Les første kapittel av den kritikerroste boka om kronprins Haakon
Det første møtet:
Kontoret til kronprinsen er i den nordøstlige delen av Slottet. Går du opp Slottsplassen, kan du se lysene herfra når han arbeider. En sittegruppe med sofa og to lenestoler, et glassbord med små bokstabler, et lite spisebord, en arbeidspult mot Norges mest kjente byvei, Karl Johans gate, oppkalt etter Haakons tipptipptippoldefar. En lakei skjenker boblevann og spør om vi ønsker en kaffe. Kronprinsen tar den senere, med melk, tusen takk. Ikke én gang i løpet av prosessen har han ikke takket for kaffen eller vannet. Brus finnes ikke i denne virkeligheten.
Kronprinsen setter seg ved spisebordet. Solbrun og med pulsklokke på armen, tilsynelatende lett til sinns. Han skryter av været, vi er jo heldige som har fire årstider, men han gleder seg alltid til sommeren. Gjennom vinduet ser vi turister fotografere opp mot ham. Rådgiveren som satt sammen med oss, forlater rommet. Vi får laks og eggerøre og et glass deilig vann. Telefonen hans lyser blått. Ny melding. Skjermbildet er ikke av kona, kronprinsesse Mette-Marit, ikke av barna, Marius, prinsesse Ingrid Alexandra eller prins Sverre Magnus, heller ikke av familien samlet. På bildet ser han seg selv mens han surfer på en stor bølge. – Mette klager på at jeg har et surfebilde av meg selv og ikke av henne eller familien. ‘It’s everything that’s wrong with our relationship’, sier hun.
Han humrer og legger vekk telefonen. – Hva jeg vil bruke tiden på å prate om?
– Når en kronprins blir femti år, ligger det til plikten å gi ut en bok om livet så langt. Men hvilken bok?
Han slår ut med armene og ler kort.
– En bok om vannaktiviteter.
– Vannaktiviteter?
– Surfing. Windsurfing. Så lenge jeg kan huske, har jeg villet bo på et sted der jeg kan surfe. Etter at Mette og jeg giftet oss, for eksempel, dro vi til England for å studere. Jeg ville ha henne og Marius med til Cornwall på vestkysten. Hvorfor? Fordi kystlinjen er vakker, så klart, og på grunn av surfemulighetene. Jeg fikk bestemme sted, Mette valgte hotell, så dro vi. I bilen lå utstyret klart. Klokka fem neste morgen snek jeg meg ut av hotellet. Da våknet femåringen. Han ville leke, og Mette sov, så da ble det leking, da. Alt med hav og vann snakker jeg gjerne om. Og litt om ski. Nå vet du hvorfor det første utkastet til min del av manuset til radioprogrammet Sommer i P2 ble refusert av Mette. Han himler med øynene.
– Musikk snakker jeg også gjerne om. Om vannsport, ski og musikk vil min kone si at jeg ikke klarer å stoppe. Hun har nok rett.
– En bok blir jo best om man snakker om det man virkelig engasjerer seg i. Noe annet du brenner for?
– Ja, jeg er glad i tall og snakker gjerne om forskning, statistikk og fakta. Snakk mer om følelser, sier Mette og rådgiverne mine, mindre om forskning og tall.
Han har nettopp lest biografien om Barack Obama og synes de beste partiene er der USAs president fra 2009 til 2017 – presidentperiodene har kronprinsen memorert – tar leseren med på innsiden og forteller noe vi ikke visste, for eksempel timene mens spesialoperasjonen for å ta Osama bin Laden pågikk. – Så jeg må vel forsøke, sier han tørt. Men ett tydelig ønske har han. Boka skal se det han ser. – Hele livet har folk sett på meg. Det hadde vært fint å fortelle hva jeg har sett, og hvordan jeg ser det.
