Drama i naturen vår. Uten at vi merker det
I boken “Jeg er dyret. Fortellinger om norsk natur” skriver jeg om at synet bedrar. Det er ikke slik lenger.
Vi holder på å miste en vanvittig stor verdi. De mer enn 200 bildene i boken er unike. De er tatt av av flere titalls av Norges aller beste naturfotografer. Mange av dem har vunnet store internasjonale fotopriser. Bildene viser håpet, de viser at det ikke er for sent. Norsk natur er fortsatt helt spesiell og full av liv, selv om antall dyr er kraftig redusert.
I 30 år har jeg som journalist skrevet om hvordan Norge forandres uten at vi merker det. Det grønne inntrykket lurer oss til å tro at vi er og har vært gode til å ta vare på naturen vår. I virkeligheten forsvinner norsk natur og dyrene rundt oss i et forrykende tempo.
Tekstene i boken er advarselen. Hvis vi ikke skjerper oss, kan vi vinke farvel til norske. Vi får en annen natur, mer striglet, mer ensartet og med mange færre dyr.
Dette er ikke som klimakampen, hvor vi er avhengig av at Kina og USA tar den største jobben fordi de har så mye større utslipp enn dem. Vi kan ikke skylde på at India eller Brasil er verre enn oss.
Vi må bare slutte å ødelegge naturen innenfor Norges grenser. Det er vårt ansvar, alene. Først må vi forstå hva vi driver med. Dernest må vi endre adferd. Vanskeligere er det ikke
Delvis i halvsøvne og delvis med fullt overlegg, ødelegger vi faktisk Norge bit for bit, år for år.
Vil du besøke den urgamle norske skogen med vridde gamle furutrær, grantrær med langt skjegg og tjernet der nøkken bor? Det sikreste stedet er hverken indre Telemark eller i en kløft i trønderskogene.
Skal du nyte den trolske norske skogen er Stavanger Kunstmuseum eller Nasjonalmuseet i Oslo stedet. I Stavanger kan du drømme deg bort i Lars Hertervigs “Gamle furutrær” fra 1865. I Oslo viser Hans Gude med maleriet “Skogsinteriør” hvordan en urskog egentlig ser ut.
Vi har nesten ikke mer urskog igjen i Norge. Vi hogger. Vi bygger motorveier og vindparker. Vi åpner stadig for nye hyttebyer. Alt i den tro at naturen vår er uendelig. Men den er ikke det. Av det ubebygde Norge har 44 prosent fått betegnelsen “inngrepsfri natur”. Dette er natur som ligger én kilometer eller mer fra tyngre tekniske tyngre naturinngrep som veier, større kraftlinjer, jernbane og vannkraftmagasiner.
Men inngrepsfri er ikke det samme som villmark. For å være villmark må bufferen være enda større. Den er satt til fem kilometer. Bare i 11,5 prosent av naturen vår er det nå fem kilometer eller mer til et tyngre tekniske inngrep. I Sør-Norge har statistikerne funnet ut at bare fem prosent er villmark, eller villmarkspreget som det egentlig kalles.
Skikkelig villmark er det jo uansett ikke når det snor seg merkede stier mellom parkeringsplasser, setre og turisthytter. Ved starten av 1900-tallet var mer enn halvparten av fastlands-Norge villmarkspreget. Det er en veldig stor endring på drøyt hundre år. Fra 50 til 11,5 prosent. Prosentandelen synker hvert år. Det er egentlig lett å stanse dette. Vi må bare ville gjøre ting annerledes. Norge er verdt å ta vare på.
