De gode mennene

Da Frode presenterte en smakebit av romanen, Den dagen Nils Vik døde, på Litteraturhuset tidligere i sommer ble det bemerket at det var en uvanlig stor andel menn blant publikum og kanskje er dette boka som mange menn har venta på?

– Kanskje det, sier Frode og trekker på smilebåndet.

– Hvorfor det?

– Mange kjenner seg nok igjen. Det å være ordinær er en glemt posisjon i litteraturen. Det er så mye lettere å skrive om det som er overskridende eller om folk som gjør forferdelige ting. Men det er ikke i ytterkantene folk flest befinner seg. Det er i midten. Jeg har ofte vært opptatt av det motsatte, men nå ville jeg skrive om en god mann. For de finnes også der ute, de gode mennene.

Selv har Frode vokst opp med det han kaller «havets menn» på begge sider. Farfaren hans var sildefisker og morfaren skyssbåtfører. Det var sistnevnte som inspirerte han til å skrive en tekst til sangen Bring me a boat av Kate Rusby. Etter å ha lest gamle intervjuer med morfaren slo det Frode at det kanskje var mer å dukke ned i. Det var noe fasinerende med historien om han som hadde blitt skyssbåtfører allerede som fjortenåring og som hadde fraktet både prester og lærere over fjorden. – Fergemannen er kanskje ett av de mest mytiske yrkene i verden, men de bidro også til å sy landskapet sammen, sier Frode. Uten broer og elektriske ferger var skyssbåten den eneste måten man kunne krysse vestlandsfjordene på om man ikke selv hadde båt.

På den aller siste båtturen har Nils selskap av den døde hunden Luna, som har vært hans beste samtalepartner helt fra den dagen han tilfeldigvis ble eieren hans. – De snakker om alt fra tidsbegrep til fotball og romferd. Jeg tror du kan det med en hund – i hvert fall så lenge du er ute i en båt, sier Frode. – Når hunden begynte å snakke, så tenkte jeg at det skal den få. Slik kan reglene være her. Det er den siste dagen og da kan mye skje, selv en snakkende hund.

Også flere døde mennesker kommer til Nils Vik på båten og han får et unikt innblikk i både bygda og folks hemmelige ærend. Passasjerene er bare der en kort tid før de forsvinner igjen. Noen har han noe usnakket med, andre har vært en viktig del av livet hans, slik som jordmora Kari Strand «som alltid venta på brygga, alltid presis, alltid i mørk kåpe med kragen bretta opp for å beskytte seg mot vind og kulde.» eller gitargutten som «var ein vill ein, ein som alle gikk lei, ein som ingen orka meir av.» som får være med i båten fast som hjelpegutt. – Jeg ville skrive frem et helt lite samfunn. Ikke bare om Nils Vik og hans liv, men også om at han var en del av dette samfunnet. At det var en slags dødsreise, sier Frode.

Nils Vik er ikke lenger i takt med tida. Broene og de elektriske fergene har gjort losmannen overflødig og huset, der han har bodd siden han ble født, er helt tomt. – Nils Vik er en mann som ikke er i synk med sin egen tid lenger. Tida har innhentet han og gått forbi. Når du føler at du ikke er til nytte lenger, så er det kanskje det verste du kan oppleve som menneske. Plutselig er Nils Vik fanget i alderdommen. Det er trist, men det er også livets gang. Når du er ung og middelaldrende så tror du at du skal leve evig, men så ser du at også du kommer til å bli fanget av alderdommen og at det ikke er noen vei ut av den. Da er det bare døden igjen og det er selvfølgelig forferdelig trist, men det er sånn det er og vi kan ikke forandre på det. Det som er fint her er at Nils Vik hatt et rikt liv på mange måter med en familie og et landskap han har vært glad i, sier Frode.

Etter å lytta på nyheitene halv sju, reiste han seg og takka for maten. Han hadde gjort det etter kvart måltid, også etter at kona gikk bort. Takk for maten, Marta, sa han og såg bort på kjøkkenstolen som ein gong hadde vore hennar. Mens ho levde, brukte ho å lene seg over bordet etter måltidet, legge handa si over hans, stryke Nils og seie velbekomme.

Kjærligheten til kona Marta går som en rød tråd gjennom fortellingen fra de møtes som unge og til Marta dør. Med tomheten og sorgen etter livsledsageren går Nils nærmest til grunne. Han ser avtrykket etter kroppen hennes i madrassen og hører den lave hviskingen av Marta som spiller kort med jentene.

Frode forteller at den livslange kjærligheten interesser han. – I film og tv-serier handler det om den stormende forelskelsen, men ikke om hva som skjer etter at de har fått hverandre. Det er det som er interessant. Der er da det begynner. Det er da arbeidet og kjærligheten setter inn, sier han. – Når vi tenker på kjærlighet i dag så tenker vi på begjæret som ikke egentlig er kjærligheten, men innledningen til det som kan bli kjærlighet.

Det startet med morfaren og sluttet med faren. For da Frode var i ferd med å avslutte romanen, lå faren for døden. Han forteller at det var spesielt å skrive om en manns siste dag, mens faren gikk gjennom noe av det samme. Det var som om manuset vridde seg i en retning han ikke hadde forutsett. Den ble en annen og fikk en ny betydning.