Anne Lindmos turtips for turferskinger

Anne Lindmo er kanskje best kjent som folkekjær programleder, men nå er hun aktuell med en turselvbiografi om oppveksten i naturnært frislipp mellom kornåkrene på Toten, om studietiden med asfalt under beina og storbyliv i fokus, og livsvalgene som måtte til for at hun igjen kunne snøre turstøvlene og gå ut i naturen.

I boka Min tur skriver hun om reisen fra å være en skjelven og livredd nybegynner, til en erfaren og kreativ fjellgeit. Bli med på korte og lange turer med nær familie, gamle venner og nye turkompiser.

Æ høre dokk har blitt turfolk? Villmarks-Per ringer, med entusiasme i stemmen: Jeg stusser lite grann, men bekrefter at jo da, vi er stadig ute i Oslomarka, vi har kjøpt større lavvo og har slitt ut vår første primus. Jeg har også begynt å mene ting om forskjellen på bra og dårlige ulltrøyer, så kanskje vi nå er blitt litt sånn turfolk.

Jotunheimen

Besseggen er vakker, men det er nesten alltid mange mennesker der. Det er mye færre folk på Knutshøe som ligger rett over på den andre siden av vannet, og den har like kul utsikt. Men, vil du være helt alene kan du stoppe litt lenger opp på Valdresflya og pile opp på en av Brursgardsknappene, eller kanskje begge. Du ser alle de store og kjente fjella på rekke og rad rundt deg. Og så bader du i tjønna der oppe og ligger i lyngen og hører på stillheten. Det er en tur garantert uten magesug og høydeskrekk, og kanskje gir den enda finere opplevelse for deg og flokken din enn å gå i turistståket over Besseggen.

Åndalsnes

Det er ingen grunn til å stå i kø for å komme ut på Rampestreken midt i Åndalsnes. Trenger du en enkel og tilgjengelig fjell-ekstase er det mye, mye finere å kjøre inn i Vengedalen og pile opp på Litlefjellet. Der får du hele Trollveggen i fleisen og dalen med elva rett under deg, og giganten Romsdalshorn ruver over det hele. Så avslutter du det med å pile oppom Skorgedalen og nyte fjellspa i badekulpene i elva der.

Utdrag fra boka Min tur:

Mesteparten av barndommen min ble tilbrakt på flatbygda på vestsida av Mjøsa. Toten er kjent for en sprengtrivelig og livsglad dialekt, for å ha fostret Vazelina Bilopphøggers og for å ha vært nasjonens potetåker og kornlager gjennom århundrene.

Totningen kan sin potet og sitt korn, som hun dyrker i feit, fin og dyp matjord. Vi var innflyttere. Pappa var prest, mamma drev turngruppa i bygda og trente pasientene på et lokalt senter for rehabilitering. Prestegården vi bodde på, lå på toppen av bygda, med utsikt til svære jorder og åser bak åser i alle himmelretninger. I det fjerne lå Mjøsa som et digert sølvfat, og på klare dager kunne vi se helt til Sverige.

På eiendommen var det stabbur og uthus, låve med kornsilo og fjøs med kuer. Fra knutepunktet på tunet gikk skogsveier til husmannsplassene på begge sider og derfra stier til de andre storgårdene rundt oss. Rett bak gården lå tjernet vårt med abbor og kreps, båt og badebrygge.

Storebroren min og jeg utforsket hver minste bit av eiendommen og følte oss som herskere i vårt eget rike. Vi sprang over åkrene og på nettverket av stier i skogen, vi lekte med bikkja vår, plukket markblomster, jagde kuer og torturerte maur. Vi lagde hytter i trær og rotvelt og gravde innfløkte hulesystemer i snøfonnene. Vi inviterte til hopprenn og lokaloppgjør i sparkstøtting, vi lekte gjemsel på høyloftet og øvde balansekunst på bjelken over siloen. Hele sommeren hadde vi base ved tjernet, der vi fisket og rodde og lekte med ungene fra gårdene rundt. Jeg elsket å bade i det tjernet, fra det første isbadet rundt påsketider i råka inne ved land til sensommerens svømmeturer i regn når vannet var varmere enn lufta og hele verden luktet vått gress og meitemark.

Da broren min fylte ti år, ga mamma oss en kassert liten Fiat. Bilen ble skamkjørt på gårdsveiene og i sikksakk mellom småbjørkene i skogholtet nedenfor låven. Høydepunktet i rallysesongen kom på vårparten når forpakteren på gården vår spredte kumøkk på jordene. Både jeg og broren min ble spisskompetente på glattkjøring mens vi fortsatt hadde melketenner.

Livet på Toten hadde tydelige årstider, jeg merket dem overalt rundt meg, og de satt i kroppen. Vintermånedene var den isende kulda, den trakk inn rundt glisne, gamle vinduskarmer i prestegården, den gjorde gulvet kaldt, den lagde istapp under nesa og neglesprett i fingrene når snøballkrigen varte for lenge, den tok pusten fra meg når jeg peste i motvind på flata mellom kirka og sanitetshuset og det ringte inn til første time om fem korte minutter.

Våren var surklete veier og våte sko, våren verket i korsryggen etter alle øktene med steinplukking som måtte gjøres. Vi trasket bak traktoren som kjørte sakte, sakte opp og ned og frem og tilbake på jordene, til vi hadde bøyd oss ti tusen millioner ganger og plukket bort alle steinene som frosten hadde løftet til jordoverflaten gjennom vinteren. Våren var sterkt lys og vinduspuss med nylonvask og kalvene som slapp ut etter måneder i fjøsmørket. Solblinde og vårgale krasjet de i murvegger og plankegjerder før de fant veien ut til friheten på beitet.

Sommeren var varm og vakker og klødde av mygg. Den kilte av strå når jeg sprang gjennom åkeren, som først var grønn og forsommersaftig og på sensommeren tørr og moden som et digert, duvende hav av gull. Sommeren farget hendene røde og lilla av ripsen fra seksten ripsbusker i kjøkkenhagen og blåbæra fra skogen som skulle renses og syltes, og som smakte sol selv når vi åpnet syltetøykrukkene midtvinters.

Høsten var soppturene til hemmelige plasser i skogen og berget med kantarell og matrisker og fåresopp som ble tømt på bordet og spredte lukt av papp og pepper i kjøkkenet. Høsten var såre fingre og sprukne negler etter fem dager i åkeren i potetferien, det var melkesyre og angst i bein og mage når vi sprang fra epleslang i hagene i boligfeltet nederst i bygda.

Foreldrene mine var travle med oppgavene sine. Jeg kan aldri huske at de tok seg tid til aktivt friluftsliv med oss. Vi dro på setra, først hvert år, etter hvert sjeldne- re. En gang iblant var vi på biltur til slekt og venner rundt om i landet, men aldri for å gå i fjell eller søke naturopplevelser som et mål i seg selv.

De eneste gangene hele familien gjorde felles utflukt utendørs, var når vi hadde gjester. Mammas venninner kom stadig på besøk fra Oslo. De hadde navn som «Maysen» og «Lillelou» og «Lulla». De hadde gjerne vært flyvertinner før de var blitt turninstruktører, og når de kom på landet, ville de lufte seg og gå tur. Da gikk vi plutselig pent i flokk på grusveiene rundt på eiendommen, damene fra byen hadde tursko og fritidsjakker, de hadde vatterte pannebånd og nikkers i cordfløyel. Mamma fikk annen stemme når venninnene var på besøk, de drakk Mateus-vin og badet nakne, de fotograferte utsikten og tok nærbilder av markblomster.

Naturen rundt barndommen min er et mildt duvende landskap med åkre og skogkledde åser. Toten er ikke som vestlandsfjorder eller fjellbygder der tindene fyller hele horisonten, står og erter og roper «kom» og gir menneskene denne vanvittige trangen til å klyve opp- over og krafse dem litt i ura, klø dem litt i sørveggen og dunke dem kameratslig i toppvarden.

På Toten er det ingen former i naturen som ruver eller kneiser, og ingenting som roper eller kaller. Om du virkelig spisser ørene, kan du kanskje høre en stille mumling fra Totenåsen, men budskapet derfra er beskjedent:

Bli heme du, det er da ittno å komma oppi her etter, her er det bære mygg og gran, rotvelt og hoggorm. Høll deg heme, kok deg en potet og pass på kønnåkern din.

Naturen var med meg gjennom hele barndommen, den var rammen rundt alt vi dreiv med, den kjentes på kroppen og i sjela, den ga glede og eventyr, fred og fryd.

Jeg tror det er derfor jeg etter hvert vendte tilbake til den. Kjærligheten til naturen ble aldri helt borte selv om jeg en lang periode glemte den litt.