– Det blir litt ensomt nå
Klumpen i halsen kom først da han satt i lydstudio og skulle lese inn nekrologen over Kristine Messelt til lydboka av Skråpånatta.
– Det var som om hun hadde levd, som om flere av personene i boka har eksistert, sier Lars. Selv om han hele tiden har vært klar på at det skulle bli en trilogi, var det også noe i han som ikke ville gi seg. Det var så mange detaljer og så mye han ville fortelle. – Det blir litt ensomt nå, men det er grenser også for hva jeg kan stappe i bøkene. Jeg ville at det skulle være en helt avsluttet ring, sier han.
Født: Fåvang
Bor: Elverum.
Lars Mytting fikk sitt gjennombrudd med boka Hel ved som ble en internasjonal bestselger og fikk bokbransjeprisen i Storbritannia for årets beste sakprosa. I 2014 mottok han Bokhandlerprisen for romanen Svøm med dem som drukner, som ble utgitt på 15 språk og var på The Times’ bestselgerliste.
Aktuell med Skråpånatta, som er siste bok i Hekne-trilogien.
Nå vitner stablene av bøker om at punktum er satt for folka på Butangen.
Snart skal bøkene sendes ut til tusenvis av ivrige lesere som venter på å få svar på hvordan det hele ender for Astrid, Jehans, Kai Schweigaard og alle de andre som vi har fulgt i Søsteklokkene og Hekneveven. Vil klokkene igjen ringe i dalen og kommer profetien om skråpånatta til å slå til?
– Det er litt overveldende, utbryter Lars og gløtter bort på pallene med bøker som står klar til å bli signert.
For selv en rolig kar som Lars Mytting kan bli satt ut av det massive engasjementet rundt bøkene hans. Kalenderen er full i lang tid fremover og snart skal han reise rundt for å møte leserne.
Skråpånatta er altså siste bok i Hekne-trilogien og har fått tittelen etter den mystiske veven som ble vevd av to sammenvokste søstre, og som ifølge sagnet skal vise dommedag. Ordet, som Lars har funnet på selv, kom til han tidlig i skriveprosessen og er «Natten da jorden skal skrapes til bart fjell.»
I løpet av de tre bøkene har vi blitt godt kjent med flere generasjoner av Hekne-slekta og i tredje bok er det Jehans og Kristine Messelt som nå regjerer på storgården. Andre verdenskrig kommer til bygda og snur opp ned på alt. Venner angir hverandre og den aldrende presten Kai Schweigaard kommer i klammeri med nazistene. Sammen med Astrid Hekne, barnebarnet til Schweigaards store kjærlighet med samme navn, har han store planer for å redde kirkeklokkene atter en gang.
– Kai Schweigaard er et lykketreff av en romanfigur, sier Lars. – Han har nok aldri vært spesielt religiøs, men er mer en reformator og en samfunnsgavner. Når Astrid Hekne dør i første bok skifter Kai Schweigaard totalt kurs til en mer søkende periode som varer i nesten førti år. Han leter etter fortellinga som Astrid var så fascinert av. Underveis blir han klar over at det kanskje er andre krefter i sving enn de vi kan forstå og de som blir forfekta i bibelen. Kai Schweigaard blir mye mer nysgjerrig på naturreligion og på alle sammenhenger som han ikke klarer å forklare, sier Lars.
– Det som virkelig endrer alt er når han ser hvordan han skal dø. I bok nummer tre får han vite at det ikke nødvendigvis er en profeti, men at veven selv kan skape noe. Kanskje har til og med veven selv skapt Kai Schweigaard og da er han ute i et veldig stort søkende terreng, sier Lars.
Med en tidslinje som strekker seg fra 1879 og frem til krigens dager sier det seg selv at det har vært mye å sette seg inn i. I arbeidet med bøkene har Lars lest både aviser, leserinnlegg og instruksjonsbøker for å komme inn på de ulike periodene. Han har også hatt hjelp av en prest, en arkeolog, en sprengningsekspert, jegere og lokalhistorikere og mange andre for å få detaljene riktig.
– Det spesielle med en trilogi er at alle som har hjulpet til har lest bøkene og har levd med det foregående som har skjedd. Slik har de støtta meg på en helt annen måte når jeg har søkt råd om det nye som jeg har diktet inn, sier Lars.
Spesielt viktig har det vært å finne ut mer om mytene om søsterklokkene og Hekneveven, som er to mye omtalte sagn i Gudbrandsdalen. Hekneveven, som trolig er en av Norges mest mytiske vever, ble lett etter av både lokale og forskere fra midten av 1800-tallet og frem til i dag. Ekstra mye oppmerksomhet fikk den fra 1930-tallet og frem til andre verdenskrig.
– Det var stor splid om mytene og mange avskrev dem som oppspinn, andre prøvde, slik som jeg har gjort, å finne ut om hvorfor mytene ble så sterke. For det er aldri bare oppspinn. Det er alltid en eller annen kjerne som blir forstørret og gjenfortalt, sier Lars. Han har diktet videre på de gamle historiene og gjenfortalt disse i tråd med hvordan de gamle sagnene ble forstørret på.
For det er noe med disse trassige og hardføre kvinnfolka som appellerer til Lars. De som nekter å gi opp, men som står i armod og slit hele livet. – Jeg har støtt beundra disse kvinnfolka som står midt i det på en gård og som må kombinere fysisk tungt arbeid med omsorgsarbeid. Også synes jeg de blir festlige å se på for de blir ofte ganske skarpe i nebbet. De har ikke tid til å høre på jatting eller diskusjon, så de blir ofte ganske tverre og biske.
Favorittscena er når Kristine Messelt blir forbanna på Jehans fordi han har kjøpt Hekne uten å rådføre seg med henne. Hun setter av gårde innover fjellet med kurs for Imsdalen der hun vokste opp. Jehans farer etter og når han finner henne sier Kristine at hun har vikla foten. Hun utfordrer Jehans med at «hvis du bærer meg fra Ormsetra og opp at saubua så skal jeg tilgi deg»
– Det er skikkelig «girlpower» for det terrenget finnes på ordentlig. Det er så bratt og helt umenneskelig å prøve på det som Jehans gjør, ler Lars.
Jehans ender opp med å bære både kragen og kjerringa opp til fjellet og når de ser saubua røper Kristine at hun ikke har vikla foten allikevel.
– Det har jeg sansen for, for de får gjort opp. Det er egentlig en fysisk straff, nesten noe katolsk over det, en slags selvpisking, og når straffen er utført er det ferdigsona, sier Lars.
– Jeg lo godt da jeg kom på det, legger han til.
En annen karakter er Astrid Hekne som blir dratt inn i mytene og alt det som skjedde da veven ble skapt. Først er hun bare nysgjerrig, så skjønner Astrid at hun er utvalgt av kreftene rundt seg til en stor oppgave. – Hun slites mellom det og viljen til å skape sitt eget liv. Alt dette blir knust når krigen kommer og derfra handler hun bare på rent instinkt på det hun må, sier Lars.
Astrids gjerning er inspirert av de mange glemte kvinnfolkskjebnene som gjorde en kolossal innsats under krigen ved å sette eget rykte på spill. Lars forteller at det finnes flere eksempler på at folk har gått til sin død med mistanke om å ha vært tyskvennlige mens de egentlig var på den rette sida. – Det som var spesielt var at de ikke ville si noe fordi de trodde at krigen kunne bryte ut att, at det kom en krig på femtitallet og at de da fortsatt skulle være aktive, så gikk tida og det ble for seint å prøve å rette opp, legger han til.
I åtte år har han altså levd med historien om Hekne-slekta og ideene har surret rundt i hodet konstant. Lars sier han kjenner seg tom. Han har ikke sluppet til noe annet de siste åra, nå skal han bare slappe av og gå på jakt og kanskje, der han går med rifla over skuldra, dukker det igjen opp en historie som bare må fram.
