Debutromanen er oversatt til nesten 40 språk

En tilfeldighet, en buss i feil retning. Slik kom Elisa Shua Dusapin for første gang til Sokcho, en søvnig liten sør-koreansk by, nesten på grensen til det lukkede nabolandet i nord, en gang i 2011.

– Det var høst, og jeg ble fascinert av den militære stemningen, den harde livsstilen til fiskerne, den tomme byen utenfor sesongen, som ble full av mennesker om sommeren. Estetisk sett var det noe stygt der, som en kulisse av papp med vulgære turisthoteller, sier Dusapin.

– Byen ble en åpenbaring

Byen på rundt 80.000 innbyggere ble settingen for en av de mest internasjonalt suksessfulle debutromanene fra de siste årene, Vinter i Sokcho. Et intenst og forførende kammerspill som kretser rundt en ung kvinnelig resepsjonist og en fransk tegneseriekunstner på leting etter ny inspirasjon.

Opprinnelig skulle handlingen være lagt til millionbyen Busan, men Dusapin skjønte etter hvert at historien krevde en mer intim atmosfære, og hun husket den lille byen tett inntil den nord-koreanske grensen.

– Merkelig nok, da jeg tenkte tilbake på det mange år senere med tanke på å plassere romanen der, føltes alt plutselig veldig vakkert, i denne råheten i livet der, sier Dusapin.

At byen ligger på grensen til Nord-Korea ga en ytterligere dimensjon til romanen.

– Grenseproblematikken ble sentral i verket mitt. Grenser mellom mennesker, språk, kulturer, land, grenser mellom hvordan vi ser oss selv og hvordan andre ser oss, og den ødelagte grensen i landet også. Denne byen ble en åpenbaring.

Vant National Book Award for debuten

Boka vant flere av de viktigste litteraturprisene i hjemlandet Sveits da den ble utgitt i 2016, men brukte noen år på å nå ut på andre språk.

I 2021 fikk Dusapin imidlertid et internasjonalt gjennombrudd da hun ble utropt til vinner av National Book Award i USA, tilsvarende den norske Bokhandlerprisen.

Nå er Vinter i Sokcho oversatt til nesten 40 språk.

Romanen skrev Dusapin i feriene fra universitetet mellom 17 og 21-årsalderen, og ble utgitt da hun var 23.

– Alt gikk veldig fort, og jeg hadde flaks som kunne leve av skrivingen med en gang. Jeg husker at jeg hadde det vanskelig med medieoppmerksomheten, de ekstreme kravene knyttet til markedsføringen av romanen. Jeg visste ikke at forfatteren som person måtte være så til stede for å promotere en tekst.

– I dag aksepterer jeg det bedre fordi jeg har forstått hvor sjeldent det er at en bok har en skjebne som mine, med så mange oversettelser og interesse fra lesere i alle aldre, samt akademisk kritikk.

– Jeg har alltid følt meg veldig alene

Nå har Dusapin fylt 30, og har utgitt fire romaner på fransk – i tillegg til fem teaterstykker.

Norske lesere får denne høsten stifte bekjentskap med Dusapin gjennom en parallellutgivelse av de to første romanene, Vinter i Sokcho og Pachinko-kulene, oversatt av Gøril Eldøen.

De to bøkene har mye til felles: Begge er korthugde og lettleste romaner på drøyt 100 sider. Begge utforsker temaer som identitet og tilhørighet, og i begge kan en trekke tråder til Dusapins egen flerkulturalitet: Hun er sveitsisk statsborger, men har fransk far og sørkoreansk mor.

Etter hvert som hun lærte seg både fransk og tysk i Sveits, ble hun klandret av familien for å glemme morsmålet koreansk.

– Jeg skrev Vinter i Sokcho for alt det jeg ikke lenger klarte å si på morsmålet mitt. Jeg trengte å uttrykke følelsen av identitetsløshet i tenårene, en tid da man så sterkt trenger å føle at man tilhører et fellesskap. Jeg har alltid følt meg veldig alene, alltid følt meg som en fremmed, enten det er i Sveits, Frankrike eller Korea.

– Jeg trengte å bevise for meg selv at jeg var i stand til å skape en karakter som, i motsetning til meg, ville bli født i Sør-Korea og bare kjenne Europa på avstand. Som et omvendt speilbilde av meg selv.

Dusapin forteller at hun er lidenskapelig opptatt av oversettelsesspørsmål: Hva vi mister og hva vi vinner i overgangen fra ett språk til et annet. Mulighetene og umulighetene av å forstå hverandre – på tvers og på tross av språk, kulturer og individer – er en tematikk som gjennomsyrer begge romanene.

– Vi forandrer oss når vi tenker på språk med radikalt forskjellige lingvistiske strukturer, som fransk og koreansk. Å vokse opp i Sveits, der det er fire nasjonale språk, har også hjulpet meg til å stadig være bevisst på forskjellighet.

– Selv om vi snakker samme språk, betyr det ikke nødvendigvis at vi forstår hverandre, for hvert ord inneholder hele historien og følsomheten til hvert individ. I bunn og grunn er det nesten et mirakel at vi kan kommunisere – og noen ganger forstå hverandre, sier Dusapin.

Kolonialismens ringvirkninger

Der Vinter i Sokcho tar oss med til off-season Sør-Korea, møter vi i Pachinko-kulene koreanere som har levd et helt liv i eksil i Japan.

Hovedpersonen Claire er kommet fra Sveits til sine besteforeldre i Tokyo på sommerbesøk. Derfra skal hun ta dem med på en siste reise tilbake til hjemlandet Korea, som de flyktet fra under borgerkrigen og ikke har sett siden.

Fra 1910 til 1945 var Korea kolonisert av Japan, en epoke som fremdeles har ringvirkninger. Claires besteforeldre kvier seg for å snakke japansk, og lever sosialt isolerte liv bestående av bestemors playmo-figurer og bestefars jobb på pachinko-hallen.

Claire, på sin side, snakker lite koreansk – og kommunikasjonen foregår på «et språk bestående av enkle ord, engelske eller koreanske, overdrevne fakter og tydelig mimikk. Aldri på japansk».

– Mine besteforeldre, som har bodd i Sveits i 60 år, mislikte min interesse for et land som en gang koloniserte deres land og forbød dem å snakke koreansk, sier Dusapin, som selv har bodd i Japan i flere perioder.

– Japanerne trodde jeg var fransk-japansk. Når jeg snakket om mine sørkoreanske røtter, var jeg alltid slått av hvordan historien mellom Korea og Japan fortsatt påvirket dem.

Tittelen Pachinko-kulene henviser til et flipperspill-lignende spill, en form for spilleautmomater som gjennom smutthull omgår det japanske forbudet mot gambling. Anslagsvis 80 prosent av pachinko-hallene i Japan eies av etniske koreanere, slik som bestefaren til Claire.

Epigrafen til romanen er signert Roland Barthes, og lyder: «Pachinko er et kollektivt og enslig spill. Maskinene er stilt opp i lange rekker; hver spiller står foran sin egen kasse og spiller for seg selv uten å se på sidemannen, selv om de streifer hverandre med albuen.»

Dusapin forklarer at hun med boka ønsket å forbinde to land hun har et nært, men komplisert forhold til.

– Under researchen oppdaget jeg historien om pachinko og koreanere som ble tvunget i eksil til Japan. Det motiverte meg til å skrive denne romanen som et forsøk på å skape en intim bro i meg selv mellom disse to kulturene jeg elsker, men som er revet fra hverandre av spenninger som fortsatt er aktuelle.

K-pop og plastisk kirurgi

Vesten har lange tradisjoner for mer eller mindre fantasifulle forestillinger om det fjerne østen. Mange av disse har vi kvittet oss med, men fremdeles finnes en egen fascinasjon for land som Korea og Japan.

I Vinter i Sokcho legger resepsjonisten og den franske tegneserieforfatteren ut på leting etter det autentiske Korea – hva nå enn det er. Likevel er ikke tegneserieforfatteren særlig imponert.

– Hva tenker du om vår kulturelle lengsel etter «det autentiske»?

– Jeg er skeptisk til slike ideer som raskt kan skape kategorier, stigmatisere, dømme, eller på et litterært nivå føre til sterile klisjeer. Alt utvikler seg kontinuerlig, og det er normalt. For meg kan «autentisitet» kanskje finnes i å tørre å vise seg som man er, uten å prøve å forkle seg, i hverdagen.

– Fortelleren i romanen prøver bare å vise frem hennes egen hverdag for den franske besøkende. Selv om hun av og til har vanskelig for å stå for det.

– Men det ultrakontemporære Korea, med K-pop og dramaer, er også på en måte autentisk, fordi det er dagens Korea. Jeg ønsket også å vise dette gjennom karakteren Jun-oh, som ønsker å bli modell eller «idol», akkurat som mange unge koreanere gjør i dag.

Fascinasjonen for utseende blir også tydelig hos en annen hotellgjest, som er i rehabiliteringsfasen etter en plastisk operasjon. Dusapin forteller at tematikken var noe hun selv følte sterkt på da hun skrev romanen.

– Som kvinne i samfunnet vårt, som er besatt av utseende og kroppsdiktater, har jeg alltid vært følsom, eller til og med et offer, for denne typen vold. Det virket åpenbart for meg å uttrykke det, spesielt siden jeg begynte å skrive da jeg var 17 år gammel, og jeg var enda mer følsom for alt dette enn jeg er nå.

– Den banale tilstedeværelsen av plastisk kirurgi i Korea overrasket meg. Spesielt fordi folk ønsket å vestliggjøre sine trekk, men de ble dårlig behandlet hvis de virkelig var eurasiske. Som eurasiske var dette paradokset fascinerende å observere, sier Dusapin.

«Hvis Marguerite Duras skrev Sayaka Muratas Døgnåpent»

Det tilhører sjeldenhetene at det dukker opp litterære stjerneskudd som Dusapin, som, foruten å motta høythengende litterære priser for sin første bok, i tillegg blir hyllet av anmeldere for andreboka.

Om debutromanen skrev The Guardian at «Dusapins knappe setninger er til tider svimlende vakre», og samme avis beskriver Pachinko-kulene som «en atmosfærisk andreroman fra en helt eksepsjonell forfatter».

«Øm og vakker», skrev Le Monde, mens The New York Times kalte andreromanen for «en stillferdig, mektig fortelling».

Dusapins skrivestil er blitt beskrevet som «hvis Marguerite Duras skrev Sayaka Muratas Døgnåpent».

– Kjenner du deg igjen i den beskrivelsen – og hvilke forfattere har vært dine viktigste inspirasjoner?

– Da jeg skrev Vinter i Sokcho, oppdaget jeg Marguerite Duras, og jeg kan Elskeren utenat! Jeg leste også mye litteratur fra Øst-Asia, noveller, romaner, poesi. Jeg oppdaget Murata mange år senere, men det må være noe i den asiatiske uttrykksmåten som gjenspeiles i min «eurasiatiske» skrivestil.

– Jeg har blitt sterkt påvirket av Faulkner, Yoko Ogawa, Marie NDiaye, Hemingway… I dag leser jeg alt, og så mye at det er vanskelig å nevne navn, jeg sluker historiene bokstavelig talt, og leser også mange tegneserieromaner. Bildet er veldig til stede i meg.

Nå skal debutromanen bli film, som lanseres våren 2024. Men byen den er satt i, er ikke lenger den samme som den Dusapin tilfeldigvis møtte i 2011.

– For filmingen måtte de trikse litt for å gi inntrykk av at byen lignet på den i romanen. Byen har forandret seg mye. Den har blitt en boligboble og enda mer turistifisert. Det berørte meg mye å se hvor fort Korea utvikler seg, sier Dusapin.

Og kanskje er heller ikke hun helt den samme som da forfatterkarrieren begynte?

– I dag vil jeg si at jeg er spesielt bevisst på ansvaret ved skriving: når en av mine tekster blir publisert, kan den potensielt nå ut til mange mennesker over hele verden. Når jeg var yngre, kunne det føles som en byrde, noe som skremte meg. I dag ser jeg det som en mulighet og en sjanse til å kreve mer av meg selv, sier Dusapin.