Forsoner de uforsonlige
– De endte sine liv som uvenner, uten å forsones, selv på dødsleiet og det har jeg alltid syntes var rart. Alliansen mellom disse to må ha vært sterk inntil det helt ubrytelige og når den allikevel ble brutt så må det ha vært noe forferdig. Jeg ønsket å finne ut av hva som skjedde mellom dem og jeg har prøvd å rettferdiggjøre det med å finne en løsning, sier Lars.
Mens verden stengte ned under koronapandemien installerte han seg i atelieret på Grünerløkka. Der fjernet han alt som var mulig å male på, kastet penslene og flyttet et digert skrivebord foran peisen. På bordplaten plasserte han fire rekvisitter; en utstoppet fugl, en blytung meteoritt, en fluesnelle og en tegning av hans bestefar på dødsleiet. I ti måneder skreiv han med lyst og begjær.
Født: 1966 i Oslo
Bor: På en gård i Elgindalen utenfor Cape Town i Sør-Afrika
Familie: Gift, tre barn.
Bakgrunn: Billedkunstner, utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen. Han stiller ut i New York, Berlin og Oslo og er innkjøpt av bl.a. Nasjonalmuseet og Kulturrådet. Som bokillustratør har han vunnet Deutscher Jugendliteraturpreis, Kulturdepartementets barnebokpris og gull i Årets vakreste bøker.
Aktuell: Med romanen Fyrstene på Finntjern.
Timingen var ideell, han kunne ikke ha skrevet denne boken til andre tider, verken før eller seinere: – Hvis jeg hadde ventet i to år hadde det vært for seint. Det kunne bare skje da; midt i koronaen, i kjølvannet av min fars dødsfall og i etterkant av en stor idrettsskade. I denne perioden, da depresjonen var farlig nær, akkurat da var det riktig.
De massive lerretene er tilbake i atelieret, det samme er de mindre formatene i teknikken gouache. Selv kunstnerskapet endret seg med skriveprosessen. Å gå tilbake til kunstnerverdenen uten å endre uttrykksform, var uaktuelt.
Den store eplekrigen
På bordet foran oss står en skål med solmodne sitroner fra vingården i Sør-Afrika, der Lars nå bor sammen med kona og to av barna på seks og elleve. Nå har han tatt turen til Norge for å snakke om boka, men også for å spenne opp flere lerret han har malt i Sør-Afrika. Selv vokste Lars opp i Oslo med besteforeldrene i underetasjen og mormor på loftet i det han beskriver som en dobbel-generasjonskonfliktbolig. I den andre delen av tomannsboligen, bodde Truls, lillebroren til bestefaren. Brødrene snakket aldri sammen selv om de var naboer. Det var en bitter konflikt og hver september, når de overmodne eplene falt til bakken, begynte den store eplekrigen. Da sto bestefaren klar med riva for å vippe de råtne eplene over til lillebroren som skøyv dem tilbake. Slik fortsatte det til det dannet seg et slimspor av eplesyltetøy som høstregnet og sommerfuglene måtte ta seg av. Det var altså sånn det endte for de to brødrene som dreiv rundt i marka som Tom Sawyer og Huckleberry Finn. Fyrstene av Finntjern. Avhengige av hverandre i tykt og tynt.
Så da Truls ramler på grusen, og melketenner, hvite og sterke, felles to sesonger for tidlig, kjenner Arnstein det i sine egne tenner. Og i magen. Som en dyp, kvernende kvalme, som om han har spist noe som må ut, den ene eller andre veien. Når Keiseren tar vårklippen på trappa, først på seg selv og så på Arnstein, sitter Truls ved siden av og følger sauesaksa som tygger seg gjennom rød-blondt fall. Hvis Keiseren forhaster seg og Arnstein ynker seg over et kutt, fylles Truls av sinne, nesten hat, og han stirrer rasende på faren. Det er som om brødrene deler nervesystem.
Fra Fyrstene av Finntjern
Eventyret i Oslomarka var for lengst avsluttet da Lars vokste opp. For han var bestefaren i underetasjen kun forbundet med ubehag, sykdom og sinne. – Han døde tre ganger, men endelig bare siste gang. Bestefaren min støpte lungene sine innvendig. Fylte bronkiene med marmorstøv, år ut og år inn. Urimeligheten med at en som vokser opp i marka og har så peiling på sopp at han forakter kantarellen, at han skal dø av steinlunger, det er urettferdig, sier han.
Den gamle er konstant døende. Han har dødd og dødd i årevis. To ganger har han vært erklært hinsides av ambulansepersonell på stedet. «U LV, U LV !» roper vi. Sykebil ankommer for fulle sirener og vekker oppsikt i nabolaget. Men så vekkes Den Gamle til live med adrenalin og oksygenmaske, og så drar sykebilen igjen, og fattern må forklare antiklimakset for de nysgjerrigbekymrede naboene og takke dem for omtanken.
Fra Fyrstene av Finntjern
En av gjenstandene Lars plasserte på skrivebordet var blindkonturtegningen av bestefaren på dødsleiet. I boka skriver han om farens begeistring over denne tegningen. Han mente at sønnen nå viste et helt annet nivå i kunsten sin. – Tegningen ble siden rammet inn og sendt til høstutstillingen. Det ble min første refusjon med en fin rød R-bakpå, sier Lars. I 2020 satt han igjen med tegnesakene på et dødsleie og denne gangen var det sin egen far han malte. – Det at faren min, det viktigste tidsvitnet til min barndom, døde var utslagsgivende for meg. Jeg følte meg løsrevet fra min egen sammenheng og historie, samtidig sterkt forpliktet til min versjon av den. Det gir et vemod, men også en frihet og en mulighet til å forsone enkelte uforsonligheter i min familiebakgrunn.
Mistet fullstendig interessen for malingen
Identiteten er fremdeles forankret i det å være maler, men pussig nok oppdaget Lars at skriveprosessen hadde store likheter med hvordan han jobbet som kunstner. Han lagde seg dogmer for hvordan han skulle arbeide. Malingen måtte bort, hver dag skulle han starte på ett nytt kapittel og ikke lese det som var skrevet dagen før. – Jeg endret tankesett fullstendig. Jeg sluttet å gå på utstillinger, bladde ikke i andre bøker. Mistet fullstendig interessen for mitt eget felt, som har vært altoppslukende i 45 år. Jeg savnet ikke malingen ett sekund, sier han.
Da han satte seg ned for å skrive hadde han ikke anelse om hva romanen skulle handle om, annet enn at hovedpersonen skulle ta litt lenger skritt med det ene beinet enn det andre. Og det var utfra dette, at han begynte å skrive om Filip som gikk elliptisk og som kunne ende i grøfta om han ikke tenkte seg om. Det ble en «fiksjonell spekulasjon og et dårlig skjult selvportrett» som Lars selv kaller det. – Det er alltid sånn at folk finner opp en dårlig barndom for å få troverdighet som kunstner, men i min oppvekst har det vært så mye elendighet at jeg har tatt meg bryet med å prøve å pusse det opp for å få en mer interessant historie.
Som maler har jeg alltid blitt beskrevet som en forteller. Som forteller vil jeg sikkert bli lest som en maler.
Skrevet inn i feil stykke
Familie og barndom er et tema som har slynget seg som en rød tråd gjennom kunstnerskapet og som nå også er vevet inn i romanen. Lars sier at han er opptatt av barndom som den første teaterscenen der du får ditt første stykke, skrevet for deg av folk du ikke kjenner ennå. – Jeg husker at jeg i oppveksten står utkledd som en elefant og med et manus jeg ikke klarer å lese. Jeg ble alltid feilcasta. Det har jeg kjent på gjennom hele livet, at jeg er skrevet inn i feil stykke, sier kunstneren som alltid har følt på en voldsom grad av fremmedgjøring i møte med publikum. – Jeg er alltid litt off, men har ikke noe valg. Jeg kunne ikke ha vært en annen kunstner. Hvis jeg måtte jobbe i en annen disiplin, hadde jeg gitt opp. Da måtte jeg ha blitt snekker.
Fyrstene av Finntjern
«Det er en fest å lese Lars Elling strålende, eventyraktige og dypt originale roman!... Det er som om Tom Sawyer og Huckleberry Finn har valgt Holmenkollbanen i stedet for Mississippielven … Det er lenge siden jeg har lest en norsk roman med større språklig overskudd og mer fengende personer enn i «Fyrstene av Finntjern»
Sindre Hovdenakk, VG, terningkast seks.
De går barføtt i eng. Rødkløveren snor seg rundt leggene deres. Arnstein trekker været. Fyller lungene og holder, og holder. Spenner ut brystet så ribbeina står som spanter i hans eget luftskip. Slipper langsomt ut, i visshet om at det er nok å ta av. Endeløse mengder luft som bare venter på å bli pustet. Nattduggen triller av hvert blad de feier borti. De små, brune gresshoppene klamrer seg fast under krona på hundegraset, én på hvert strå, sløve og tunge, som olympiere som har sovnet under stavsprangkonkurransen. Om en liten time har sola tint dem og de har fått tilbake refleksene sine, og da vil guttene være sjanseløse, men nå er gresshoppene fortapte. De høster dem én etter én. Forsiktig for ikke å ødelegge de skjøre beina og vingene. De lukker hendene om strået og trekker dem nennsomt av ...
Fyrstene av Finntjern
