Vil skrive frem et kraftfelt

– Verden går under, men jeg har fått hundre likes

Da Jan begynte å skrive på romanen var pandemien ennå ikke et faktum. Han gikk rundt i Oslo flere kvelder på rad og noterte seg lyset og luktene. Hva menneskene rundt han hadde på seg og hvordan de oppførte seg. Han la merke til været og vinden. Så, over natten, endret alt seg, også romanen. – Du tar ikke høyde for at slike scenarioer kan inntreffe, selv om mange sier at det kan skje når som helst. Vi er så blåøyde når vi planlegger livene våre og er ikke klar over når de avgjørende øyeblikkene kommer. Vi ser det når vi snur oss, men vi er sjelden bevisst. Vi er heller ikke klar over hvor mye vi er avhengig av andre mennesker. Hvor mye vi blir påvirket av både små og store sammentreff, sier han.

Da Sars-epidemien brøt ut var Jan i New York. Over natten ble T-banen tom for folk og gatene øde, mens livet fortsatte som før her hjemme. Først mange år senere, da koronaen bredte seg utover verden, kjente han at det var alvor. – Dette er noe hele verden snakker om på likt og alle er redde. Det er verdenshistorie.

Da Folkehelseinstituttet ba folk om å holde avstand og avstå fra å være sosiale, valgte Jan å opprette en profil på Facebook, som han tidligere hadde «hatet som pesten.» – At jeg som er en ensom ulv plutselig fikk 4500 venner i løpet av én måned var helt fjernt. Verden går under, men jeg har fått hundre likes. Det var en ny erfaring for meg, selv om den var gjenkjennelig. Det er som å sende rundt en tegning på barneskolen og så sier alle at de liker den. Jeg ble opptatt av de som levde av dette og begynte å samle på intervjuer med influensere. Jeg ville skrive om en som var annerledes enn de andre og som gjorde noe kulturelt, sier Jan.

De tolv karakterene gnisser borti hverandre på ulike måter. Flere av dem i et jag etter oppmerksomhet slik som bloggeren Stalker-Stine, som lever av å harselere med skuespillere og drite ut folk i filmmiljøet, men også skuespilleren Hedda Christine Foss, som står på scenen med en ladd pistol. Hun greier ikke å bestemme seg for om hun skal rette pistolen mot kjæresten og medskuespilleren Henrik, som har vært utro med bloggeren, eller mot seg selv.

«Jeg glemmer ikke øyeblikket da jeg løftet pistolen. Jeg trodde jeg ville avsky å holde i et våpen. Men jeg likte det umiddelbart. Det var noe med tyngden, det var noe med skjeftet, mønsteret mot huden i håndflaten. Det kjentes helt naturlig å heve pistolen, få kornet i skuret og trykke av. Ikke engang rekylen overrasket meg. Jeg støttet våpenet med venstrehånden, siktet på nytt og skjøt fire skudd til ».

– Narsissismen er like gammel som mennesket og det er ikke uten grunn at myten er hentet fra antikken. Nå har det blitt helt ekstremt med å få klikk eller likes. Det er jo veldig banalt, men folk blir glade og dagen er reddet hvis de passerer tusen likes. Man får høyere puls og blir lykkelig. I verste fall blir oppmerksomhetsjaget skrudd så høyt at man er villig til å dø for det. I romanen er det å skyte seg under premieren på en teaterforestilling den optimale måten å få oppmerksomhet på, men hele kroppen min protesterte mot at Hedda skulle rette pistolen mot seg selv.

Jan forteller at han har latt seg inspirere av de mange kjærlighetspaktene mellom unge voksne de siste tiårene. – Det er rett før man legger ut en selfie før man hopper fra Preikestolen ved Stavanger. Nå er folk mye nærmere å ta livet av seg som siste desperate utvei. Særlig hvis du er upopulær, da er det litt sånn: «Se jeg har motet til å gjøre det. Det har ikke du.» Jeg tror at dette er underkommunisert, at det er noe man ikke skriver om fordi man er redd for effekten.

Soundtrack

Tenk deg, at når du leser dette intervjuet, så har du en melodi eller et soundtrack som surrer rundt i hodet ditt og som er med på å forsterke teksten. Det var slik Jan så for seg at Kings of Convenience skulle være med på å bygge opp romanen.

Han møtte Eirik Glambek Bøe i Kings of Convenience for første gang da han hadde en opplesing i en kirke i Bergen. Etter at han hadde skrevet om Jonas Wergeland og faren som var organist, fikk han en hel rekke oppdrag i ulike kirker – særlig de som skulle innvie nye orgel.

Jan og Eirik beholdt kontakten og da Jan skulle skrive om Samah, en av karakterene som er flyktning, lot han henne møte Eirik. – Jeg ville ha en stille musikk til en jente som hadde vært i kaos. Hun sitter i en utbombet by og hører på den stilleste musikken i verden.

«Få ville forstå det, men det hadde vært en trøst, en lise, å sitte med hodetelefoner og lytte til Kings of Convenience mens alt var utrygt rundt henne. Det var nesten som å høre på stillhet midt i bråket.»

Alle er alle

På skrivebordet hjemme har Jan en huskelapp der det står: «Har du husket alle sansene?» I arbeidet med En tid for å leve hadde han en liste med rundt femten ting som skulle gå igjen hos flere av karakterene, slik som tre buddhastatuer, at flere hadde vært på ferie på samme sted eller at de drakk den samme whiskyen.

– Jeg ønsker å gi leseren en følelse av at disse menneskene er mer like hverandre enn hva de tror. Formmessig er dette bølger som går gjennom hele teksten. Jeg prøver hele tiden å provosere meg selv i å komme videre i verdensanskuelse og menneskesyn og lete etter nye former, slik at jeg kan ha noe å skrive om. Alle forfattere skriver om mennesket som partikler, faste størrelser. Jeg tror at vi er mye mer flytende. At det er derfor alle er alle, at vi flyter inn i hverandre.

– Jeg krever at jeg overrasker meg selv.

– Gjør du det?

– Det er en utfordring, men den forrige boken min Mr.Woolf kom overraskende. Både det at jeg skreiv om faren min, men også at det førte til at jeg dro til Hongkong. Det var en flott opplevelse og det ble to veldig fine år i livet mitt. Det er sånn du skal skrive. Du skal velge et prosjekt som gjør at disse årene blir fine i livet ditt og da må du ikke gjenta deg selv, for da lager du bare en dublett av det du har gjort. Du blir ditt eget ekkokammer.