Kvinner i kamp

– Det var noe med disse to damene jeg ikke klarte å glemme.

Cecilie Enger har nok en gang tatt turen fra Asker til Haugesund, nå står hun midt i Strandgata som strekker seg langs hele Smedasundet. Forfatteren spoler tilbake, til begynnelsen av 1900-tallet, da Haugesund var et klondyke og båtene lå så tett at du kunne gått tørrskodd over sundet i sentrum.

– Bare se for deg hvordan Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs har gått rundt her i byen, kledd i skjorte og slips innenfor sine fotside frakker.

Mannedamene

Det begynte med et bilde. I flere år hang fotografiet over kontorpulten til Cecilie Enger, da hun jobbet som journalist i lørdagsmagasinet til Dagens Næringsliv (DN). Et bilde uten farger, av to aldrende kvinner foran sitt eget hjem med en bred inngangsdør mellom seg. Hanna Brummenæs har hånda inn mellom frakkeknappene, Berha Torgersen er mer tilbakelent med armene på ryggen. Begge har herrehatter, på folkemunne ble de kalt for «mannedamene».

– Jeg klippet det ut fra et fotomagasin, det var veldig gåtefullt og tiltrekkende på samme tid.

Men jeg ante ikke noe om hvem kvinnene var.

Etter noen år bestemte Cecilie Enger seg for å finne ut mer om historien bak bildet. Hvem var disse kvinnene? Turen førte henne til Haugesund, der mange kjente til Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen. I en tid da kvinner ikke hadde stemmerett, ble de to historiens første kvinnelige skipsredere. Til sammen eide de 14 dampskip og et motorskip. Men levde de også et hemmelig liv som partnere?

Enger skrev en sak som sto på trykk i nyttårsnummeret til Dagens Næringsliv ved inngangen til 2016. Nå, drøye fem år etter, kommer boka «Det hvite kartet».

Bertha var alminnelig kraftig bygget, verken tykk eller tynn, hun var høyere enn mange på hennes alder, håret var lyst brunt, med midtskill, og gjerne samlet i en flette nedover ryggen. Hun skjelte en anelse på det høyre øyet, men det var ikke noe hun tenkte over.

Forutsigbart på Netflix

Cecilie Enger har skrevet en historisk roman. Handlingen er basert på sanne hendelser, enkelte av karakterene er korrekte, andre er oppdiktede. Men selv om Det hvite kartet er en roman, har forfatteren fått god bruk for bakgrunnen som journalist.

– Jeg har ringt rundt til historikere og konservatorer, etnologer og professorer, og har prøvd å bruke alle mine funn i boka. Så langt det har vært mulig vil jeg at alle fakta skal være riktige, og så har jeg spunnet videre på alle disse historiene.

Når Cecilie Enger skriver bøker vet hun ikke alltid hvor veien går, kartet er ganske hvitt. Hun liker å bli overrasket underveis i prosessen.

– Som mange andre har jeg det siste året sett mye serier på Netflix. Det er mye bra, men det virker som mange har gått på de samme manuskursene, ofte bygget over den samme strukturen og spenningskurven, akkurat som i mange krimromaner. Det opereres med en protagonist, en antagonist, vendepunktet kommer nesten alltid til samme tid. I lengden kan det bli litt kjedelig og forutsigbart. Noe jeg selvsagt håper at Det hvite kartet ikke er.

– Hva ønsker du å fortelle?

– Om hvordan det er å leve et liv ingen visste at de kunne gjøre. At to ugifte kvinner bodde sammen var ikke uvanlig på denne tiden, men å være lesbisk var det ingen som snakket om. Det er noe veldig fascinerende med mennesker som tråkker opp sin egen sti.

Cecilie Enger stopper opp utenfor en gul jugendbygning fra 1910 i Strandgata, innenfor er det en asiatisk restaurant. Forfatteren har gått mye i disse gatene, ofte i motsatt retning enn det som var planen.

– Jeg roter en del med venstre og høyre, og må alltid se for meg butikken i gata jeg vokste opp. Den lå til høyre for huset vårt. Hun peker mot toppen av den gule bygningen.

– Jeg har sittet noen timer her i andre etasje og sett for meg hvordan livet en gang var, her holdt rederiet Brummenæs & Torgersen til. Denne byen var da i en enorm vekst, drevet fram av sildefiske, handel og rederivirksomhet.

Mai, 1911
Synet gjorde Bertha så stolt at hun smilte, stående midt i Strandgaten. Kanskje burde hun føle en slags ydmyk forlegenhet, tenkte hun, siden presten stadig minnet menigheten om at man ikke skulle trakte etter jordisk gods, men det var plent umulig ikke å bli bergtatt av denne nye bygningen. Og det var fritt frem for alle å nyte synet, så man kunne ikke si annet enn at rederiet også var til glede for spurvene på marken. Så var også bygningens farge som en guloransje sol over en moden kornåker.

Gruveliv på Karmøy

Hanna Brummenæs ble født født i 1860, Bertha Torgersen fire år seinere. Begge ble født i Haugesund, men ble kjent med hverandre da begge jobbet i butikk på Karmøy, i gruvesamfunnet Visnes. Disse årene har fått en stor plass i «Det hvite kartet», og forfatteren foreslår en kjøretur på knappe 20 minutter.

– Jeg ante ingenting om gruvesamfunnet på Karmøy før jeg begynte med dette prosjektet, det er også en ganske fantastisk historie.

Hun roter kanskje med venstre og høyre, men er god på google maps. Siste etappe består av smale, svingete veier og kulturlandskap som har blitt til gjennom hundrevis av år med sauehold.

– Er det ikke vakkert her? Ikke langt unna ligger Avaldsnes kirke, den gamle kirka på østsiden av Karmøy har stått her siden 1300-tallet.

Cecilie Enger har forestilt seg hvordan Berthas første møte med gruvesamfunnet kan ha vært, da hun kom med båt fra Haugesund til dette som var som en by i bygda.

Tanken på at Visnes hadde ligget som en karrig vik, bebodd av en håndfull mennesker i noen stakkarslige hus, ga virkelig synet av den store trebygningen som var arbeidsplass for kontorister og laboratorieansatte, en følelse av stedet som … utvalgt. Og den staselige direktørboligen, Fransehuset, med sine tolv rom og vinterhage, fikk Bertha til å se for seg hvordan Gud nærmest hadde skjøvet fillefransen av en sildefisker mot den skinnende kobberåren. På høyden bak direktørboligen lå en tretti mål stor park med ridestier, lysthus, benker og biljard.

Det er en av de sjeldne dagene, sola gnistrer til stille sjø. Bare noen måker lager lyd, og flyr lavt over anleggsmurene som er igjen av det som var et av de største kobberverkene i Nord-Europa.

– Tenk at det en gang myldret av liv her.

Enger peker og forklarer.

– Her var det jernbane, lasting og lossing, dunking og banking, røyk fra svære piper. Og arbeidere fra mange land, funksjonærene kom fra Frankrike, Tyskland, Belgia og Danmark.

800 personer arbeidet i gruvene, mange hadde med seg familiene sine. På det meste bodde det 3000 mennesker på Visnes, som hadde egne skoler og sykehus.

Et uvanlig forhold

Verket hadde en fransk direktør, Charles De France. Det var han som bodde i Fransehuset med vinterhage, lysthus og ridestier i egen park. Da Frankrike bestemte seg for å gi et monument i gave til USA, som et minnesmerke for uavhengighet, ble det brukt kobber fra Visnes i Frihetsgudinnen i New York. Historien er fortalt på en plakett, foran en Frihetsgudinne i miniatyr.

Det har her, i kaiområdet, at Brummenæs & Torgersen startet sin første forretning. Da kobbergruvene ble lagt ned, flyttet de tilbake til Haugesund og åpnet en ny butikk. Og ble igjen samboere.

– Er det dokumentert at de også var kjærester?

– Nei, men i min roman er de det. Og det er absolutt sannsynlig.

– Er det problematisk at du har diktet på dem et lesbisk forhold?

– Spørsmål om etikk dukker opp når man dikter seg inn i mennesker som har levd. Men jeg synes ikke lesbisk kjærlighet er noen kontroversiell ting å forestille seg om Hanna og Bertha. De levde tett sammen som kvinner, delte liv og arbeid, skrev gjensidig testamente og ligger begravet sammen på Vår Frelsers gravlund i Haugesund. Men på slutten av 1800-tallet, hvor man knapt trodde at kvinner overhodet hadde noe seksualliv, var tanken om noen grad av åpenhet rundt lesbisk kjærlighet naturligvis umulig.

Forsiktigheten ble en vane, men ikke denne redselen. Kjærligheten deres var usynlig. Hun ønsket ikke å føle skam fordi det ilte i magen når Hanna rørte ved henne.

– Hvorfor valgte du tittelen «Det hvite kartet»?

– Bertha og Hanna levde et liv som ingen andre, de hadde ingen fyrlykter å styre etter, verken på privaten eller i det profesjonelle. De var verdens første kvinnelige skipsredere, de hadde ingen lesbiske forbilder, det fantes ikke i noe litteratur. Lesbiske forhold var ikke synlig noe sted i samfunnet, ikke i det hele tatt. Tenk på hvordan det må ha vært? De hadde bare sin egen samtid å forholde seg til, kartet var hvitt.

Tilbake i Haugesund blir Cecilie Enger ønsket velkommen tilbake av direktør og konservator Mads Ramstad i Haugalandmuseet. Han er takket i boka for å ha delt velvillig av egen kunnskap, og det museet har samlet av spor etter rederinnene.

– Jeg synes det er spennende at Cecilie har valgt den historiske romanformen. Vi har sett fakta om Brummenæs & Torgersen blitt presentert i tidsskrifter, filmer og bøker. Men nettopp her, der vi har et såpass spinkelt historisk grunnlag, er det en god ide å skrive en roman, sier Ramstad.

Med tynne, hvite hansker plukker han ut bilder fra store, nummererte konvolutter. Det er flest bilder av skipene, bare noen få av rederkvinnene.

– Jeg har badet i disse bildene, det har vært veldig spennende, sier Enger.

– Det går gjerne noen år i historien før typer som Bertha og Hanna blir løftet fram, sånn er det gjerne. Vi trenger ofte en avstand i tid før vi ser verdien av det folk har gjort i sin samtid. Nå har til og med damene endelig fått en gate oppkalt etter seg her i Haugesund. Alle i denne byen kjenner nå til Brummenæs & Torgersen, sier Ramstad.

– Men på samme måte som med de fleste historier om mennesker, er det vel sånn at det meste vet vi likevel ikke, sier Enger.

Noe er likevel sikkert. I arbeidet med boka fant hun mange skriftlige kilder som viser skepsisen til at kvinner skulle ut i yrkeslivet og tjene egne penger.

– Paul Winge har eksistert, og han er sitert ordrett. Det var ikke uvanlig å mene det han gjorde. I Aftenposten sto det også et referat fra Det medicinske selskab, der de advarte mot en ny type avvikende og sykelige kvinner som ble omtalt som «De feminiserte amasoner som agerte menn». Du skal ikke så langt tilbake i egen historie før selvstendige kvinner ble sett på som grusomme forbilder.

De var peppermøer. Den triste karakteren i alle fortellinger, skillingsviser og familiehistorier. Den evig ugifte, som lever sitt ensomme liv, trofast mot en uoppfylt kjærlighet. Mange kvinner ønsket ikke å leve med en mann, ettersom de nå kunne få utdannelse og forsørge seg selv. Og så skulle hun klage, som fikk oppleve at kroppen hennes hadde et eget, pulserende liv, frikoplet fra tankene?

Før hun skal reise tilbake til Asker, rekker Cecilie Enger siste stopp, en tur innom Henrik Ibsens gate 33. Det er her det omtalte bildet ble tatt, på trappen med den store inngangsdøra. Den staselige villaen er nå eid av advokat Roy Wilhelmsen, rederinnene bodde her fra 1926 og livet ut.

I 1942 dør Hanna Brummenæs, en notis i lokalavisa er signert samboeren gjennom 60 år: «Min kjære kompanjong har avgått med døden». I 1954 dør også Bertha Torgersen, 89 år gammel.

– Jeg har tenkt mye på hvordan livet må ha vært for Bertha, jeg blir nok ikke ferdig med henne.

Hun hadde håpet at tiden skulle utvide seg. Men nå forstod hun at med opplysning skjedde det motsatte. Det liknet elektrisiteten som var overalt; den lyste også opp det man tidligere ikke hadde sett eller visst at eksisterte.