Åpenhjertig om omsorgssvikt og overgrep

Kjersti kaller Olaug en «sjelden blomst i politikerfloraen». Direkte, modig og rett på sak. De hadde aldri møttes før Kjersti skulle portrettere Olaug, men fant fort tonen.

Landbruks- og matministeren står plantet med begge føttene midt i jordbruksforhandlingene. Dagene er lange, og tiden strekker knapt nok til. Å lansere bok er noe Olaug må gjøre innimellom slagene. Jeg har fått beskjed av rådgiveren hennes om at hun kun har en halvtime til meg, men når den vitale rogalendingen dukker opp på skjermen viser hun ingen tegn til å være stresset. Tvert imot. Smilet er på plass og hun prater, som Kjersti har tipset meg om, på ut- og innpust.

Vi må tilbake til sort hvitt bildet igjen. Jeg har det i bakhodet når jeg intervjuer henne. Hun er lik seg selv, men krøllene er lengre og har blitt brune. De rister lett når Olaug bøyer seg mot skjermen. – Jeg brukte lang tid på å forsone meg med at jeg hadde en psykisk syk mor, sier hun. Da hun ble større sleit Olaug med skyldfølelse over at moren hadde blitt syk av fødselsdepresjon. Lenge orket hun ikke en gang tanken på at moren skulle ligge i samme grav som faren.

«Eg kan knapt hugsa at mor tok meg på fanget. Hu sa aldri at hu var glad i meg, eller gav meg ein klem. Far var berebjelken i livet mitt. Det var han som tok vare på meg frå eg var bitte lita»

– Hvorfor var det viktig for deg å skrive om oppveksten din?

– Fordi jeg ønsker å gi et ansikt ikke bare til de som er syke, men også til familien deres. Vi vet at psykisk sykdom er en økende sykdomsgruppe og at mange barn og unge har utfordringer. Jeg er opptatt av at vi må ufarliggjøre dette tabuet og tørre å snakke om det.

«Når mor var veldig sjuk, kunne det gå veker mellom kvar gong hu snakka til oss ungane. Då åt hu ikkje, men levde på Globoid. Dei ovale, kvite øskjene med blå skrift låg overalt heime hos oss.»

Faren ble den trygge bærebjelken for Olaug. Det var han som passet på henne fra hun var baby. Som sto opp tidlig for å stelle og mate henne før han gikk på jobb. Så ble det lille barnet liggende aleine i sprinkelsenga hele dagen til han kom tilbake.

Nabokona som brydde seg

Overfor butikken bodde Ingeborg Sørhus. En eldre og barnløs kvinne som mange så på som en bygdeoriginal. Hun åpnet hjemmet sitt for Olaug og bød på både jødekaker og sitronbrus. Ingeborg så Olaug og oppfordret henne til å være seg selv. – Snakk sant om livet, sa hun. Noe som siden nærmest har blitt et mantra for Olaug.

– Hva hadde det å si for deg?

– Det er viktig å vise at vi kan være med å bidra i andre sine liv. Tilgjengelige og åpne hjem kan i seg selv være med på å redde barn som vokser opp i et hjem med psykiske utfordringer, sier Olaug. Hun er opptatt av å vise hvor lojale unger som vokser opp med utfordringer er til foreldrene sine er. – Jeg var kjempelojal og kjempesnill. Det at mor var syk var et tabu vi ikke snakket om. Ingen snakket om det, ikke en gang legen, så da kunne heller ikke jeg si noe om det.

– Du har selv fire unger. Hvordan har forholdet til moren din påvirket deg som mor?

– Jeg har måttet jobbe med morsfiguren, for jeg har ikke hatt noen gode forbilder på dette. Jeg så jo mor sitt forhold til sin mor igjen på nært hold og har vært opptatt av å jobbe med meg selv som en mor som er både omsorgsfull og som viser at jeg er glad i ungene. Jeg klemmer på dem ennå og kaller dem for «mammas lille gutt» og sånn.

Da ungene mine var små erfarte de jo litt av mors utfordringer. Jeg husker en historie da mor ringte for å skjelle meg ut. Da var den minste jenta to-tre år. Da hun så at jeg gråt tok hun foten ned av tripp trapp stolen og kom bort til meg og spurte «Var det bestemor som ringte». Jeg har også kjent på en lengsel etter en mor, som da Jan Frode var syk og mor ikke kunne støtte meg.

Olaug har gått på veiledningskurs for å bli bedre kjent med seg selv, men også for å lære at det ikke er farlig å gi ungene en klem, eller ha dem på fanget. Så mye omsorg kan det bli at ungene tuller med at hun kan gi fra seg alt hun har. – Jeg har nesten måtte sette grenser motsatt vei med ungene, for jeg er i stand til å gi ifra meg alt.

«Forholdet mellom mor og meg føyer seg inn i ein tradisjon. I slekta vår har mødrer og døtrer hatt ein elendig relasjon i fire generasjonar, minst.»

Hallelujastemning

Allerede som tolvåring gikk Olaug inn som juniorsoldat i Frelsesarmeen og som fjortenåring troppet hun for første gang opp på bedehuset til Indremisjonen. Hun var kristen, men hadde også et ønske om å bli sett av mora som var dypt troende.

Hun skapte furore da hun sa sin hjertens mening om en sak på det første årsmøtet hun var på, men noen av de eldre la armen rundt henne, oppmuntret henne og ga henne rom til å være seg selv. Hun fikk være med i styret på bedehuset og fikk lederoppgaver og ansvar. Men da hun jobbet som barne- og ungdomsarbeider i Indremisjonen som 19-åring, møtte hun også en karismatisk leder med lydtett dør inn til kontoret og en rød lampe som lyste når han ikke skulle forstyrres. «Han stakk handa inn mellom beina mine, tok meg på puppane, sa ingenting, berre pusta og stønna tungt. Han greip rundt meg og klemde meg, medan eg stod som lamma» skriver Olaug i boka.

Både Olaug og venninnen Bjørg ble utsatt for overgrep. – Bjørg, som var den flotte dama, ble helt mørk i øynene etter hvert fordi hun fikk skylden for det han gjorde, sier Olaug. Da overgrepene ble oppdaget ble Bjørg tvunget til å reise til lederens kone for å be om unnskyldning for det mannen hadde gjort.

Han var ein høg og karismatisk mann, alltid velkledd i skjorte, genser og bukse, og god til å gi kompliment. Han såg folk inn i auga, og som forkynnar skapte han begeistring og hallelujastemning der han kom. I misjonsmiljøet i Rogaland var han reine guruen.

Først da ungene hennes var store nok til at de kunne dra på leir, orket Olaug å ta et oppgjør.

– Jeg var så utrygg på å sende ungene mine dit etter opplevelsene mine, så jeg reiste til hovedstyret og tok opp det som hadde hendt. Vi kan jo ikke ha det slik. Bjørg har tapt mange år av sitt liv. Jeg hadde tross alt Jan Frode å støtte meg til når jeg begynte å rote i dette, mens Bjørg var aleine.

– Ble du lyttet til?

– Det har resultert i at misjonen og kirkene begynte å lage et system for ansettelser.

– Hvorfor er det viktig for deg å fortelle om dette nå, så lenge etter?

– Jeg gir det jo et offentlig ansikt nå og jeg kjenner det langt inn i meg når jeg snakker om dette. Vi er ikke forskånet fra #Meetoo i kristen sammenheng heller og dette er noe som engasjerer meg dypt inn i sjela. Overgrep kan skje i et politisk parti, i et kristent kirkesamfunn, det kan skjer i i idretten og vi kan ikke tillate det.

Overgrepene sitter i, lenge. Da lederen tok på henne hadde hun på seg en brun buksedress. Det er først nå, når hun nærmer seg seksti, at Olaug har begynt å gå i brune klær igjen. Følelsen sitter der fortsatt. Om noen kommer uforvarende på henne, som at Jan Frode omfavner henne bakfra på kjøkkenet, kan hun snu seg og slå til han i rein refleks. – Det gjør noe med selvfølelsen din.