Den refusertes revansj

Trygve Skaug rager 190 centimeter over bakken, men ordene han bruker om egen suksess når så vidt over kjøkkenbordet hjemme i Ørje. I huset med skog i bakhagen, seks kilometer fra svenskegrensa, serverer han filterkaffe i krus. Han beklager at kanna i keramikk holder så dårlig på varmen, men han synes den er så fin, dessuten drikkes det så mye kaffe at den sjelden rekker å bli kald.

– Du er blitt en av landets mest leste og bestselgende poeter?

– Ja, men det er litt vanskelig å kalle seg poet.

– Gjør du aldri det?

– Jo, på klassebesøk har jeg gjort det det. Da har jeg sagt «Hei, jeg er Trygve Skaug, artist og poet». Men forfatter har jeg ennå ikke kalt meg.

– Når skal du gjøre det?

– Kanskje til våren. Jeg har skrevet min første barnebok, den kommer til neste vår og heter «Hvis jeg var statsminister». Men jeg har tenkt mye på dette, hva er jeg egentlig?

– Har du funnet svaret?

– Kanskje det beste svaret er at jeg er en formidler med musikk som hovedverktøy.

Trygve Skaug var lenge mest kjent som artist og låtskriver. Han platedebuterte som vokalist i bandet St. Morritz i 2010, før han ga ut sitt første soloalbum i 2014. Tre år etter ble han nominert til Spellemannprisen i viseklassen for albumet «Sanger du skal få når jeg dør». Selv etter deltakelsen på «Hver gang vi møtes», er det mange som kjenner artisten best for ordene han skriver. 

– Jeg har opplevd at folk kommer på konsert med meg og blir overrasket over at det er så mange gitarer og sånn. De trodde det skulle være en poesikveld. Men diktgreiene er blitt en artig ting som har tatt større plass enn jeg hadde planlagt.

En gang tjente han penger på å spille coverlåter på et flyplasshotell i Bergen. Hver fredag og lørdag sto han der med gitaren sin til seint på natt. Da var det ennå en fjern drøm å kunne leve av egne sanger og tekster, i mange år jobbet han deltid som regnskapsfører. Seinere flyttet han til Oslo, stiftet familie og pendlet til Trøgstad til en jobb som kommunal kulturarbeider.

– Det var to timer i bil, og ikke mye tid til egen musikk. Men kreativiteten måtte ut et sted, så på et tidspunkt tvang jeg meg selv til å tenke på noen fine formuleringer, mikrodikt eller et lite innblikk i en situasjon. Først et dikt for dagen, så et hver vei, og så bare ballet det på seg.

I et øyeblikk av overmot bestemte Trygve Skaug seg for å dele det han skrev på i bilen, og la ut noe av det han skrev på Facebook. Planen var å dele tre dikt i uka i en måned som et prøveprosjekt.

Skaug tok opp bestillinger på Facebook, bestilte stadig nye opplag, og satt hjemme ved kjøkkenbordet og pakket i konvolutter. Det ble flere små bøker uten redaktør før han ble fanget opp av forlaget Cappelen Damm.

– Diktene mine var aldri ment for et større publikum.

– Hvorfor ikke?

– Egentlig er målet å gå under radaren med alt, eller, jeg vil bare treffe de som er interessert i det jeg gjør. De andre skal få slippe.

Artisten og poeten har nå laget sin egen hashtag til det han kaller #verdens fineste publikum. I september håper han å samle flest mulig til konsert i Oslo Spektrum.

– Jeg har faktisk verdens fineste publikum, det er betryggende for meg, for da vet jeg at de i salen virkelig har lyst til å være der. Det er selvsagt litt hårete å leie Oslo Spektrum, men det blir gøy uansett hvor mange som kommer.

Verdens beste publikum vokser stadig, og når du ut til massene kommer det selvsagt også motstand. Det er vanskelig øvelse å dele dikt med 193 000 følgere på Instagram, selge krus med egne sitat, og samtidig være elsket av kritikere. (I profilen på Instagram kaller han seg for låtskriver, artist og diktfyr. I den rekkefølgen). Litteraturanmeldere er selvsagt ikke alltid like begeistret for denne diktfyren. Trygve Skaug er blitt kalt kalt for «en av sosialemedierpoesiens fremste representanter i Norge, en sviskeprins som i høyt tempo selger poetiske dagligvarer over digital disk». Men rett skal være rett, det finnes anmeldere som applauderer at Skaug har åpnet lyrikkrommet for nye lesergrupper.

– Det er alltid noen som har behov for å plukke meg i filler, som mener at jeg representerer norsk poesis død. De er ikke mange, men de snakker veldig høyt. Jeg vet jo at det jeg driver med ikke er stuereint i de innerste litterære kretser.

– Bryr du deg?

– Når du bærer med deg en konstant usikkerhet, så blir det gjerne sånn at du hører mer på de kritiske enn på alle de som heier. Så nå har jeg slutta å lese ting som skrives om meg.

Husk
at du er langt nede nå
og
at jeg har veldig lange armer

Fra «Ikke slipp», 2020

Han strekker seg etter et glass Farris, høyrearmen er tatovert med teksten til låta «What Good Am I» av Bob Dylan, det er funnet plass til alle fem versene på den lange armen.

– Betyr ikke salgstallene mer enn hva enkelte anmeldere måtte mene?

– Jo, men jeg har ikke alltid sett det like klart når jeg står midt i det. Som en øvelse har jeg tatt bilde av meldinger jeg får fra Vegard på 17 år og Veronica på 14, til de som bøkene mine gjerne er ment for.

– Er du opptatt av å bli likt?

– Ja, jeg er nok det. Det er vondt å vite at noen ikke liker meg.

Dette er en ode
til de gutta
og de jentene som måtte gi tapt
i kampen mot mørket
for de var fine folk
de der helt fremst i frontlinjen
så ble det for mørkt der
og det er for dem vi skal slåss
med lysbrytere festet på knokene
for vi kan ikke ha det sånn
at svarte natta bare skal valse rundt
og ta for seg

Fra «Følg med nå»

Så glemte jeg et øyeblikk hvor heldig jeg er

Når hjertet mitt stopper skal det ikke være en millimeter til overs, alt skal
være brukt opp

Det går over

I hans liv er det flere forbilder enn Jesus og Bob Dylan. I bokhylla står flere bøker av Levi Henriksen fra Kongsvinger, det var han som viste Trygve Skaug et sitat fra forfatteren Jack Kerouac: There is no such thing as a bad piece of writing, as long as the artist is true to himself. Let God be the judge of your art and everything will be fine.

– Det var inspirerende, det handler om å være tro mot deg sjøl. Jeg er forresten veldig opptatt av Levi Henriksen.

– Hva er det du liker?

– Mye! En ting er at han viser langfingeren til jåleriet. En annen ting er at Levi skriver røft og brutalt om hva et hjerte kan føle, men ikke sånn røft som mange mannlige poeter gjerne skriver.

– Hva mener du?

– At det går an å være røff uten å måtte skrive sånne fylleangstfulle kuksetninger. Jeg gjør det motsatte, og oppleves nok som en veldig myk skribent. Det skjønner jeg at folk tenker.

– Hva ønsker du å formidle?

– Jeg har et sterkt ønske om å skrive oppløftende ting. Håpet er at leseren skal sitte igjen med litt mer livslyst, og i alle fall aldri mindre motivasjon til å leve. Når du har det vondt kan kanskje effekten av å bli sett, være stor, at det gir en følelse noen kanskje kjenner seg igjen i.

– Hvordan gjør du det?

– Jeg beveger meg i et enkelt landskap med enkle formuleringer. Noe kan bikke over i sånne inspirational quotes, og det har jeg ingen problemer med. Jeg synes det er helt rått at mine ord henger på samme stuevegg med broderte sitat som Home Is Where Your Heart Is…

Trygve Skaug tar sats, nå snakker han helt uten forbehold.

-…det finnes ikke harry, det er veldig vakkert.