Minnerydder

Jeg blir kvalm av å tenke på historien om bildet, det er
en dritthistorie som jeg har forkastet tusen og en
ganger av tusen og en grunner.

Fra Jente, 1983

Linn Ullmanns siste roman handler om det som skjedde en vinternatt i Paris, 1983. Hun er 16 år, og har gått seg vill, men har adressen til en 44 år gammel motefotograf som skal ta bilder av henne. Ikke lenge etter at hun er inne varmen til fotografen, vikler 16-åringen seg naken inn i hvite håndklær som henger på knaggene på badet. Først ett, så det andre, så et tredje, som om håndklærne var bandasjer. Hun ligger helt stille på det kalde, blå baderomsgulvet.

Nesten fire tiår senere, mens både forfatterens eget liv og verden utenfor krakelerer, prøver den nå voksne kvinnen å forstå den unge jenta. Og hva med fotografen? Kunne det minne om kjærlighet? Eller var det et overgrep?

Hva skjedde egentlig med den unge jenta i Paris, 1983?

Å finne de riktige ordene

Vi møtes på en nabolagskafe. Forfatteren følger gamle smittevernregler og vil helst sitte ute. Hun er kledd i ull fra topp til tå, to hvite perleøredobber og et forsiktig smil lyser opp i alt det mørke. Med brune ullhansker løfter hun et pappkrus fylt til randen av caffè latte med havremelk.

– Det viktigste for meg, var å skrive frem en 16 år gammel jente med alt som er av lyst, begjær, skam, hemmeligheter, styrker, uforskammethet, klossethet, uvitenhet og modenhet. Alt på en gang.

– Det er modig gjort?

– Både nei og ja. Denne boken handler også om å være på steder i livet, der mot er det siste på agendaen. Den voksne kvinnen som skriver, er et sted hvor hun ikke føler seg modig i det hele tatt. Men det var et mål for meg å gi denne 16-åringen motsetninger og komplikasjoner, om å ta hennes egne store spørsmål om livet på alvor. Det modige var at jeg fant en stemme, og en form til å fortelle historien. For akkurat det har tatt lang, lang tid.

Hun forteller om det eneste lydopptaket som finnes av Virigina Woolf som ligger på YouTube. Det er et BBC-opptak fra 1937, og stemmen til den britiske forfatteren, litteraturkritikeren og feministen er mye lysere og spissere enn Ullmann hadde forestilt seg.

– Der sier Virginia Woolf at det å skrive, er bare et spørsmål om å finne de riktige ordene, og sette dem i riktig rekkefølge. That´s it! Så enkelt er det.

En ting er å finne ordene og stable dem i rekkefølge, noe helt annet er det å snakke om historien fra Paris. Linn Ullmann har gjort det mange ganger nå, men det er likevel ikke noe hun gjør med letthet. Selv ikke etter en serie med fantastiske anmeldelser.

– Det føles som jeg ble ferdig med boken for fem minutter siden. Bortsett fra boken Nåde, har alle mine bøker kommet ut i november. Jeg er god på deadline, men vet også at den kan forskyves, så det blir en veldig intens periode på slutten. Ferdig manus ble levert 11. oktober.

– Er hver bok en unntakstilstand?

– Ja. Så derfor er jeg ikke så god til å snakke om den, ikke ennå ...

Hun smiler, spørrende og håpefullt.

– ... så jeg håper vi også kan snakke om andre ting?

Opptatt av hukommelse

I alle hennes syv bøker handler det mye om menneskets sårbarhet, hvor lett det er å falle utenfor, og ikke minst om forholdet til familie og foreldre. Det gjør også denne. I en scene med mor - en skuespiller på over 80 som bor i USA - skriver hovedpersonen: «Ytterst forsiktig er vi sammen».

– Jeg tenker at det ligger noe omsorgsfullt og kjærlighetsfullt i det å være ytterst forsiktig når vi er sammen. Det kan handle om å verne og passe på hverandre. Om du gjør det, så åpner det seg kanskje andre ting.

Jeg strevde med å skrive – skrive den nye boka som
jeg sa at jeg skrev, men som jeg ikke skrev, skrive
tekstmeldinger, skrive handlelister – strevde med
en eksistens som var redusert (eller kanskje heller
oksidert) til et kaos av halvsannheter og omtrentligheter.
Vennskap gikk tapt, jeg svarte ikke på
brev, e-post, sms. Jeg klarte ikke å forsone meg
med at mine nærmeste og jeg ikke snakket sant om
viktige ting – eller det jeg forestilte meg var viktige
ting. Jeg tenkte ikke på det da, men dette med ikke
å snakke sant om viktige ting var i ferd med å bli
en altomfattende dissonans i livet mitt.

Fra Jente, 1983

– Er du opptatt av å snakke sant om viktige ting i livet?

– I skrivingen er jeg det. Da må jeg være så sannferdig, konkret, presis og tilstede.

– Og i det vanlige livet utenfor skrivingen?

– Jeg er nok blitt mer overbærende. Hovedpersonen i boken min lyver om mange ting når angsten står på som verst. Det er vanskelig nok å være sammen som det er.

Hun retter på lua, ser etter noe i veska.

– Jeg kjenner en kvinne, hun bor ikke i Norge, men hun tåler ikke noen form for småprat, uærlighet eller forsiktig vennlighet. Det skal være hundre prosent rett på og ærlig. Det kan være fint i små doser, men jeg må være så skjerpet og oppreist, alltid si noe ordentlig.

– Tar du telefonen når hun ringer?

– Det hender at jeg ikke gjør det, det kommer an på dagsformen.

Ganske tidlig i romanen skriver Linn Ullmann: «Hvordan lever erfaringer videre, ikke som minner, men som glemsel?».

– Er egne minner noe å stole på?

– Ikke i det hele tatt. Men hukommelsen er en kilde vi trenger for å fortelle historiene om våre liv. Alt handler om minner, om hvem som husker hva. Men så skjærer det seg gjerne, fordi vi husker så forskjellig.

Hun har alltid vært opptatt av hukommelsen, hvordan den endrer seg med tid og alder. Ikke minst hvor vanskelig det er å skrive sant om alt det glemte.

– Glemselen er vel så viktig som hukommelsen i skrivingen. Glemselen åpner for forestillingsevnen: Evnen til å forestille seg hva som skjedde, hva som kan ha skjedd. En perfekt hukommelse må være grusomt, har du klisterhjerne er det ingen rom for diktning. I et brev til en av sine lesere skrev poeten Emily Dickinson: «Når jeg erklærer meg selv som en representant for diktet - så betyr ikke det - meg - men et menneske jeg har forestilt meg.» Et menneske jeg har forestilt meg – det synes jeg er fint.

Når Linn Ullmann holder skrivekurs, hender det at elever forteller historier fra egne liv som de vil skrive om. De vil skrive det akkurat som det var, ikke stryke, tilpasse eller tilføye.

– Det blir ikke nødvendigvis god litteratur av å skrive historien akkurat som den var, den må formes, den må oversettes. Om kjæresten din har hatt mareritt, våkner opp i angst og forteller deg hele drømmen i detalj - blir du like opprevet av det marerittet? Nei, du blir ikke det. Og få ting er kjedeligere enn å høre på andres drømmer. Å skrive handler om å gi erfaring en form.

Anonym i Torshovparken

I Jente, 1983 er fortellerstemmen i stadig dialog med andre kunstnerskap og forfattere. Linn Ullmann er en som alltid leser andre med penn i hånden, noterer setninger og tankerekker. Men da koronaen slo til for alvor, la hun vekk bøkene og ble besatt av nyheter.

– Jeg ble nesten manisk, klikket meg inn på VG og New York Times hvert femte minutt. Jeg vokste jo opp i New York, og har mange venner i byen som ble et av de første episentrene i verden. Hva var det som skjedde? Hva var dette?

– Hva gjorde det med deg?

– Jeg mistet fullstendig evnen til å være oppmerksom på noe som helst, jeg ble litt som en gullfisk i hjernen, klikk, klikk, klikk. For å motvirke det, begynte jeg etter hvert å oversette dikt. Det første var Pablo Nerudas Å bli stille. Det passet fint, dette var jo en tid med lockdown, der alt ble stille.

– Var det til hjelp?

– Absolutt. Jeg ble så fornøyd, ikke minst for at jeg klarte å konsentrere meg. Å konsentrere seg - å være oppmerksom - er avgjørende for skriving, for foreldreskap, ja, for alt mulig. For å leve. Plutselig fikk jeg lyst til å dele diktet, men jeg var jo ikke på sosiale medier.

Linn Ullman satt på arbeidsrommet sitt, så utover parken, leste dikt, oversatte dikt, og hadde altså lyst å dele. Men hvordan skulle hun gjøre det?

– I mars 2020 begynte jeg å henge opp dikt og tekster i Torshovparken.

– Du gjorde hva?!

– Jeg printet ut dikt på A4-ark, og hengte de opp på lyktestolper med Scotch tape i parken. Første noen få stolper, så ble det flere. Jeg lagde flere regler for meg selv; jeg skulle være anonym og det skulle bare være ett eksemplar av hvert dikt. Etter at jeg hadde hengt diktene opp, sto jeg på kjøkkenet mitt og fulgte med. Jeg fikk øye på én leser. Og så en til! Og enda en! Det var helt fantastisk.

Da alt sto stille lagde hun også podkasten How to Proceed i samarbeid med Linn Rottem og Litteraturhuset i Oslo. Det er en engelskspråklig podkast, der Ullmann snakket med forfattere fra hele verden om kreativitet og skriving, om bøkene deres og livet her og nå. Hun intervjuet forfattere som Rachel Cusk, Emmanuel Carrére og Joyce Carol Oates. Sånn holdt hun på, lagde podkast, hang opp dikt, mens hun strevde med romanen hun skulle skrive.

– Navnet på den podkasten sier det meste om denne perioden. For hvordan skulle jeg fortsette? Både i livet, og i det å skrive bok, er man opptatt av begynnelsen og slutten. Men hva med alt det imellom? Hva skulle det fylles med? Ja, vi står opp – men det er veldig lenge til vi skal legge oss og i det mellomrommet prøver vi å leve så godt det går.

Som et forsøk på svar på alle disse spørsmålene oversatte hun diktet What the Living Do av Marie Howe.

– Det er et sørgedikt til broren som døde av aids. Så det diktet er et minne om en annen pandemi, men det handler også, som tittelen forteller, om det de levende gjør, om hverdagen, om en tett vask, om løse brosteiner, om bustete hår, om lengsel, om å huske.

Mens forfatteren lusket rundt i Torshovparken med tape og bunker av ark, var en av reglene at diktene som ble borte, ikke skulle erstattes. Det eneste unntaket var et dikt av den amerikanske poeten Terrance Hayes, som blant annet har skrevet om mordet på George Floyd. – Diktet forsvant med en gang, det var sikkert bare en tilfeldighet, men akkurat det diktet ble klistret opp igjen.

– Det andre diktet som forsvant, var et dikt av Anne Carson, jeg vet ikke om noen tok det, eller om det regnet bort. Men borte var det. Lenge hang det igjen bare deler av et dikt av Halldis Moren Vesaas. Nå tror jeg det bare henger igjen et dikt av Jon Fosse på en lyktestolpe ved hundeparken. Skal vi gå og se?

Den fineste anmeldelsen

Vi beveger oss mot Torshovparken. Diktet av Jon Fosse er forsvunnet, bare en papirbit henger igjen i tapen. På et tidspunkt begynte Ullmann å fotografere de ulike stadiene av forsvinningen, og det ble hennes måte å huske diktene, lese dem om igjen. Det tok lang tid før folk utenfor familien visste hvem den anonyme plakatklistreren var, men flere ble oppmerksom på stuntet. I Sagene Avis skrev Kevin Steinman, universitetslektor i litteratur, et leserbrev:

«I slutten av mars la jeg først merke til at utskrifter av dikt, filosofi og utdrag fra romaner og teaterstykker hadde blitt teipet til vanligvis anonyme lyktestolper. Disse ydmyke, hjemmelagde utskriftene, festet med noe så hverdagslig som Scotch tape, kunne fra en viss distanse blitt forvekslet med «katt savnet»-plakater, eller andre sørgelige tegn på savn og ensomhet i det offentlige rom.

Kunstneren bak dette prosjektet bruker derimot denne underbevisste usynligheten til å dra oss inn i vakre tankeganger fra fire kontinenter, og riste av oss nøyaktig den samme ensomheten. Prosjektet tar utgangspunkt i det manglende litterære samvær – et tap som kan oppleves som like sterkt som det å miste et høyt elsket kjæledyr».

– Den anmeldelsen i Sagene Avis er kanskje den aller fineste jeg noen gang har fått. Dette var jo et prosjekt uten føringer, bortsett fra gode tekster og lyktestolper, jeg hadde ingen motiver.

– Hvor lenge holdt du på?

– Fra mars til juli. Det ble en del dikt.

– Kommer det en diktsamling?

– Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke det.

Del av en trilogi

Trærne i Torshovparken er avkledd, og snart er det helt mørkt. En ung jente med rosa hår og kort skjørt sitter alene ved et bord, tenner seg en røyk, sjekker mobilen.

Linn Ullmann inviterer opp til arbeidsrommet der hun skriver. I oppgangen blir hun møtt av familiens to hunder, den gamle Charlie med de myke ørene, og den unge Leo. «Dlatt dlatt dlatt», lyder det i romanen når den gamle hunden drikker vann, den vakreste lyden i verden skriver forfatteren.

Jente, 1983 er del to av en trilogi. Hennes forrige bok, De urolige fulgte jenta fram til hun var 15 år. Den neste boka skal etter planen fortsette veien videre fra Paris, fortsatt med den voksne forfatteren i dialog med sitt unge selv.

Skriverommet er fylt av bøker. På gulvet står det ikoniske fotografiet av Faye Dunaway ved bassengkanten på Beverly Hills Hotel, tatt dagen etter hun vant Oscar i 1977.

Noen år senere, fikk Linn Ullmann en rød lenestol, hun ville gjøre barnerommet sitt i New York mer voksent. Siden har stolen fulgt henne, og blitt trukket om flere ganger. Fra denne røde lenestolen har hun skrevet store deler av den nyeste boka.

– Alt jeg ville, var å ta en personlig erfaring og gjøre den til noe allment. Nå er det ikke bare min historie, og jeg vet ikke hvordan andre vil snakke om den.

– Tror du historien din kan hjelpe andre?

– Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om sånne begreper, som å finne hjelp i litteraturen.

– Har du aldri fått hjelp av det du leser?

– Jo, men ikke på den terapeutiske måten jeg tror du mener. Jeg leste et sted at det ypperste vi kan forvente oss av skjønnlitteraturen er at den utvider oppmerksomheten vår. Det er fint tenkt, synes jeg. Bøker som byr på klare svar, står i fare for å stenge leseren ute. Jeg vil slutte med et spørsmåltegn, ikke et utropstegn.

– Det kan godt hende noen føler seg sett?

– Tror du det? I så fall hadde det vært veldig fint.