Fryktet for konsekvensene da hun skreiv om samehat

– Reindrift er ikke en jobb, men hele livet for reindriftssamene, det er derfor angrepene mot dem blir så smertefulle. De har et nært forhold til reinen sin og når de finner dem mishandlet til døde blir det et traume, sier Ann-Helén.

For forfatteren, som har vokst opp med en samisk mor og tornedalsk far, var det helt nødvendig å skrive Stjålet. Startskuddet for boka kom da hun møtte en reindriftsutøver som het Sara som gav henne 100 anmeldelser som hennes sameby hadde meldt inn over et antall år. – Jeg kjente at nå har jeg virkeligheten her. Hundre politianmeldelser og ingen av dem har gått videre til noen form for etterforskning eller tiltale. Dette skjer i Sápmi i dag og har foregått lenge. Virkeligheten er faktisk verre enn fiksjonen, sier Ann-Helén.

Den farlige tausheten

Ni år gamle Elsa blir vitne til at kalven hennes, Nástegállu, blir mishandlet og drept. Hun trues til taushet og bærer med seg det avskårede reinøret som en påminnelse på det glødende hatet som hennes samiske opphav vekker. – Reinøret har en sterk symbolverdi og det er en stor sak når barna får merke sin første kalv. I øret henger merket som viser hvem som eier reinen. Når noen dreper eller kjører på rein så er det mange som i djevelskap skjærer bort ørene for at reineieren ikke skal få økonomisk erstatning. Det er derfor Robert i romanen skjærer bort øret av reinkalven til Elsa, sier Ann-Helén.

De hadde ikke hørt fra Mattias på over et døgn. Alle persiennene var trukket ned. Elsa banket på og dro i det låste håndtaket. Hun frøs uten jakke, men gikk runden rundt huset. Banket på soveromsvinduet, først forsiktig, så hardt. Hun ropte navnet hans. Stemmen ble skingrende.

Mange av foreldrene hun snakket med under research-arbeidet bar på en sorg over det å overføre disse bekymringene til barna sine. – Før eller seinere kommer barna til å se dette med egne øyne. Hvordan skal de da håndtere det? Så mye handler om taushet og at man ikke prater om det. Det er nettopp dette som gjør det så vanskelig for Elsa også, at hun føler seg ensom i alt dette.

Tausheten har flere perspektiver i det samiske samfunnet. Ann-Helén kan forstå at man på mindre steder ikke tør å snakke sammen om konflikten. – Alle kjenner jo hverandre og det gjør at mange kanskje ikke tør å anmelde eller vitne i en rettsak. Dette føder en håpløshet. De eldre vil beskytte sine yngre. De vil ikke tynge dem med sin vanskelige historie. Denne tausheten skaper en uro, en redsel og fantasi blant de unge om hva de har vært utsatt for. Jeg tror kanskje at denne tausheten kan bli farlig. Ikke minst ser man det på Elsas eldre bror, Mattias, som kjenner en sterk uro for hvordan fremtiden skal bli. Han vil være tøff og sterk, som så mange andre samiske menn. De snakker ikke om at de har det dårlig og jeg tror at følelsen av å være helt aleine kan få forferdelige konsekvenser.

Sinte unge menn

Elsa ser at det er Robert Isaksson som dreper kalven hennes, men han truer henne til taushet og hun tør ikke å fortelle politiet om hva hun har sett. Robert bor med sin alkoholiserte far og kan selv ikke jobbe på grunn av ryggproblemer. Hans enorme sinne og frustrasjon kanaliseres mot reinutøverne fordi han føler at de har tatt noe ifra han. – Det finnes mange som Robert. Ikke bare i dette miljøet, men andre steder i Sverige, sier Ann-Helén. – De er ofte menn som føler at velferden har løpt fra dem og de kjenner seg ikke lenger som «herre på teppan.»

Det er sikkert Robert. Det er han som skyter rein, jager dem med snøskuter og piner dem i hjel. En gang skar noen ut livmora på ei simle. Mens hun fortsatt levde. Og slo i hjel kalven.

Det er spørsmålet om hvem som skal ha rett til jakt og fiske som trigger Robert. Han skjønner ikke hvorfor han ikke skal ha samme rettigheter som samene som driver med reindrift. – Disse konfliktene har pågått lenge, sier Ann-Helén. – Alt er statens feil. Det er de som har bestemt at det bare er reingjeterne som skal ha denne muligheten til å jakte og fiske. – Det glemmes ofte og hatet rettes feil. Det er historieløst og man bør se bakover på hva staten har gjort. Staten har hele tiden jobbet for at samene skal sees på som et folk som er mindre verdt med nomadeskolene og tvangsflyttingen. Det setter seg hos folk og de tenker at det er legitimt å oppføre seg på denne måten.

– Hva skal til for å stoppe dette hatet?

– Ja, hva skal man gjøre? Det er så vanskelig. Barna blir påvirket hjemmefra. Hvordan skal vi forhindre det som sies ved frokostbordet hjemme hos folk? Vi kan forsøke å snakke om identitet og betydningen av å tilhøre en minoritet i skolen, men jeg vet ikke. Jeg har ærlig talt vanskelig for å se hvordan man kan stoppe det. Jeg tror mye avhenger av hva staten kan gjøre. Det er de som har etterlatt folk i denne situasjonen og det er de som ikke gjør noen verdens ting for å løse dette.

Girjas dommen

I 2020 konkluderte Svensk høyesterett med at Girjas sameby skulle få tilbake retten til å forvalte jakt og fiske i sine tradisjonelle jaktområder. Dommen var historisk og ble regnet som en enorm seier blant den samiske urbefolkningen, men førte også til at hatet og trakasseringen økte. Nettet kokte over med oppfordringer om å drepe samer. Mange rein ble mishandlet og drept og samiske veiskilt ble ødelagt.

Lengselen etter natur

Naturen er en viktig del av det samiske og en sterk del av identiteten til Ann-Helén. – Det er vanskelig å forklare hva elven og skogen gjør med meg, men det føles som jeg er en del av en større sammenheng. Jeg går der mine forfedre har gått og jeg kjenner mine slektninger, mormor og morfar og de som har gått foran meg. At det finnes der.

– Da var jeg hjemme i jula merker jeg hvor mye det har påvirket skrivingen min at jeg ikke får være ute i naturen. Jeg merket det da jeg gikk tur i snøen, forbi elven og skogen. Jeg blir mer rolig og harmonisk av å være der, sier Ann-Helén.

– En gang skal jeg flytte tilbake.