Alle har potensial i seg til å bli drapsmenn

Forfatteren og psykologen brakdebuterte med den psykologiske thrilleren Terapeuten for to år siden. Boken ble hennes internasjonale gjennombrudd og er solgt til 28 land. Nå er hun aktuell med Elskeren. Dagbladets kritiker Cathrine Krøger skriver at dette er «Den beste psykologiske thrilleren jeg har lest på mange år.»

– Jeg har tenkt på det at valg av yrke og det jeg skriver om kommer fra samme sted. At jeg interesser meg for hva som skjer i relasjonene mellom folk, men også for hva som er ondskap og hvor onde handlinger kommer fra? Hva det er som gjør at folk dreper.

– Har du kommet frem til et svar på hva det?

– Det kunne jeg ha snakket om lenge, sier Helene. Hun lener seg tilbake i sofaen på Litteraturhuset og ler. – Jeg synes det er spennende å skrive om annet enn seriedrapsmenn med udefinerte hverdagstraumer. Det er interessant å se på hva mennesker er i stand til å gjøre. Jeg er opptatt av historien man forteller seg selv for å bevare troen på at man er et godt menneske, på tross av at man gjør forferdelige ting. De fleste av oss, hvis vi skulle blitt utsatt for en voldshandling, ville ikke ha blitt utsatt for det av det man tenker på som en typisk drapsmann, men av noen vi kjenner.

– Har vi et forklaringsbehov når det skjer et drap? At vi prøver å gjøre morderen mindre lik oss?

– Ja, det tror jeg. Det er en måte å si at denne personen er helt annerledes. Et kjent psykologisk eksperiment gjennomført av sosialpsykologen Stanley Milgram tar for seg dette. I eksperimentet fikk han folk til å tro at de gav elektriske støt som var så sterke at de drepte personen som fikk det. Milgram fant ut at overraskende mange av oss, faktisk over halvparten, er i stand til å drepe hvis vi blir presset.

Den sårbare naborelasjonen

Elskeren er lagt til en firemannsbolig i et bymiljø der naboene bor tett uten egentlig å kjenne hverandre. Helene synes nettopp denne dualiteten er spesielt interessant. – Man hilser høflig på hverandre ved postkassen, men får også med seg mer intime detaljer gjennom veggen, som hva slags musikk folk hører på når de er alene, om de synger i dusjen eller hva de roper til hverandre når de krangler. Du sitter etter hvert på veldig intim informasjon om naboene dine, som kanskje ingen andre vet om dem. Og de har den samme informasjonen om deg. Det er en sårbarhet i denne relasjonen.

– Hvilket forhold har du til egne naboer?

– Jeg fikk faktisk låne kjøkkenet til en nabo som skrivestue da korona stengte den andre skrivestuen min. Jeg har et ganske nært forhold til naboene mine, flere av dem regner jeg som venner - men jeg er langt mindre tett på enn Rikke, bare så det er sagt. Da jeg snakket med VG om det uhyggelige i naboskap, kom han som bor vegg i vegg med oss og spurte hva jeg egentlig mente med det - det lo jeg godt av.

– Du har lagt handlingen til et konkret sted, Tåsen? Hvorfor det?

– Jeg synes det var morsomt med et sted som er litt upscale, samtidig som det er et politisk korrekt samfunn som det var gøy å tøyse med. Kastanjesvingen, som firemannsboligen ligger i, er en fiktiv gate, men jeg vet akkurat hvor den ligger.

Over gjennomsnittet interessert i skyld og skam

Rikke Prytz har tilsynelatende alt på stell - en fin familie, god jobb og en stilig leilighet i et flott nabolag. Allikevel er hun ikke fornøyd. – Hun står i en situasjon der hun lurer på om dette er alt hun skal få oppleve i livet, eller om det er noen viktige livserfaringer hun går glipp av? Kan det være at hun mangler noen helt grunnleggende opplevelser som alle mennesker som henne bør ha. Alle disse tankene gjør at hun, selv om hun er en rasjonell person, tar noen irrasjonelle valg, sier Helene.

– Jeg tror vi ofte handler etter behov vi ikke fullt ut erkjenner. Vi er nok mer styrt av dette enn vi liker å tro. Vi tenker at vi tar overveide valg basert på rasjonelle beslutninger, men det er mye følelser og magefølelser som styrer valgene våre. Slik er det med Rikke også – hun har denne relasjonelle forskeridentiteten, men allikevel gjør hun ting hun ikke helt forstår hvorfor hun gjør.

Spørsmålet om skyld og skam har fulgt Helene gjennom hele hennes yrkeskarriere. Hun har skrevet doktorgrad om tematikken og i 2018 utgav hun sakprosaboken Hei, skam om hva som skjer i hjernen og kroppen når skamfølelsen oppstår og hvordan vi påfører andre skam.

– Jeg tenker at skammen handler mer om hvem vi er som person, mens skyld mer er en handling. Hvis jeg skammer meg for noe, forsøker jeg å skjule det, men hvis jeg har skyldfølelse for noe så søker jeg å reparere relasjonen. Rikke begynner med å skjule utroskapen. Skulle hun fortelle noen om det, så vil hun måtte stoppe handlingen. Hun står i denne skvisen. Skal hun gjøre det rette og stå i det hun har gjort og begynne reparasjonsarbeidet eller skal hun fortsette å gjøre noe galt.

Utroskap er ett av flere temaer i Elskeren. Helene synes det er interessant å se hvor utbredt dette er. – Visste du at norske forskere anslår at 20 til 30 prosent av oss er utro i løpet av livet? – Selv dersom vi ikke har vært involvert i en slik sak, så berører det oss på en litt dyptliggende måte – det å elske noen er også å ha denne tilliten. Å si at jeg vet ikke om du bedrar meg eller ikke, men jeg kan ikke kontrollere det. Jeg velger å stole på at du ikke gjør det.

– Er det skambelagt?

– Litt, men i alle rollene. Både å være den som bedrar, den som blir bedratt og den som det bedras med. Dette er jo moralske spørsmål.