Årets vinner av Bokhandlerprisen drømmer om å diskutere litteratur med kongen
For et par måneder siden var det få som hadde hørt om 19 år gamle Oliver Lovrenski. Etter brakdebuten med romanen Da vi var yngre har han fått en bred fanskare. NRK utropte han til årets nykommer og Dagsavisen skreiv at «En debut som denne kommer knapt en gang i tiåret». Flere av kritikerne trillet en sekser på terningen og nå har debutanten vunnet en av Norges viktigste litteraturpriser som den yngste noensinne.
Ikke nok med det. Oliver Lovrenski kan også bli den første debutanten til å vinne Brageprisen i klassen skjønnlitteratur. Kanskje vanker det også en invitasjon til slottet for forfatteren? For nittenåringen drømmer om at kong Harald skal lese romanen hans. – Kanskje han inviterer meg til en middag på slottet en gang, så vi kan prate om litteratur, sier Oliver og legger til at han synes kongen er både kul og har god humor. – Jeg setter pris på hvor samlende han er for Norge.
Oliver Lovrenski (f. 2003) har kroatisk bakgrunn og har vokst opp i Oslo. Det siste året har han skrevet oppvekstromanen Da vi var yngre. For denne boka er han tildelt Bokhandlerprisen og er nominert til Brageprisen. Da vi var yngre er hittil solgt til 14 land.
Bokhandlerprisen er Bokhandlernes egen pris og deles ut etter avstemming blant alle som arbeider i norsk bokhandel. Boka det stemmes på må være av årets bøker og av en norsk forfatter innenfor skjønn/generell litteratur, inkludert barne- og ungdomsbøker.
For Oliver er det viktig at leserne sitter igjen med en bedre forståelse av hvordan det er å være ung i dag. Siden debuten har livet blitt snudd på hodet for den unge forfatteren. – Det har vært høyt trykk til tider, men veldig gøy. Det er innmari lettende å se at sjansen jeg tok på å skrive boka var verdt det, man vet jo aldri, før det er gjort, sier han og legger til at det er ekstra sterkt når folk kommer opp til han og forteller sin egen historie eller sier at boka har betydd mye for dem.
Oliver har skrevet det meste av boka på mobilen. – Jeg skreiv det slik jeg ville fortalt det til en kompis. Slik ble det autentisk, for jeg sleit lenge med å finne min egen stemme som forfatter, sier han. – Til slutt skjønte jeg at min stemme er min stemme.
Han reiste mye mens og samlet notatene fra mobilen i et worddokument, flyttet og sorterte dem slik at det ble en historie. – I etterkant har jeg kuttet mye i samarbeid med redaktør. Vi har nesten halvert manuset. Vi har tatt bort alt som ikke var godt nok slik at vi satt igjen med bare de tekstene som virkelig var verdt å ha med. Vi har også jobbet med å tilgjengeliggjøre teksten, og det har vi fått til. Nå kan den leses av alle, sier Oliver.
Han har fått mange tilbakemeldinger fra leserne. Også eldre damer som sier at de har lært seg "kebabnorsk" og at de koste seg med boka. – Det mest overrakende var en dame på 92 år som kom til meg og som hadde fått boka av sønnen sin. Hun sa hun hadde kost seg, at hun ble helt sugd inn i den og at hun bare måtte lese den ferdig. Det var sprøtt!
– Er det noe spesielt som kjennetegner din måte å jobbe på?
– De beste tekstene mine er spontane, jeg setter meg ikke ned og sier ok nå skal jeg skrive i tre timer. Tekstene kommer til meg som drypp gjennom dagen, og da ser jeg ordene åpenbare seg i hodet mitt og så skriver jeg dem ned mens jeg har dem. Jeg jobber kanskje litt annerledes enn andre forfattere, det bare kommer til meg når det kommer.
Det var først i november i fjor at han skjønte at det kunne bli en god bok. – Da begynte jeg å skrive på den måten jeg har skrevet boka på, ting traff. Jeg lo av egne tekster, ble emosjonell av de tekstene som var følsomme. Da skjønte jeg.
– Hvem har inspirert deg?
– Maria Navarro Skaranger var den første som virkelig skrev på kebabnorsk og fikk det til (i boka Alle utlendinger har lukka gardiner red.anm.). Og Ingvar Ambjørnsen. I Hvite niggere, klarte han å ta meg på senga med humor, jeg satt og leste på senga og lo og lo.
At det å skrive har gitt mersmak er sikkert. Det blir ei bok til, minst, lover Oliver.
