Utdrag fra ny, storslått pageturner av Victoria Hislop

Hun ble nesten overveldet av den innestengte lukten. Helena hadde sett mange falleferdige hus på øyene hun hadde vært på, fra små hytter til store herskapshus. Det var uforståelig for henne at noe bare kunne bli forlatt og stå igjen og råtne, men nå kunne det virke som om denne leiligheten hadde møtt samme skjebne. Moren hadde fortalt henne at sånt ofte skjedde i Hellas, siden et hus kunne gå i arv til tre barn, som kanskje fikk tre barn hver, som igjen fikk tre barn. Etter under hundre år kunne nesten tretti mennesker stå som eiere av et hus som de enten verken ble enige om å selge eller bo i, og med årene ble situasjonen bare verre. I denne leilighetens tilfelle hadde historien vært en annen. Det var bare et ett annet menneske som gjorde krav på Evdokias 45. Hun ble nervøs ved tanken.

Den tunge døren slo igjen bak henne, og i noen sek­under ble hun stående i den stille gangen uten vinduer før hun snudde seg rundt og låste seg inn med bare én av nøklene, fullt klar over hvor inderlig Arsenis måtte ha ønsket å stå der i hennes sted. Hun var glad for at hun hadde Manolis nede i foajeen.

Alle de fire dørene fra gangen var lukket, og et kort øyeblikk husket hun ikke hva som lå bak hver av dem. Hun åpnet den til høyre og famlet etter lysbryteren. Kjøkkenet. Ved siden av lå garderoben, og foran henne var stuen, spisestuen og like ved den bestefarens arbeidsværelse. Lenger borte i gangen, forbi spisestuen, var det fem soverom og tre bad. Støvtrekkene over møblene ga rommene et spøkelsesaktig preg. De eneste gjenkjennelige gjenstandene var krys­tallysekronene, som var matte av støv. Den gjennomtren­gende lukten av bivoks som hun husket fra barndommen, var borte. Nå luktet det mugg, og edderkopper hadde hatt det travelt i kriker og kroker i taket. Stedet virket mindre nå som hun så det med voksne øyne.

Hun følte trang til å åpne noen vinduer. Klokken var tre om ettermiddagen, og leiligheten ville raskt bli varm, men det måtte være bedre enn lukten av støv og forfall. Hun slo på flere lys for å finne veien i halvmørket. De tykke damaskgardinene i alle rom var trukket helt for, vinduene var låst og i tillegg – det tredje hinderet – var skoddene satt for.

Helena håpet at porselenmuggen med blomstermøn­ster fortsatt sto på hyllen på kjøkkenet. Det var der be­stemoren pleide å oppbevare nøklene sine. Da hun fant den og hørte den metalliske klirringen i muggen, ble hun beroliget og gikk i gang med å finne ut hvilke nøkler som passet hvor. Hun ga opp etter stuen og spisestuen, som hadde store vinduer fra gulv til tak og balkonger utenfor. Brisen som blåste inn, fikk luften til å bevege seg litt, så lukten måtte vel fordufte før eller senere.

Hun ble stående lent mot balustraden en stund for å betrakte de gyllengule steinene på Parthenon. Langs kanten av balkongen sto det massevis av ornamentale urner, og plantene de hadde inneholdt, var bare tørre kvister som stakk opp fra jorden.

Da hun gikk inn igjen, fjernet hun forsiktig støvtrekket fra en av de spøkelsesaktige formene, og støvskyen sto da hun brettet den sammen. Deretter slo hun seg ned i bestemorensslitte, komfortable yndlingsstol, der hun til tross for den sti­gende støyen fra rushtrafikken, avbrutt av en kakofoni av tutende bilhorn, bukket under for utmattelsen etter reisen.

[…]

Hun svingte beina ned fra sofaen, reiste seg og ret­tet blikket mot kaminhyllen. Det grusomme portrettet av bestefaren hang der fremdeles.

Hun drakk resten av vannet rett fra flasken, og deretter gikk hun metodisk fra rom til rom og trakk til side de tykke gardinene på de mørke soverommene. Her så det ikke ut til at noen hadde dyrket solen. Den måtte snarere ha blitt sett på som en fiende som måtte holdes ute med alle midler. Kombinasjonen av tykke gardiner og mørke tregulv var ikke akkurat til å bli i godt humør av. Det grønne og gylne på veggene og gardinene absorberte mesteparten av lyset, og de mørkebrune møblene og gul­vene sugde til seg resten. Fraværet av lys hadde imid­lertid én fordel. Møblene hadde ikke falmet, og fargene i gulvteppene var like sterke som den dagen de ble vevd.

Hvert eneste rom inneholdt fine antikviteter: klesskap av mahogni med utsøkt intarsia, kommoder med buet front og spinkle, dreide bein, toalettbord med speil og inn­lagt perlemor. Hun hadde aldri brydd seg noe om disse møblene da hun var her som gjest, men nå kjente hun en overveldende trang til å kvitte seg med dem. De repre­senterte konservatismen og ekstravagansen moren hadde vokst opp med, og som hun av gode grunner hadde hatet.

En rask titt inn i et av skapene bekreftet at det fine middagsserviset, enda mer sirlig dekorert enn det Charles hadde arvet, fortsatt sto der.

Mens hun trasket fra rom til rom i de slitte espadril­loene, så hun for seg leiligheten i stillferdig, moderne stil: enkel, ren og, fremfor alt, lys. Først da ville det bli mulig å døyve noe av fortidens mørke, bitterheten i forholdet mellom far og datter som hadde drevet moren hennes i en form for eksil, gjenferdene etter det fascistiske og uniformerte, de blankpussede knappene. Hun ville ha solstrålene inn i samtlige rom.