Den nye krimkongen
Den helt ferske boken, Bestselger, har på kort tid rukket å bli akkurat det tittelen sier. Og troner passende nok i toppen av bestselger-listene etter bare to uker i salg.
I boken blir den suksessrike thrillerforfatteren Raymond Salinas skutt utenfor sitt hjem i Stockholm, på vei til bokmessen i Göteborg. Vanessa Frank innser tidlig at forfatteren hadde kontakter i flere kriminelle nettverk, både i Sverige og i utlandet. De var kilder til arbeidet med en ny bok. Dette får henne på mistanken om at motivet kan skjule seg i boken Raymond var i ferd med å skrive. For å finne svaret må hun følge forfatterens fotspor som ledet til hans død. Hvor langt er egentlig en forfatter villig til å gå for å skape en bestselger?
Født: Stockholm
Aktuell med: Bestselger
Pascal Engman er forfatter og journalist. Hans forfatterskap har raskt vokst og han er nå er av de mest leste forfatterne i sin generasjon. Siden debuten Patriotene (på norsk 2018) har han blitt hyllet av kritikere for sin skarpe iakttsakelsesevne og relevans i en mer brutal samtid.
Sitater i denne saken er hentet fra Krimtimen på Gyldendalhuset i forbindelse med Krimfestivalen.
Alle bøkene om Vanessa Frank tar utgangspunkt i virkeligheten, eller i hendelser som kunne ha skjedd i den virkelige verden. De tre siste bøkene handler alle om gjengkriminalitet, og har krevd både mye research i kriminelle miljøer og samtaler med gjengmedlemmer. Ideen til denne boken kom fra en spesifikk hendelse.
- Jeg fikk ideen når en av Sveriges mest kjente kriminelle kontaktet meg, og ville at jeg skulle skrive en bok om han. Samtidig skulle jeg få barn, så selv om jeg sa ja først kjente jeg at det ikke passet seg akkurat da. Men hadde en forfatter som meg, som har skrevet flere bøker hvor jeg har jobbet med kilder fra den svenske gjengkriminaliteten, blitt skutt, da ville antakeligvis politiet ha fokusert på de kildene, og stilt spørsmål ved om jeg kom for nært dem. Jeg innså at det var en bra intrige for en historie, og tenkte at da kan jeg vel grave der jeg står, enkelt og greit, og skrive en bok som handler litt om mitt liv, i alle fall. Selv om Raymond Salinas er mye mer fremgangsrik enn hva jeg er.
Premisset for boken kan minne mye om Pascals eget forfatterskap, og selv om boken ikke handler helt om eget liv, kan han innrømme at han har funnet inspirasjon til flere sider ved hovedkarakteren Raymond Salinas i seg selv.
- Han er en mer fremgangsrik forfatter enn meg, men han har blant annet en lignende bakgrunn med foreldre fra Sør-Amerika. Min pappa er flyktning fra Chile, og hele hans liv har gått ut på at neste katastrofe kommer. Jeg har alltid levd med det skrekkscenarioet at man kommer til å tvinges på flukt en gang, og det er noe av det jeg forsøker å portrettere i Raymond Salinas. At det man har i seg fra barndommen, det slipper man ikke uansett hva som skjer i livet fremover.
Det er dystre tall som former åpningen av Bestselger. «I 2022 ble sekstito mennesker skutt og drept i Sverige. (…) Som land har Sverige mer enn seks ganger så mange skyteepisoder som ender med drap, enn Danmark, Norge og Finland til sammen.» Pascal forteller at det er umulig for ham, som selv har vokst opp i Stockholm, å ikke bli påvirket av det som skjer rundt ham.
- Jeg tror at hver hendelse føder et nytt nivå, det eskalerer voldeligheten. Fordi hva som er akseptert i kriminelle kretser forflyttes hele tiden, akkurat som i andre normer i samfunnet. De guttene jeg skrev om i Kokain for tre år siden, de var i 20-25 års alderen. Skulle jeg skrevet den boken i dag hadde jeg skrevet om 14-15 åringer. Det er en utvikling som er utrolig skremmende, og alvorlig.
Det er ikke bare i arbeidet med Bestselger at Pascal Engman har brukt egne erfaringer. Hans forrige bok, X, som også fikk sekser på terningen av anmeldere her i Norge, handler om kampfiksing, sports- og spillindustrien. Pascal kan fortelle at selv om han har vokst opp i overklasse-området Östermalm, har han også spilt fotball i områder som mange av de kriminelle guttene kom fra. Han ble dratt mellom to verdener, og dette tror han at har vært et fortrinn i forfatterkarrieren.
- Jeg kan skildre overklassen veldig trygt. Vanessa kommer fra overklassen – min hovedkarakter. Og samtidig kan jeg like trygt skildre en 20-årig gjengkriminell, for jeg har vokset opp i begge miljøene.
Selv om han ikke mener at man som forfatter er nødt til å skrive om viktige saker, har det for hans del vært et ønske å gjøre nettopp det i serien om Vanessa Frank. Det er en hårfin balanse mellom virkelighet og fiksjon som både skaper stor spenning, og trigger nysgjerrigheten hos leseren.
- Jeg vil gjerne skrive om det som kommer til å skje om ett år i Sverige. Jeg forsøker å se utviklingen fremover.
Til tross for mange dystre tall og skjebner i Pascals bøker mener han selv at det er noen lyspunkter som er viktig å huske på.
- Man skal ikke glemme at for hver gjengkriminelle finnes det mange som ikke er gjengkriminelle, og som gjør alt for å kjempe imot dem. Så det er klart at samfunnet kommer til å vinne før eller siden, men det kommer til å kreve tid, store ressurser og vilje fra alle medborgere.
Nysgjerrig på Bestselger? Les utdrag her:
PROLOG
Stockholm
Skinnsetet knirket da advokat Lukas Vingstål strakte seg etter laptopen som lå på passasjersetet. Han stoppet motoren i sin grå Porsche Cayenne, men lot radioen stå på. Parkeringsplassen i Alby var våt av regn. Han trykket setet bakover og la laptopen i fanget. Mailen han åpnet kom fra sekretæren hans, og inneholdt CV-er til tolv jobbsøkende advokatassistenter. Han sorterte umiddelbart bort de fem mennene, og åpnet dokumentene til de sju kvinnene. Deretter gransket han de vedlagte portrettbildene, før han søkte opp de tre mest attraktive på sosiale medier på mobilen. Først på Instagram, deretter Facebook. Samtlige var under tjuefem, og hadde tilsynelatende et aktivt sosialt liv. Han skrollet forbi familiebilder og eksamensbilder. Klikket på bikinibildene og de lettkledde festbildene fra kaotiske nattklubber. Så ringte han sekretæren sin.
«Det er meg», sa han samtidig som en moped kjørte inn på parkeringsplassen så vannet sprutet rundt dekkene.
«Hei, Lukas», sa sekretæren. «Gikk avhøret bra?»
Han overså spørsmålet.
«Jeg ringer angående søknadene jeg nettopp har gått igjennom. Vi må slå et slag for kvinnene. Likestilling er viktig, og jeg kan ikke se meg selv i speilet hvis jeg ikke bidrar til endring. Vi må kjempe for å få flere kvinner i bransjen.»
Mopeden nærmet seg. Føreren, som hadde svart dunvest over en rød collegegenser, stoppet og tok av seg hjelmen. En guttunge, ikke mer enn tolv–tretten år. Dun på overleppen, lange svarte øyevipper. Løpeguttene til Emre Gökcen ble bare yngre og yngre, tenkte Lukas mens han ga tegn til at han skulle vente.
«Jeg vil at du skal avtale intervjuer med Lovisa Linander, Freja Johanson og Olivia Valenzuela-Tomasson.»
«Det fikser jeg. Var det noe annet?»
«Nei.»
Han la på og snudde seg mot tenåringen, trykket ruta halvveis ned. Gutten så imponert på den gullfargede Rolexen.
«Jeg kommer akkurat fra avhøret i Kronobergsarresten», sa Lukas. «Hils Emre og si at alt ser bra ut, de har ikke mye på Jabril. Har de flyttet greiene, som jeg ba dem om?»
Gutten nikket.
«Jeg tror det.»
«Da burde alt være i orden.»
Lukas trykket på knappen for å lukke vinduet.
«Han vil møte deg», sa gutten.
Lukas slapp knappen, lot det stå igjen en glipe på rundt en centimeter.
«Nå?»
«Ja.»
Lukas strøk seg over de nybarberte kinnene. Emre Gökcen, leder for Botkyrka-nettverket Edderkoppene, var hans desidert viktigste klient. To store saker knyttet til nettverket hadde plassert Lukas på tredjeplass over de best betalte advokatene i Sverige i 2022. I år, før han fylte tretti, kunne han ta førsteplassen. Men for å gjøre det, måtte han sørge for at Emre var fornøyd. Advokatyrket hadde forandret seg de siste årene. Klientene hadde blitt kunder, fullt klar over hvor viktige de var. En grov narkotikasak betydde rundt fire hundre tusen kroner i honorar for en advokat, en drapssak kunne lande på nesten en million. Men hvis klientene ikke var fornøyd, byttet de byrå. Andre sultne advokater sto i kø.
«Hvor skal jeg?» spurte han.
«Kjør etter meg», sa gutten og dro hjelmen ned over hodet.
Tjue minutter senere stoppet mopeden i Kornvägen i Hallunda. Lukas parkerte bak den. Han lot databagen ligge igjen på passasjersetet, trygg på at ingen i dette strøket ville vurdere å bryte seg inn i Porschen hans. Edderkoppenes vakter hadde full kontroll på området.
Han rettet på den mørke dressen mens han betraktet de gule leiegårdene. Grønne balkonger stakk ut fra bygningene. Mopedgutten pekte på en oppgang, og Lukas gikk dit. To gutter i syttenårsalderen, som hadde ventet i trappeoppgangen, betraktet ham likegyldig. En av dem åpnet kjellerdøra og ropte på Emre.
«Gå ned», sa han.
En lang korridor i porøs betong strakte seg ut. Emre ventet et stykke lenger borte. Han hadde drept to menn, men ikke blitt dømt noen av gangene – takket være Lukas. Han hadde medvirket til minst to andre drap, men da hadde ikke bevisene vært sterke nok til å anholde ham engang.
Emre rakte fram hånden, og Lukas tok den.
«Hvordan går det, bror? Alt bra med familien?»
Lukas nikket stivt, han likte ikke at klientene nevnte familien hans.
«Hva er dette for et sted?» spurte han.
«Det er et gammelt tilfluktsrom her nede, fetteren min som jobber i kommunen fikset nøkler.»
Emre pekte på en kraftig jerndør som sto åpen, og de fortsatte inn i tilfluktsrommet. Det luktet søtt av hasj. I en sofa satt det to muskuløse menn som Lukas kjente igjen, selv om han ikke husket hva de het. En stor TV var plassert på et bord, og den viste en MMA-kamp.
«Jeg må snakke litt med Lukas alene.»
De reiste seg, tok med seg jointen og forlot rommet. Emre skrudde ned lyden på TV-en.
«Sett deg.»
Var det noe Lukas innbilte seg, eller var stemmen hans litt anspent? Han så på den flekkete sofaen, ville bli nødt til å rense den krittstripete dressbuksa etterpå. Emre flyttet askebegeret fra bordet og satte seg i den slitte lenestolen rett overfor ham. Han rakte fram en telefon. Lukas tok den imot og så på den sprukne skjermen. Et filmklipp. Startbildet viste en blodig, grå trøye og den nederste delen av en hake.
«Hvem er det?» spurte Lukas.
«Det er ikke viktig. Hør på hva han sier i stedet.»
Han pustet dypt før han startet filmen med tommelen. Gutten ble overøst med slag og spark mot hodet og overkroppen. Han skrek, rullet rundt, prøvde å beskytte seg. Lukas tvang seg til å fortsette å se, til tross for den ubehagelige volden. Mishandlingen fortsatte mens gutten ba for sitt liv. Den rå, hule latteren til Emre strømmet ut fra høyttaleren.
«Nå kommer det», sa Emre.
Gutten snøvlet, de blodige leppene skalv. Lukas presset kinnet mot telefonene for å oppfatte ordene. Emre så intenst på ham. Så skjønte han plutselig hva gutten sa. Dødsfrykten var umiddelbar. Bildet frøs, men han holdt fortsatt telefonen i et krampaktig grep, og festet blikket på kalveskinnsskoene.
«Stemmer det?» spurte Emre lavt.
«Jeg …»
Han rakk ikke å se opp før Emre presset en pistol mot tinningen hans.
«Stemmer det?» gjentok han.
Emre tok tak i håret hans, presset løpet mot kinnet, så hardt at det støtte mot hjørnetennene. Det gjorde vondt i tannkjøttet.
«Unnskyld», hvisket han.
