Les første kapittel av Anna O - thrilleren som vil vekke hele landet
1
BEN
«Gjennomsnittsmennesket tilbringer trettitre år av livet med å sove.» Hun lener seg frem, nærme nok til at jeg kan kjenne et blaff av dyr parfyme. Det er vanligvis i dette øyeblikket jeg vet det.
«Og det er det du driver med?»
«Ja.»
«Du er søvndoktor?»
«Jeg studerer folk som begår forbrytelser i søvne.» Det står «dr.» foran navnet på visittkortet mitt. Dr. Benedict Prince, Abbey-klinikken, Harley Street. Jeg er søvnekspert. Jeg prøver ikke å fremstå som lege. Hun ser at jeg mener det.
«Hvordan er det i det hele tatt mulig?»
«Lurer du aldri på hva du kan finne på å gjøre mens du sover?» Dette gjør mange ille til mote. De fleste har et behov for å distansere seg fra forbrytelser. Vi fråtser i historier om folk som er akkurat som oss, og samtidig helt ulike oss. Søvn tillater ikke denne differensieringen. Søvn er den ene universelle faktoren, natten like konstant som dagen.
«Hva slags forbrytelser?» Hun har ikke skiftet tema. Hun er fremdeles interessert.
«Alle de verste.»
«Men folk våkner vel av det?»
«Ikke hvis de går i søvne. Jeg har hatt pasienter som låser døren til huset sitt og kjører av sted mens de sover. Noen dreper til og med.»
«Det ville man vel ha husket?»
«Ut ifra linjene rundt øynene dine, gjetter jeg på at du sov fem og en halv time i natt.» Hun rynker brynene.
«Er det så tydelig?»
«Husker du hva som skjedde i løpet av disse fem og en halv timene?» Hun stopper opp, legger høyre hånd mot haken.
«Jeg drømte noe.»
«Hva da?»
«Det husker jeg ikke.»
«Nemlig.» Blikket hennes forandrer seg med ett. Hun ser på meg på en annen måte. Stemmen er høyere, kroppsspråket mer intenst.
«Vent litt nå, det var jo den saken nylig. Hva var det den het igjen …» Dette er det siste punktet. Få dater varer så lenge som dette. Jeg kjeder dem med jobbeskrivelsen min, skremmer dem bort med historier om forbrytelser begått i søvne. Og hvis ikke det fungerer, er det dette siste poenget som feller meg. Ingen blir etter at brikkene faller på plass.
Ingen.
«Anna O», sier jeg. Jeg tar en siste slurk av vinen – en dyr Merlot, dessverre – og strekker meg etter jakken.
«Du er han fyren. Han på bildet. Psykologen.» Jeg smiler blekt og kikker på klokken.
«Ja», sier jeg.
«Det var meg.» Det var det bildet som sto på forsiden av alle de store avisene i etterkant – etter den brutale, blodgjennomtrukne finalen. Det skjebnesvangre øyeblikket som sørget for at ingenting noensinne kunne bli det samme igjen. Det var før jeg forlot landet, før fallet. Jeg er den bebrillede skikkelsen med rufsete hår og en litt professoraktig klesstil. Jeg har gjenoppfunnet meg selv siden den gang. Skjegget har gjort meg eldre, håret er gråere i tuppene. Brillene er tykkere og ser ikke lenger ut som noe fra Harry Potters rekvisittavdeling. Men øynene og ansiktet mitt får jeg ikke gjort noe med.
Jeg er en annen. Jeg er den samme.
Nå venter jeg bare på spørsmålet, det spørsmålet jeg alltid blir stilt. Det er den ene gåten som likevel, på tross av alt, står igjen. Det splitter familier, ektepar, til og med venner.
«Var det hun som gjorde det?» spør daten min, det vil si den kvinnen som har vært daten min. Nå er jeg bare et monster for henne, en anekdote hun kan fortelle i julen eller på nyttårsaften.
«Knivstakk hun de to menneskene. Klarte hun faktisk å komme unna med drap?»
