Til løvetannbarna

Løvetannbarna er de barna som trenger ekstra omsorg og nærhet – kanskje noen ganger ekstra forståelse og tålmodighet. De som har styrken det krever å leve, selv når ting er vanskelig. Denne boken er til dem.

Det gjør noe med deg som barn, å konstant måtte overbevise voksne om at du fortjener omsorg.

Boken tar for seg oppveksten til Nellie Renate Krokstad. Hun bodde mesteparten av sine barndomsår med en alenemor som slet med alvorlig depresjon. Deretter ble hun flyttet til ulike besøkshjem, og til slutt forskjellige fosterhjem. Boken hennes tar for seg hennes reise for å finne et hjem hun endelig følte seg hjemme i, som kunne gi henne den omsorgen og stabiliteten hun så sårt trengte.

I tillegg til dette tar boken også for seg hvordan det har vært å forholde seg til barnevernet, BUP og skolesystemet, noe som ikke alltid var helt enkelt. Spesielt for jenter med ADHD. Derfor er boken skrevet så muntlig som mulig, sånn at barn med alle ulike utgangspunkt skal kunne kjenne på mestringsfølelse og kjenne seg igjen i boken.

- Det er mange av oss

Boken er skrevet for barn og unge i samme situasjon. Det som begynte som et morsomt prosjekt, viste seg raskt å bli mye mer krevende enn det Nellie hadde forventet. I begynnelsen følte hun seg klar; å skrive en selvbiografi hadde vært en drøm fra hun var liten.

Men selv som voksen er det en tøff prosess å rippe opp i såre minner, og vonde ting fra barndommen. På mange måter gikk Nellie gjennom tingene på nytt.

På mange måter ble det en prosess for å akseptere og forstå. Hun måtte snakke med foreldrene sine, besteforeldrene og andre omsorgspersoner hun hadde i livet sitt på den tiden. De ga henne perspektiv, innsikt og ny informasjon, og det begynte til slutt å gå opp for henne hvor lite hun egentlig visste om seg selv, familien sin og sitt eget liv.

Hele boken ble skrevet på natten. Nellie satt alene og gråt og skrev om hverandre. Hun fikk utdelt barnevernsmappen sin, og fikk den absurde opplevelsen av å lese om hele barndommen sin, fra mange ulike voksne perspektiver som tidvis har vært i livet hennes. Hun fikk svar på så mange av de tingene hun har lurt på, men det tar på å hele tiden måtte se seg tilbake. På dette punktet begynte venner og familie å bli bekymret. Hun hadde forandret seg. Nellie som ellers er livlig, pratsom og energisk var blitt mer nedstemt og innesluttet.

Stormen

Et evig dilemma når forfattere skriver om eget liv er hvor mye man bør dele – og hva som ikke bør nevnes. Nellie begynte å skrive boken med premisset om at hun skulle være hundre prosent åpen med seg selv. Hun har delt alt; hvordan farens fravær har påvirket henne, morens sykdomshistorie og konfliktene i hennes første fosterhjem.

Det har derfor kommet ulike reaksjoner fra menneskene rundt henne; faren var skeptisk, og de måtte gå mange runder frem og tilbake. Den første fosterfamilien som omtales i boken kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene rundt vold og kontroll, men de valgte å godkjenne slik at Nellie skal få muligheten til å fortelle sin egen historie på egne premisser.

Historien om moren hennes ble den tøffeste å fortelle. Hun er glad i moren sin, og hun vet at moren bestandig har gjort det beste hun kan. Det er på grunn av morens psyke at hun ikke alltid har klart å gi henne omsorgen og støtten hun trenger. Men allikevel så har Nellie tatt et valg om å fortelle den brutale og ærlige sannheten om forholdene hun vokste opp i. Heldigvis har moren hennes spilt på lag. Uansett hvor vondt det var å lese om Nellies opplevelser, så vil moren at hun skal få fortelle sin historie.

Det har med andre ord blåst storm rundt Nellie – men det har også kommet gode ting ut av det. Hun har snakket hver eneste dag med moren sin rundt barndommen hennes og ting som har skjedd, og de står hverandre nærere nå enn noen gang. Hun har lært masse om foreldrene sine, og seg selv. Hun har selv trodd hele livet at hun var et uønsket barn; at hun var et ubeleilig resultat av et one-night stand som foreldrene ikke visste helt hva de skulle gjøre med. I en alder av 27 år fant hun ut at dette ikke stemmer. Foreldrene hadde et forhold, og de var henrykte over tanken på å få en liten jente. Hun var ikke planlagt – men høyt ønsket.

Åpen og usensurert

Den lille, sårbare jenta som ønsket å bli sett og hørt har kjempet seg frem til å bli en av Norges største Youtubere. Hun er åpen, jordnær og usensurert. Mennesker hun ikke kjenner, vet om de mest personlige delene av hennes historie. Hun har derfor oppnådd drømmen sin: å vise alle løvetannbarna at selv om du vokser opp i harde kår så er absolutt alt mulig. Du er ikke alene, selv om det føles sånn.

Disse barna tar stadig kontakt med henne. Hun har blitt en trygghet, som de kan kjenne seg igjen i. På Nellie sin Youtube-kanal kan man snakke om, og være åpen om de vanskelige tingene. De samme tingene som alle andre syns det er ukomfortabelt og vanskelig å snakke om. Slik startet serien: løvetannbarna.

Nellies mål er nå å skape kunnskap og stolthet rundt det å være et løvetannbarn, og gi innsikt i hva det vil si. Det er så mange barn der ute, som opplever ting barn aldri burde oppleve. Barn som er i fosterhjem, barn med voldelige eller alkoholiserte foreldre som ser alle andre sine normale liv. Man føler seg så alene.

Jeg vil at Frida på 12 år skal se seg selv i speilet, og forstå at det å være løvetannbarn er superkraft. Løvetannbarn er superhelter.

Selv om det har kostet henne mye, så sitter Nellie igjen med stolthet over at boken er ferdig. Barne- og ungdomsårene er over, og hun kan nå se på ting med voksne øyne. Hun er på et godt sted i livet, og hun er klar til å vokse videre. Etter en lang barndom der hun selv har kjent på følelsen av å ikke bli hørt – har hun nå endelig fått fortelle hele sin historie. Nå håper hun at dette kan hjelpe andre til å fjerne skammen rundt det å være et løvetannbarn. Det er en styrke.