Vakkert om vanskelige og opplevelsesrike overganger
Sommer! Lettelser og lavere skuldre! Vi slipper kanskje masker også. På gresk betyr maske «Persona». Noen kulturer bruker masker i overgangsritualer, som for eksempel når noen forandrer seg fra barn til voksne, når du ikke helt vet hvem du er.
Voksne, som har vært gjennom flere forandringer, vet at forandringer er en jobb å gjøre. Men hvordan formidle til et barn at det er verdt strevet?
Her er bøker til inspirasjon til barn som står i ulike former for overganger. Dukk ned bak en bok og bli med på eventyrene!
Mobbing er motivet i VERONICA SALINAS bok Slem. Men det dypereliggende temaet er kanskje spørsmålet om hva det vil si å være slem. Det må en bok til for å nærme seg et svar på det vanskelige spørsmålet.
Vi følger "anda", som ser de andre leke, uten å bli invitert inn. Ikke inkluderer de henne, ikke hjelper de henne når hun setter seg fast i et tre under leken. De går bare. Og dagene går, årstidene skifter, og det blir ikke bedre. Det bygger seg opp i anda, og en dag renner det over. Det er nok nå! Hun skråler og raser rundt og oppfører seg kanskje sånn som man – helt utenfra – vil kalle slemt. Så stopper anda opp. Hun vil jo ikke være «slem»! Hun trekker seg unna. Og alt er verre enn noen gang. Men dagene går. Vinter blir til vår. Og han med de snille øynene smiler til anda.
Illustratør Camilla Engman tegner et enkelt men uttrykksfullt og rørende univers. Aktørene har snille og åpne øyne, eller lekende, selvsikre og litt frekke øyne. Årstidene er der, med hestehov, issmelting, blomstring, avblomstring. Det er enkelt og effektivt.
Verbalspråket er også tydelig på den inkluderende og åpne måten. Det er poetisk, men også konfronterende og aktivt: Veronica Salinas henvender seg uredd og direkte til leseren, i du-form.
Salinas kom fra Argentina til Norge for snart tjue år siden. Norsk er ikke morsmålet hennes. Men i hele sitt yrkesaktive liv i Norge har hun vært forfatter, formidler og tilrettelegger av litteratur på klarspråk. Stilen hennes kler tematikkene hun tar opp: Romanen Og og bildebøkene Skyggen, Sulten og Reisen, tematiserer også utenforskap og mentale og geografiske reiser.
Slem er en subtil, nedpå og realistisk bok, som ikke uttaler et svar på hva det vil si å være slem. Men tegninger og tekst treffer en i magen - og kombinasjonen skaper en stemning hos leseren. Man vet, med magefølelsen, hvordan man helst behandler de rundt seg
Det er også en trøst i å se skiftene som skjer, hele tiden - i mennesker og rundt oss: Høst blir til den klare vinteren, og blir til våren, der fuglene - for å sitere Morten A. Strøksnes - synger som om de drakk champagne til frokost.
Få forfattere har så vakkert og selvfølgelig beskrevet overganger i naturen og i mennesket som TOVE JANSSON. Og Hvem skal trøste knøttet, som kom ut samtidig i Finland og Norge i 1960, er den vakreste bildeboken, synes jeg.
«Knøttet» er en redd liten kar som bor i en høy blomsterkrone dypt i en skog. En tidlig morgen forlater Knøttet brått huset. Fra sine gjemmesteder studerer han travle (og skremmende) gjennomfartsårer, dynamiske (og skremmende) fester, (skremmende) menneskemengder og det store (skremmende) havet. Der finner Knøttet en flaskepost, stilet av noen som, om mulig, er enda mindre og reddere enn ham selv. Hjelp meg! skriver «Nurket». Knøttet reiser på ny gjennom verden, nå fryktløs og utadvendt.
Rammefortellingen henter formen sin fra vandreeventyrene, der noen legger ut på en reise, møter motstand, og vokser på det. Det unike med Janssons versjon av urfortellingen, er blant annet den visuelle løsningen. Vi følger Knøttets blikk. Godt kjente karakterer fra mummiuniverset blir farget av Knøttets følelser.
Mummiuniverset er generelt en plass av limbo og overganger. Novellen «Det usynlige barnet» er et eksempel: Det usynlige barnet ender hos mummifamilien. Hun kommer til gradvis syne når hun føler seg elsket og trygg. Hos de tålmodige og fintfølende mummiene finner barnet formen sin.
Jansson er en mester i å lage verk som balanserer godt mellom å være åpne for mange tolkninger. Men ikke for åpent. Jeg sitter alltid igjen med tydelige og klare bilder. Knøttets reise kan være veien ut fra ensomhet, det å bli voksen, eller rett og slett en kjærlighetshistorie.
Kronen på verket kommer når man har lukket boken, blir påminnet om tittelen, og spør seg: Ja, hvem skal egentlig trøste Knøttet? Knøttet trenger ikke lenger trøst! Ikke med en gang, iallfall. Han har trøstet noen!
STIAN HOLES Garmann får også en venn i boken Garmanns hemmelighet. Den tredje boken om Garmann tar leseren tilbake til Holes polar-klare, midnattsol-lysende og overrealistiske univers.
Garmann er en gutt i småskolealder som vokser opp i en gate med frodige hager og skoger, et skummelt-vakkert tvillingpar og en bølle med crossykkel og fyrstikker. Persongalleriet går igjen i de tre bøkene, og skaper en følelse av sammenheng og urovekkende trygghet. Urovekkende, fordi det også finnes uforutsigbare elementer i dette universet. Men Garmann kommer innpå det ene etter det andre, og oppdager at det nifse eller rare er vennlig, tross alt.
I Garmanns hemmelighet blir vi bedre kjent med Johanne, som vi så på avstand i forløperen Garmanns gate. Tvillingen Johanne var, i Garmanns gate, bare én del av et slags tohodet troll. Men i denne boken trer Johanne fram og blir blir sin egen person. Boken viser hvordan man skapes gjennom personlighet, ikke utseende. For der tvillingsøsteren «Hanne», kjefter, er Johanne mer dvelende og avventende. Hanne svermer for den slemme Roy. Hanne tar med den følsomme Garmann i skogen og åpner øynene hans for skrotet som ikke er skrot men farkoster som kan ta en helt ut til fremmede planeter. Og også i skogen møter man aktører som ser like ut på overflaten, men som kommer fra helt forskjellige verdener. Juri Gagarin og Neil Armstrong, for eksempel.
Slik tegner Hole et sjeldent godt portrett av mangfoldigheten blant menneskene, og skjønnheten som kommer innenfra. Og han motiverer til å tråkke over terskelen, å velge å stole på noen, å gå inn i det ukjente og komme styrket hjem igjen.
Til slutt skal vi til ASTRID LINDGRENs univers og et overgangsrite de fleste går gjennom hver natt: Alle må sove, og sove må også hver eneste katt.
Jeg synes det beste med å være mamma er å være med treåringen min når hun sovner. Da kjenner jeg hvordan hun bokstavelig talt slipper taket i dagen, rommet, tingene - og meg - og går inn i søvnens rike.
Barnet mitt har en motstand mot den overgangen. Men sove må også hver eneste treåring. Hvordan hjelper jeg henne i kampen hennes mot søvnen? Jeg spør Astrid Lindgren og tror boken Alle skal sove er ett svar. Boken er basert på en godnattsang fra bøkene om Bakkebygrenda, og har store flotte bilder malt av Marit Törnquist.
Teksten er oversatt til klart og musikalsk norsk av Trond Brænne, og handler om en katt på kveldstur. Katten tar en raus sirkel fra barnets soverom, via havnehagen til innsjøen, over jordet, tilbake til barnets seng. Inger Christensens ikoniske langdikt Sommerfugldalen kommer meg i minne mens katten ser kalver og kuer, ser alle små griser og alle små føll. Alle små kryp på hele jorden - alle må sove. For nå er det natt. Sove må også hver eneste katt, sier Lindgren. Når sirkelen er sluttet og katten har kommet tilbake til barnets seng, da har også mitt barn opplevd et helt, svært univers. Hun har sett bak steiner og under røtter i skogen, har sett livet som yrer i lysningene, og kanskje kjennes da sinnets dype dal, søvnen, mer overkommelig.
