Stefan Anhem: – Min beste bok til nå
– Svenske Stefan Ahnhem er blitt kjent for titusenvis av norske lesere gjennom bøkene om politietterforsker Fabian Risk. Den foreløpig siste boka i serien, Siste spiker, lå 36 uker på bestselgerlistene, og tidligere i år kunne fansen kaste seg over spinoff-krimmen En helt annen historie – en fortelling med Fabian Risks kollega Malin Rehnberg i hovedrollen.
– Ahnhem, som har bakgrunn som manusforfatter for noen av Sveriges største krimserier, har ingen planer om å hvile på lauvbærene. Med Byttet har han skrevet sin første psykologiske thriller – en bok som ifølge ham selv er blitt hans beste til nå.
– Om det er noe jeg ikke har lyst til, så er det å skrive på rutine. Derfor sikter jeg alltid høyt og spenner buen så hardt jeg kan når jeg begynner å skrive en ny bok. Som oftest innfrir jeg mine egne ambisjoner, men ikke alltid. Med denne boken lykkes jeg for første gang i å overgå dem, sier han.
Stefan Ahnhem (f. 1966) er en av Nordens mest populære krimforfattere. Serien om kriminaletterforsker Fabian Risk har solgt 2,5 millioner eksemplarer og utgis i 25 land, og består til nå av seks bøker i tillegg til En helt annen historie, en krimroman om Risks kollega Malin Rehnberg. Byttet er hans første frittstående thriller.
I Byttet blir leserne kjent med det svenske paret Carl og Helene, som har bestemt seg for å ta en lang, velfortjent ferie på den amerikanske vestkysten. Heldigvis finner de det perfekte huset i Santa Cruz, og avtaler et boligbytte med amerikanske Scarlett og Adam, som gjerne overtar deres villa i skjærgården utenfor Stockholm i noen uker. Alt ligger til rette for ferielykke og idyll – men så snart Carl og Helen ankommer huset i Santa Cruz er det noe som ikke stemmer. Huset så da ikke slik ut på bildene? Hva er den mystiske bankelyden som vekker dem om nettene? Hvem i all verden er egentlig menneskene de har overlatt sitt eget hus til?
Gjennom vekslende fortellerperspektiver avdekkes – bit for bit – en fortelling som på alle måter er like gruoppvekkende som sakene Fabian Risk hanskes med.
– Dette er en historie jeg aldri hadde kunnet skrive om det ikke var for bøkene om Risk. Alt jeg har lært meg gjennom dem, har jeg fått bruk for her, sier forfatteren.
Hva som egentlig foregår skal ikke avsløres her – men hva kan Ahnhem si om hva norske lesere kan vente seg av Byttet?
– En pageturner uten noen seriemorder. En enda mer intens nysgjerrighet rundt hva som skjer. Et kammerspill. Eller egentlig to kammerspill. En følelse av at du trodde du hadde lest alt, som blir gjort til skamme. En standalone der alle svarene finnes et eller annet sted mellom første og siste side.
– I Byttet følger vi altså ikke en politietterforskning, men to par som bytter bolig med hverandre, gjennom en ferie som virkelig ikke blir som noen av dem hadde tenkt. Hvor kom ideen fra?
– Den kom da jeg og kona mi selv lurte på å gjøre akkurat det. Bytte huset vårt i skjærgården utenfor Stockholm, mot et hus på den amerikanske vestkysten. Det virket som en lysende idé, helt fram til fantasien min begynte å kverne ... Nå hadde jeg aldri våget å gjøre noe slikt. I det hele tatt er det merkelig hvor påpasselige vi er med sikkerheten til vanlig – sikkerhetslås på sikkerhetslås på dørene våre, krafige kjettinger til sykkelen, avansert ansiktgjenkjenning på mobilen. Men i det øyeblikket vi tar ferie, har vi overhodet ingen problem med å overlate husnøklene til komplett fremmede mennesker vi bare har mailet litt med.
– Boka er full av uventede vendinger – ikke minst mot slutten. Hvordan jobber du med plott?
– For meg er selve fortellingen minst like viktig som karakterene som befolker den. Det går hånd i hånd. Så ja, jeg arbeider en god del med plottet, ettersom jeg faktisk har noe på hjertet som jeg vil fortelle om. Når det er sagt, kan ingen historie bli interessant uten interessante og mangefasseterte karakterer.
– Du har gjort stor suksess med bøkene om politietterforsker Fabian Risk, som har oppnådd en enorm internasjonal leserskare og er solgt i flere millioner eksemplarer. Hvorfor ønsket du å skrive en frittstående, psykologisk thriller nå?
– Jeg tror på utfordringer og jeg tror på blandingsbruk. Har man dyrket poteter i ti år på samme åker, er det kanskje på tide med hvete. Jeg tror også at skrivingen min, inspirasjonen min og, fremfor alt, leselysten hos leserne mine har godt av det – så lenge historien byr på spenning, overraskelser og tar oss med til ukjent territorium. Den dagen jeg lar suksessen styre hva jeg skriver, er jeg ferdig som forfatter.
Utdrag fra Byttet:
Selve planløsningen så slik ut som han husket den fra bildene. Det var samme kjøkken som fortsatte ut i et rommelig allrom med en peis i høyre ende. Samme glassdør ut mot bassengterrassen og havet, som bredte seg i sin uendelighet ut over horisonten.
Men det var også det eneste han kjente igjen. Resten husket han ingenting om. Speilene som hang litt her og der på veggene, for eksempel. Eller den sofaen. Det hadde definitivt stått en sofa der på bildene også, men han husket den som hvit, ikke solblekt mintgrønn.
...
Rotta var riktignok livløs der den lå og fløt i det klare bassengvannet. Men fremfor alt var den diger. Tre og en halv desimeter lang, kanskje fire. Og da kom halen i tillegg. Fy faen. Han så bort, men likevel fikk han kvelningsfornemmelser og kjente hvordan den etsende magesyren søkte opp i svelget.
...
«Hallo?» ropte han mot veggen der rørene forsvant inn i den. «Hallo! Er det noen der?» Han visste ikke om det var en tilfeldighet, eller om det skyldtes at han hadde ropt, men som på signal stoppet bankingen. «Hallo?» gjentok han, men møtte en taushet som riktignok ikke hadde vart mer enn noen sekunder ennå, men som likevel føltes helt annerledes i forhold til alle de andre gangene lyden plutselig hadde stilnet. Som om kilden – hva det enn var – hadde hørt ham.
...
«Hva er det du driver med?»
«Ingenting,» stønnet han frem. «Bare gå og legg deg. God natt, god natt.»
Hun trykket ned håndtaket og kjente på døra. Den var låst. «Carl, jeg vil gjerne at du skal komme og åpne.»
«Ikke akkurat nå, Helene. Det går ikke. Men bare gå og legg deg, du, så kommer jeg så snart jeg er ferdig her.»
«Carl, du har snart vært der inne i en time. Skjønner du ikke at jeg blir urolig?»
«Men faen heller, hører du dårlig?» skrek han; det hørtes ut som om hvert ord måtte presses frem. «Det er ikke noe, har jeg jo sagt. Bare gå og legg deg, nå.»
«Du skjønner vel at jeg ikke bare kan la deg ligge her. Fortell hva som har hendt. Er du ikke bra?»
«Alt! Er! I! Orden!»
«Så det er ikke noe jeg kan gjøre for deg?»
«Jo, la meg være i fred.»
