- Jeg skriver for å forstå samfunnet jeg lever i

- Mottakelsen av boken har vært overveldende. Jeg håper alltid på bokens beste, naturligvis, så det er hyggelig. Skriveprosessen kan være frustrerende, jeg har jobbet med boken over så lang tid, og revet meg i håret av frustrasjon på jevnlig basis - samtidig er det umulig å forutse hvordan en bok blir tatt imot. Jeg forsøker å tenke på kritikere og leserne så lite som mulig; allikevel har jeg jo en tanke om hvem jeg vil være, som ikke alltid harmonerer med hvem jeg faktisk er. Så det er vanskelig å ikke bry seg, forteller Eivind Riise Hauge ærlig.

Boken har blitt strålende mottatt av både kritikere og lesere, og den ble kåret til en av årets beste romaner i Klassekampen. Historien er en ærlig refleksjon om et liv bak murene, fortalt av en fengelsfugl. Boken utforsker de krikene og krokene i samfunnet de færreste av oss får oppleve, men som vi alle har tanker og forestillinger om. De menneskene mange av oss dømmer på forhånd.

- Jeg er veldig opptatt av samfunnet jeg lever i, og det er unektelig preget av forskjeller. Jeg har jobbet lenge i rusomsorg, og nå i mange år som fengselsbibliotekar, så det ville vært rart om jeg ikke ble påvirket av livet jeg lever og folka jeg møter. Men så er det jo diktningen som sitter i høysetet - det er jo det jeg driver med, dikter - og likevel er det ikke til å unngå at det jeg opplever og menneskene jeg møter finner veien inn i det jeg skriver, forteller han.

All politisk litteratur er dårlig, men all god litteratur er politisk

- Georg Johannessen

Rorgen er en gjenganger i fengselet, og han sitter nok en gang inne i påvente av en rettssak. Advokaten hans ber han om å skrive en fri forklaring – og det er dét dette er: Hans egen frie forklaring. Vi går dypt inn i karakteren, og lærer ham å kjenne. Vi ser veiene han har valgt, men også det han selv ikke har hatt kontroll over. Hvordan kan ting gå så galt?

- Det som ligger til grunn for inspirasjonen min er en naturlig nysgjerrighet på mennesker. Når jeg møter nye mennesker forsøker jeg alltid - og dette er et instinkt - å danne meg et bilde av hvem de er som person. Jeg har et innebygd ønske om å forstå. Jeg har erfart at det beste hjelpemiddelet for en forfatter er å være lydhør, og ha et godt blikk. Når det gjelder dette med diktning, har det alltid en rest av uforklarlighet ved seg. Hvor kommer ting fra? Hvordan klarer du å skrive om noen som er helt annerledes enn deg selv og livet du lever? Det er en forfatters store utfordring, etter mitt syn; du skal kunne skildre helt andre perspektiver som om det var dine egne. Jeg er selvsagt alltid påvirket av omgivelsene mine, og det finner veien inn i teksten. De krokene av samfunnet jeg er opptatt av, og som jeg har mye kunnskap om – det engasjerer meg. Det ville være vanskelig for meg å skrive om lykke, eller en middelklasseroman, det er jeg ikke spesielt interessert i, fortsetter han.

Rorgens perspektiv er aktuelt og betent. Etter en god stund med et pandemipåvirket samfunn har psykisk helse for alvor blitt satt på agendaen – i tillegg til at mange har engasjert seg i rusreformen. Den nyanserte debatten kan man fremdeles på mange måter si at lar vente på seg. Rusreformen engasjerer og provoserer – men er det egentlig de relevante stemmene vi får høre?

- Jeg er veldig engasjert i betente saker av vår tid. Rusreformen, f.eks, har jeg vært veldig opptatt av - det skyves og det skyves, men det er jo bare et tidsspørsmål, den kommer selvfølgelig. Når jeg begynte å skrive så kom Coronaen, det snek seg også inn i teksten etter hvert, så ting som foregår rundt oss finner uvilkårlig veien inn. Frode Thuen fortalte meg forresten at undersøkelser viser at mennesker som leser mye blir mer empatiske, og det er jo ikke så vanskelig å forstå. Du blir kjent med deler av verden, deler av samfunnet og liv som du ikke visste så mye om fra før. Det er veldig lærerikt, det å lese - på så mange måter. Dette med å lære seg å sette seg inn i andres liv, det er viktig og langt fra selvsagt. Dette gjør at samtidslitteraturen blir et viktig bidrag i debatten.

Rorgen er uten tvil en unik karakter – med en helt egen stemme. Det bærer oss gjennom boken, og vi får hele tiden glimt av hvordan ting har vært, og hva som har skjedd for at han har havnet der. Historien hans handler også om å utfordre oss selv og egne fordommer; Rorgens sak er ord-mot-ord. Vil han bli hørt? Eller kommer fortiden hans til å dømme han på forhånd? Hadde vi, som lesere, trodd Rorgen i en rettsal?

- Jeg hadde aldri turt å si at “nå skal jeg sette meg ned og skrive en politisk roman” – men det betyr ikke at den er upolitisk. Først og fremst er jeg jo glad i å dikte. Likevel ønsker jeg at historiene mine skal ha en aktualitet ved seg, og på en eller annen måte behandle et viktig tema - om ikke direkte, så mellom linjene. Denne drivkraften er forskjellig fra prosjekt til prosjekt. Jeg er av natur nysgjerrig, og følger samfunnet rundt meg tett, trender, tendenser, og i sentrum av alt dette, står mennesket. Spesielt fascinerer enkeltmennesket i samfunnet meg, gjerne dem som balanserer i utkanten, dem vi ikke ser; de som ikke klarer å følge de normene, reglene og “inneforståtthetene” som vi andre er blitt så bedøvede at vi ikke behøver tenke over. Samtidig er det en psykologisk interesse i bunnen av alt jeg gjør. Jeg skriver meg inn i en skikkelse for å prøve å forstå, reflekterer han.

Empatien skaper

For mange av oss kan det virke fjernt. Hvordan klarer noen å inngående beskrive en virkelighet som er så langt fra sin egen? Noen valg på veien tar vi selv, andre ting skjer med oss uten at vi selv har noen påvirkning. Hvordan kan vi forstå hvordan ulike valg og hendelser, påvirker ulike mennesker?

- Jeg føler meg til tider som en skuespiller som prøver å dykke dypt inn i menneskesinnet; jeg tar en rolle og lever den mens jeg skriver. De menneskene jeg velger å skildre, er de som har valgt et helt annet liv enn meg – men som kanskje er ganske så lik meg allikevel. På den måten forsøker jeg å forstå de som havner utenfor i rus og kriminalitet. Når du skaper en karakter og et liv, så må du gjøre det troverdig om det skal bli en litteratur som holder av det. Være nysgjerrig på mennesker, og seg selv. Hvorfor går ting greit? Hvorfor kollapser naboen, han med hunden over gaten? Hvordan snakker folk i ulike miljøer? Og i en litt større målestokk: Hvordan forholder vi oss til hverandre?

- Jeg legger bestandig igjen biter av meg selv

Eivind er en erfaren og allsidig forfatter, med mange ulike verk bak seg. Han har skrevet innenfor et bredt spekter av ulike sjanger og tema. Samtidig ser han at det er en ting som går igjen i tekstene hans:

- Dette kjennes litt pinlig å si, men det er garantert biter av meg selv i alle karakterer jeg har skapt. Du klarer ikke - du må gjerne prøve -  å unnslippe deg selv. Jeg blir også mer bevisst på dette i etterarbeidet, når man begynner å granske teksten nærmere. Det er bestandig en del av meg i alt jeg skaper. Selv om det er godt skjult. Det kan være gamle tanker du har med deg, ting du har forlatt eller ikke lenger tror på. Gamle ting som du har tenkt er feil, men som allikevel er litt fint å implementere i en skikkelse. Det skjer nokså uvilkårlig.

Det er en stor styrke i Eivinds forfatterskap: ved å bruke eget liv, egne erfaringer og nysgjerrighet, skaper han distinktive og unike stemmer. Stemmer som krever å bli hørt.

- I min siste bok hadde jeg en ganske god driv i skrivearbeidet, og fingrene løp over tastaturet fortere enn hodet. Jeg skrev ofte om ting som jeg selv ikke ante hvor kom fra. “Hvor i all verden har hodet mitt hentet dette fra?” Sånt skal man egentlig ikke stille spørsmål ved … Du må bare stole på det som kommer, disse fingrene som løper over tastene før du rekker å tenke - det er jo slike øyeblikk en forfatter lever for. Du trekker inn egne erfaringer, selvfølgelig, ting du har sett og hørt, og brått så blir denne skikkelsen på papiret et menneske. Du fyller ham opp med alt du har. Ja, er du heldig så blir det ekte. Blodets hvisken, ikke sant.

Arven

Det blir ikke mindre travelt for Eivind fremover. Selv holder han på med et langdikt som skal fremføres til dans på Bergens Internasjonale Litteraturfestival, i tillegg jobber han med et sakprosa-prosjekt om rusavhengighet. I tillegg, står det største prosjektet hans noensinne for tur: Eivind blir pappa om et par uker, noe som blir den største og mest utfordrende opplevelsen hittil. Da passer det kanskje bra at han har lekt med tanken om å skrive en frittstående oppfølger til “korrektur av et sorgens kapittel”, om sønnen til Rorgen. Hva arver vi av foreldrene våre? Kan vi frigis fra denne arven, og skape vårt helt eget liv?

Andre bøker du burde få med deg: