Det som spiser meg
I boka Det som spiser meg beskriver Jon-Are Masternes hvordan det er å leve med en autismespekterforstyrrelse. Masternes tar leseren med inn i sitt eget hode og til en tilværelse som kan synes både kaotisk, streng og ikke minst slitsom.
Dette er en ærlig og sårbar fortelling om hvorfor kommunikasjon kan være så vrient, men også om psykiatri, rus, selvskading, musikk, tunge tanker, om ikke å passe inn - og om det å bli glad i sin egen annerledeshet.
Jeg er totalt ignorant for sosiale nyanser, men jeg er veldig god til å tolke ting helt bokstavelig.
Jon-Are Masternes (f. 1986) kjent som den nordnorske rapperen KLISH. Masternes jobber som tekstforfatter og låtskriver.
Jeg har faste regler for hvordan jeg skal være når jeg handler, når jeg tar bussen, hvordan hver dag skal være, hvordan andre mennesker skal være og hva jeg ikke burde snakke om når jeg møter andre.
Da jeg var 34 år gikk jeg til legen fordi jeg trodde jeg kunne oppfylle kriteriene til å få en autismespekterdiagnose. Jeg hadde samlet alle argumentene jeg mente var gyldige for å argumentere for en diagnose i et fem siders dokument, noe min mor mente var ganske autistisk i seg selv. Frem til da hadde det gått en del opp og ned, i noen perioder sleit jeg veldig og i andre perioder klarte jeg meg ganske greit. Jeg hadde jo en jobb, det er liksom hovedindikatoren på om man klarer seg greit eller har det bra og de greiene der. Og et av kriteriene for å få en ASF-diagnose er at vanskene en opplever hemmer en i hverdagen. Så selv om jeg søkte hjelp for utallige ulike psykiske greier, og etter hvert målrettet mot en ASF-diagnose, så var ikke det nok, fordi jeg, i andres øyne, fungerte bra.
Men så en dag fungerte jeg ikke bra i hverdagen lenger. Jeg var blitt utbrent.
Alle lysene var blitt for sterke, og alle lydene skar meg opp i ørene. Jeg gjemte meg på rom hvor ingen kunne se meg og til slutt måtte jeg bare bli hjemme. Hendene mine har alltid vært urolige, men nå var de uroligere. Jeg tenkte det nok hadde en naturlig forklaring, men det var vanskelig å bruke det som noen trøst.
Jeg brukte lang tid på å komme meg etter dette, men jeg fikk det etter hvert til. Med hjelp og motstand fra et utall psykiatere og psykologer selvsagt. Jeg har en slags Tinder med psykisk helsepersonell. Vi møtes gjerne en gang eller to før de sender meg en melding, eller jeg sender en melding til dem, om at dette nok ikke fungerer slik vi hadde håpet og at vi gjerne kan være venner, men at vi helst burde treffe andre mennesker. Klart det, fly ut og ta verden med storm, min psykiater-venn.
Mange ganger får jeg ikke til å snakke. Jeg prøver å overtale meg selv til å si den smarte tingen jeg tenker på sånn at alle skal få skjønne at jeg ikke er en kjiping som ikke vil si noe, men det går ikke. Av og til kremter jeg, bare for å sjekke at stemmen min fortsatt finnes. Den finnes nok der inne et sted, den har bare reist på ferie akkurat nå, og er forhåpentligvis tilbake om noen uker. Jeg vet hva de andre skal si før de sier det, men jeg aner ikke hva jeg selv burde si, eller når det er min tur til å snakke. Det er verdens mest begrensede superkraft.
Jeg skriver en god del om det å ha problemer med å kommunisere med de rundt meg. Jeg synes det er vanskelig. Alt man sier kan ta så utrolig mange veier, og jeg vil helst få en oversikt over alle de veiene samtalen kan ta. Samtidig har denne høsten fått meg til å kjenne litt på det bedragersyndromet folk snakker om. Den siste tiden har jeg snakket veldig mye. Om meg selv og om boka mi. Jeg sier at jeg har problemer med å kommunisere, og når jeg sier det, så nikker publikum på boksamtalene sakte med hodet og ser inderlig på meg. Men en samtale jeg selv kan regissere og skrive manus til er selvfølgelig lettere å kontrollere enn en dagligdags samtale eller en invitasjon til å bare ta ordet uten å tenke så mye på det. Når folk sier at jeg ikke burde tenke så mye på det, tenker jeg bare mer på det.
Jeg har skrevet en bok om noen utfordringer ved å få en ASF-diagnose i voksen alder. Jeg har ikke noen problemer med diagnosen i seg selv, men jeg har tillagt meg noen måter å fungere på, og å snakke til og om meg selv på gjennom livet som ikke er så sunne, og som en tidligere diagnostisering nok kunne ha hjulpet meg med. Jeg har skrevet om å lære å akseptere meg selv og de tingene jeg gjør som jeg før hatet så inderlig og som jeg ville utslette fra jordens overflate.
Jeg har skrevet om kjærlighet og det å fordype meg i mine egne interesser, om musikk og om kakerlakker. Og så har jeg skrevet om selvmedisinering og selvskading, og om frykten for å hele tiden misforstå noe. Frykten for å misforstå er jo gjerne verre enn misforståelsene i seg selv. Og så har jeg skrevet om at vi kanskje burde endre noen av strukturene vi har i skolen og i helse og omsorg i dag. Vi har utrolig mange flinke folk i disse sektorene, men vi jobber i et system hvor vi er dømt til å tape. Og så skriver jeg om overganger og hvorfor disse kan være så lammende og skumle.
Da jeg var 35 år gikk jeg ut fra psykiateren. Jeg hadde fått vite at jeg var autist. Som om jeg besto en prøve og hadde fått førerkort innenfor det å være annerledes. Det var rart, for jeg hadde jo vært meg selv hele veien. Hundre og ti prosent, nesten, som de sier på reality-programmene. Og selv om jeg vet at det ikke går helt opp til hundre og ti på hverken prosent eller personlighetstester så er det det man liksom sier. La gå at jeg kan være litt full av meg selv, men jeg er vel ikke så full av meg selv at jeg overgår hele selvet med ti prosent? Vel uansett så er jeg noen ganger litt bokstavelig også.
