– Å skrive denne boka på engelsk føltes som å klatre barbeint opp et høyt fjell
Nguyễn Phan Quế Mai er kåret til en av Vietnams mest innflytelsesrike og inspirerende kvinner. Hun har utrettet mer på 50 år enn de aller fleste av oss rekker i løpet av et helt liv. Hun har vunnet en rekke priser og blitt anerkjent som en stor poet, forfatter og menneskerettighetsforkjemper. Hun har selv opplevd og levd tett på Vietnamkrigens brutale herjinger og ettervirkninger. Likevel snakker hun om sitt liv og forfatterskap på en overraskende ydmyk, varm og humoristisk måte.
Nguyễn Phan Quế Mai ble født i en liten landsby i Nord-Vietnam i nærheten av Hanoi i 1973. Hun flyttet til Sør-Vietnam i 1979. Nguyễn Phan Quế Mai Hun har tatt en doktorgrad i kreativ skriving og har fått mange priser, utmerkelser og anerkjennelser, blant annet Dayton Literary Peace Price i 2021 og en plassering i Forbes Magazine i 2021 blant de 20 mest innflytelsesrike og inspirerende kvinnene i Vietnam.
Med den historiske romanen Fjellene synger, som ifølge henne selv er hennes mest personlige bok så langt, sender hun ut i verden en bønn og et håp om fred, forsoning og nestekjærlighet. En av de to hovedkarakterene i boken, barnebarnet Hương, sier følgende:
Somehow I was sure that if people were willing to read each other, and see the light of other cultures, there would be no war on earth.
Romanen åpner dramatisk med at bestemoren Diệu Lan og barnebarnet Hương leter etter et sted å gjemme seg for amerikanske bomber. Jentas foreldre og onkler kjemper i krigen som river både landet og familien fra hverandre. Mens de to bygger opp igjen huset forteller bestemor livshistorien sin fra oppveksten som datter av en storbonde på landsbygda og fra livet under fransk kolonivelde og japansk okkupasjon. Hun lærer barnebarnet om livet, ikke bare om hvordan hun skal overleve, men hvordan hun skal overleve med mot, ære og medfølelse i behold.
Fjellene synger er basert på virkelige hendelser fra Vietnam på 1900-tallet, noen selvopplevd, andre gjenfortalt av mennesker som har kommet og gått i Nguyễn Phan Quế Mai sitt liv. Først og fremst nære familiemedlemmer, venner og bekjente, men også veteransoldater.
Boken ble utgitt på engelsk i 2021 og har allerede solgt over 500.000 eksemplarer internasjonalt. Den er oversatt til 22 språk og er endelig kommet på norsk. I den forbindelse har Quế Mai vært i Norge på lanseringsturné.
En hyllest til mine bestemødre
– Jeg ble født etter at begge bestemødrene mine døde, og har derfor alltid savnet en bestemor, sier Nguyễn Phan Quế Mai med kjærlighet i blikket. – Dette savnet er en av grunnene til at jeg ønsket å ha en bestemor som en av hovedkarakterene i boken. Jeg har vokst opp med ønsket om å skrive en bok om en bestemor, slik at jeg på en måte fikk en bestemor selv. Samtidig ønsket jeg å få rettet søkelyset mot de alle kvinnene og barna som også led under krigen, men som måtte skjule sorgen for å kunne utvise den styrken og omtenksomheten som de hjemvendte soldatene trengte når de kom tilbake til familiene sine.
– Rett etter at boken ble publisert var det mange som sa til meg at de elsket bestemoren min. Jeg måtte dessverre si til dem at hun er oppdiktet, sier Quế Mai og ler høyt. – Men hun har på en måte kommet til live takket være denne boken og alle leserne. Og jeg har følt velsignelsen til mine bestemødre i denne prosessen, selv om jeg aldri møtte dem. Vi har faktisk ingen bilder av dem, så jeg vet ikke hvordan de ser ut, men gjennom samtaler med min familie er det som at jeg kjenner dem likevel.
Behov for et mer nyansert bilde på krigen
Boken til Nguyễn Phan Quế Mai er også en reaksjon eller et svar på Hollywoods og Vestens tolkning av hva som skjedde under Vietnamkrigen. En tolkning som i stor grad fremstiller Vietnam kun som et krigsherjet land, og vietnamesere som uten behov for å snakke, eller i verste fall som dumme eller naive når de først snakker. I fiksjonen skal kvinner enten drepes eller reddes av amerikanske menn. Mye har blitt skrevet og filmatisert på engelsk om Vietnams historie, men svært lite av det kommer fra Vietnam. Dette ønsker Nguyễn Phan Quế å gjøre noe med.
– Jeg ville skrive om Vietnam og vietnamesiske kvinner slik jeg kjenner dem, som et land med mer enn 4000 års historie og kultur, sier Quế Mai. Da jeg besøkte det offentlige biblioteket i New York for noen år siden, sjekket jeg tusenvis av boktitler om Vietnam og vietnamesisk historie, og det var sjokkerende å se hvor mange som var skrevet av amerikanere, og hvor få som var skrevet av vietnamesere. Verden trenger flere stemmer innenfra hjemlandet mitt.
Hennes første bok på engelsk
Fjellene synger er den første boken Quế Mai har skrevet på engelsk, og det er hennes første internasjonale bestselger. Boken vant blant annet Dayton Literary Peace Price i 2021 i kategorien Fiction Runner-up.
– At jeg har skrevet boken på engelsk, språket til en av de store militærmaktene som invaderte landet mitt, virker kanskje ironisk, sier Quế Mai. – Men det engelske språket har gitt meg en helt ny stemme og en mulighet til å skrive om de turbulente hendelsene i Vietnam på 1900-tallet, også de som enda ikke har blitt tilstrekkelig dokumentert i vietnamesisk skjønnlitteratur, som for eksempel den store hungersnøden og landreformen.
– Men det tok meg syv år, hundrevis av revisjoner, mange søvnløse netter, tårer og mye tvil for å få ferdige boken, sier hun bekreftende. – Jeg tvilte på at jeg var en god nok historieforteller. Jeg tvilte på min evne til å uttrykke kompliserte tanker og følelser på engelsk. Å skrive denne boken på engelsk føltes som å klatre barbeint opp et høyt fjell. Men jeg klatret med en blyant i den ene hånden, og en vietnamesisk-engelsk ordbok i den andre, sier Quế Mai lattermildt. Men jeg angrer definitivt ikke på avgjørelsen jeg tok om å finne frem igjen drømmen jeg alltid hadde hatt om å bli en forfatter.
Skrivereisen startet med en konkurranse
Quế Mai var ung da hun begynte å få øynene opp for skriving, og det var spesielt én hendelse som markerte starten på hennes skrivereise.
– I 1983 var jeg ti år gammel og allerede svært interessert i bøker og skriving. På grunn av lange tradisjon for sensur og problemer for forfattere, var det imidlertid ikke ansett som positivt og trygt å være forfatter. Likevel reiste jeg i all hemmelighet til postkontoret i hjembyen min for å sende inn en egenskrevet tekst til en skrivekonkurranse. Da jeg fikk vite at jeg hadde vunnet konkurransen, måtte jeg jo fortelle jeg det til foreldrene mine. De ble selvsagt sjokkerte! Og de ønsket på ingen måte at deres eneste datter skulle bli forfatter.
– Mine drømmer om skriving ble derfor satt til side og jeg tok andre småjobber for å tjene til livets opphold og for å hjelpe familien min økonomisk. Jeg jobbet blant annet som risbonde og gateselger. Men skribenten i meg slapp aldri taket, og jeg fortsatte å lytte til andre mennesker og stille spørsmål om deres erfaringer fra krigen.
Lærte seg engelsk til tross for hindringer
– Jeg begynte å lære engelsk først i åttende klasse, fortsetter Quế Mai. – Det var ikke mange i min hjemby som kunne snakke engelsk den gangen, så min erfaring med engelsk tale kom gjennom svart-hvitt-filmer som jeg en gang iblant fikk et glimt av på utendørskinoer, mens jeg solgte sigaretter og grønnsaker.
– Den som startet å lære meg å skrive på engelsk var min eldste bror, som en kveld kom hjem med en skrivebok og fortalte at han nettopp hadde lært engelsk og ville lære det videre til meg. Jeg var så spent at jeg knapt klarte å spise opp middagen min!
– I lys av oljelampen satt vi oss ned den kvelden for å begynne, sier Quế Mai. – Min bror tok høytidelig fram skriveboken sin. Han åpnet den første siden, pekte på et rart ord, uttalte ordet og ba meg om å gjøre det samme. Etter at vi hadde sagt ordet noen ganger hver, brøt jeg ut i latter. Det hørtes akkurat ut som et vietnamesisk uttrykk for å ta på en manns genitalier! Jeg klarte ikke å slutte å le selv om jeg prøvde, og min bror ble til slutt så irritert at han smalt igjen skriveboken og stormet ut av rommet, ildrød i ansiktet. Jeg tryglet ham om å komme tilbake for å fortsette undervisningen, men han ville ikke. Slik endte min første engelsktime, sier Quế Mai mens hun ler høyt.
– Jeg turte ikke å be ham om lære meg engelsk flere ganger, men av og til snek jeg til meg skriveboken hans, satte meg under mangotrærne ved fiskedammen vår, og stirret på de mange engelske ordene. Jeg følte sterkt at bak disse rare ordene skjulte det seg noen magiske dører, og hvis jeg klarte å åpne dem, så kom jeg inn i den store vide verdenen.
En skjønnhet og kompleksitet i det vietnamesiske språket
Nguyễn Phan Quế Mai har i boken bevisst valgt å skrive alle navn og flere ord og uttrykk med de opprinnelige aksenttegnene som brukes i det vietnamesiske skriftspråket. Hun har et håp om at det kan gi mennesker en bedre forståelse av og aksept for den vietnamesiske kulturen. Samtidig kan det ifølge Quế Mai være greit av praktiske årsaker.
– Stort sett blir alle vietnamesiske aksenttegn tatt bort av hensyn til vestlige lesere, sier hun. – Og det er på en måte forståelig, for vi har ganske mange av dem! For eksempel betyr fornavnet mitt (Quế) kanel, fordi foreldrene mine ville at jeg alltid skulle ha god helse. Skrevet uten aksenttegn betyr det biff, sier hun med et lurt smil.
– Til å begynne med var jeg redd for at valget mitt om å ta med alle disse aksenttegnene skulle føre til at boken fikk færre lesere. Enten at de ble forvirret av dem, eller at de kom til å gi opp. Men det har ikke skjedd. Tvert imot har leserne omfavnet boken og særpreget i språket. Amerikanske vietnamesere har til og med begynt å ta opp igjen denne skrivemåten, og vietnamesiske forfattere har begynt å ta inn igjen aksenttegnene i tekstene sine. Dette er svært gledelig for meg, og det var på høy tid at vi «dekoloniserte» det unike språket vårt.
De viktige ordtakene
En annen ting som er karakteristisk ved den vietnamesiske tradisjonen og kulturen er de mange ordtakene. De videreføres muntlig fra generasjon til generasjon, og er med på å forme klokskapen til vietnameserne. Quế Mai husker selv flere ordtak fra barndommen.
– Min mor pleide ofte å si dette ordtaket til meg hvis jeg kom hjem og var litt frustrert og lei meg for ett eller annet: «Flaks skjuler seg bak uflaks». Jeg følte meg umiddelbart bedre hver gang! Og hvis min bror og jeg av og til var slemme, hvorpå min far kjeftet på oss, så kunne min mor si et ordtak som dette til ham: «Lett, vedvarende regn trenger bedre gjennom jorden enn uvær». Da kunne min far bli litt oppgitt, men han forstod likevel hva hun mente.
Boken til Quế Mai er selvsagt også fylt med kloke og tankevekkende ordtak hun har samlet på opp gjennom årene.
Trenger mer åpenhet og dialog
– Det har blitt gjort veldig mye godt forsoningsarbeid internt i Vietnam, og mellom Vietnam og USA, men sårene som en gang delte vårt land og våre familier, er fortsatt dype og smertefulle, sier Quế Mai. – I denne boken plasserer jeg det vietnamesiske folket i sentrum av krigen med et håp om at det vil åpne oss for vanskelige, men nødvendige samtaler som kan hjelpe oss å lege sårene.
– Jeg håper historien om bestemor Lan og barnebarnet Hương kan hjelpe mennesker over hele verden å oppdage og forstå vår felles menneskelighet. Jeg husker at jeg spurte meg selv allerede som barn: «Hvordan kan vi gjøre dette mot hverandre?» Og jeg svarte meg selv: «Må det aldri mer oppstår slike væpnede konflikter».
I was determined to sing on. I learned then that as long as I have my voice, I am still alive.
