– Vi inngår i hverandres fortellinger

– Det kommer til å bli så fint til Halloween, sier hun smilende.

Det er kanskje ikke slik vi er vant til å se for oss forfatteren og kulturarbeideren, i drakamp med småbusker og lyng, men det harde fysiske arbeidet har vært en fin avveksling fra skrivingen og fra jobben som programansvarlig ved Litteraturfestivalen på Lillehammer. Når vi møter Marit, er den nye romanen Team Tuva fortsatt bare hennes. Ennå har den ikke kommet ut til anmelderne, ennå er det ikke noen som skal mene noe om det hun har brukt de siste årene på. Marit er ikke glad i å bli eksponert eller vurdert, men forholder seg til at det er en del av arbeidet med å være forfatter. Hun har bestemt seg for at dersom hun ikke skal bry seg om dårlige kritikker kan hun heller ikke bry seg om de gode.

– Man må bare stålsette seg og stå i det, så kan man ta boka tilbake etter hvert.

I Team Tuva er det fastlegen, psykologen, advokaten, den personlige treneren, tannlegen, snekkeren og bankkontakten som fører ordet. Gjennom møtene med Tuva avdekkes stadig flere sider av hovedpersonen, men også av teamet rundt henne. – Tanken er at alle bærer med sin historie inn i relasjonen uansett om den er privat eller offentlig, sier Marit.

I romanen er det ikke bare Tuva som strever. Alle halter litt, slik de ofte gjør i bøkene hennes. – Jeg får ofte høre at karakterene mine er irriterende og da blir jeg litt fornærmet på deres vegne. Du kan velge å se folk som irriterende fordi de oppfører seg irrasjonelt og litt skrudd, eller du kan tenke at de er sårbare, med et indre og ytre press, eller kanskje også i fritt fall. For meg er det ikke interessant å skrive om noen som alle liker. Jeg vil skildre relasjoner som skaper friksjon, misforståelser og det at man dummer seg ut for hverandre, sier hun.

Tuva har evnen til å vippe menneskene hun møter ut av sin profesjonelle rolle på en eller flere måter. For Marit var det viktig å si noe om det å være et menneske blant menneskene, at vi ikke bare er pasienter eller kunder, men at det i disse møtene også kan oppstå brister slik at lyset kommer inn og vi blir synlige for hverandre. – Tidligere syntes jeg det var vanskelig å få øye på de store felles prosjektene. På hva vi egentlig har med hverandre å gjøre, men nå ser jeg at felleskapene er der. De fungerer kanskje på andre måter enn vi tenker, men vi inngår i hverandres fortellinger og betydninger for de valgene vi tar.

Kjøkkenbordet i Bergensvillaen er dekket med ost, kjeks og brune porselenskopper. Det samme Arabia serviset som hovedpersonen i romanen gir bort til presten etter at de har snakket om morens begravelse. – Jeg gjør det av og til litt enkelt for meg selv og bruker ting jeg har i nærheten. Sånn sett er jo alle disse rekvisittene like mye litterære som de er tidløse. Serviset er en måte å dele minner på. Man ser jo det hvis man er på loppemarked, så vil folk kjøpe ting fordi man har mange gode minner fra det. Det skaper et felleskap i det med å dele minner og erfaringer gjennom en slik hverdagslig ting.

Marit er over gjennomsnittet interessert i brukte ting. I tillegg til at huset er fullt av møbler, porselen og pyntegjenstander fra finn.no har hun tatt med nettstedene inn i bøkene sine. I Alt inkludert møter vi aleinemora Agnes som utstyrer huset med varer fra finn.no, i Gratis og uforpliktende verdivurdering finner hovedpersonen drømmehuset på nett og i årets roman søkes det både på keramikk og eiendom.

Hedda følgjer spent med når ho studerer den, og Cecilie skammar seg over heile situasjonen. Skal ho no berre ta med seg vasen og gå? Ikkje ville ho komme inn, og ikkje har ho med seg noko heller. Det er uaktuelt å foreslå å betale for vasen likevel, det strir mot all normal kutyme på Finn, men ho burde hatt med seg noko! Ein blom, eller ein god sjokolade, som takk for vasen og som orsak for at ho ikkje dukka opp på busshaldeplassen i Åsane den dagen dei hadde avtalt. Ho rotar rundt i veska til ho finn den nye leppestiften ho kjøpte hin dagen, den er framleis uopna. Ho gir den til Hedda. Kva er dette, seier Hedda forvirra. Berre noko lite, som takk for vasen. Men ...Hedda snur og vender på leppestiften og vil gi den tilbake til Cecilie. Det er Chanel, den kostar sikkert ein formue. Eg kan ikkje ta imot, seier ho ...

– Du har sagt at du står midt oppi råstoffet ditt?

– Det er klart. Bare å se på livet mitt! Som samtidsforfatter i en realistisk tradisjon, som jeg tilhører, skriver man ut fra det stedet man står. Ofte oppstår et eget trykk når man skriver med nærhet til stoffet, men det kan også dreie seg om en følelse av tilknytting og forbindelse til stoffet, det må ikke nødvendigvis være hentet fra eget liv. Det er ikke noe nytt i det at forfattere bruker det som er nært når de skriver, men etter virkelighetslitteraturen får vi en annen samtale rundt det. Torborg Nedraas sa en gang at hun bruker «alt det som er lagret i meg» når hun skriver. Det ville ha vært rart om forfattere ikke gjør det. Man bruker de erfaringene, det man opplever, det man hører om og det man har i nærheten av seg. En roman er et sammensurium av alt, egne erfaringer, diktning og ting man har sett og hørt. Man kan ikke si at dette – det her har jeg avskrevet fra mitt eget liv, slik jobber ikke jeg. Men det er klart at erfaringen pregerskrivingen, også ubevisst.

Tenke nytt om etablerte sannheter

Marit har alltid likt å møte andre mennesker. Da hun jobbet som journalist i Bergens Tidende syntes hun det var ekstra givende å få komme hjem til folk hun ikke kjente. – Jeg slutter aldri å bli overrasket over hvor forskjellige liv folk lever, sier hun.

Ideen om disse møtene mellom fremmede har hun tatt med seg videre inn i bøkene sine. Hun ønsker å vise hva felleskap kan være, at man kanskje ser nyansene i disse livene og møter menneskene rundt oss med større empati. – Hvis bøkene kan få folk til å tenke nytt om noen etablerte sannheter – få dem til å ta et par ekstra runder i forhold til hvordan man er i relasjoner med hverandre, så er jeg fornøyd med det, sier hun.