Skrivemaskinen

Gitt ut 62 bøker

Jørn Lier Horst har tatt oss imot i skrivestua hjemme i huset i Larvik, der han har fått sitt eget skrivetårn i drømmehuset som ble bygget for seks år siden.

­– Det var faktisk en nabo som foreslo at vi skulle bygget huset enda høyere for at jeg skulle få mitt eget skrivetårn.

Det er kort vei til sjøen, og utsikt til Svenner fyr ytterst i Larviksfjorden. Forfatteren er blitt 51 år, og har gitt ut svimlende 62 bøker siden debutromanen Nøkkelvitnet i 2004. Som regel gir han ut to til tre barnebøker i året, og én krimroman for voksne. Svømmebassenget i hagen og bilen i den doble garasjen vitner om at produktiviteten gir grei avkastning.

I høst er han aktuell med ny barnebok i serien Detektivbyrå nr. 2, og Grenseløs som er bok nummer 16 i serien om politietterforsker William Wisting. Fansen jubler, mens enkelte anmeldere har vært mer lunkne.

– Det er første gang VG har gitt meg en treer, sier Horst.

– Blir du irritert?

– Nja, det kan jeg bli. Men mest på vegne av salg- og markedsavdelingen som trenger gode terningkast til pocketomslag. Nå skal jeg ikke snakke ned min egen bok, den har fått et par femmere også, men jeg visste at jeg tok en sjanse denne gangen.

– Hvordan da?

– Jeg visste på forhånd at to ting kunne bremse leseopplevelsen: Internettbruk og utenlandsreise. En norsk krimbok er best når den foregår i Norge, og i den virkelige verden.

I Grenseløs reiser William Wisting til Palamos i Spania, og tar for seg fenomenet crowdsolving, der en gruppe mennesker organiserer seg i et nettsamfunn for å samarbeide om å løse kriminalsaker.

– Jeg er over gjennomsnittet interessert i kriminalitet, og merket meg begrepet crowdsolving da jeg leste boka til Michelle McNamara og jakten på han som ble kalt The Golden State Killer.

Mangel på personvern

Michelle McNamara ( f. 1970-2006) var en journalist, blogger og forfatter som skrev en rekke artikler i Los Angeles Magazine om jakten på voldtektsmannen og seriemorderen som herjet i California i perioden mellom 1976 og 1986. Sammen med andre krimentusiaster la Michelle McNamara ned tusenvis av timer for å finne ut hvem som sto bak over 50 voldtekter og minst 10 drap. McNamara døde før hun ble ferdig med boka, men den ble fullført ved hjelp av forfatterens notater. To måneder etter utgivelsen bekreftet politiet at gjerningsmannen var en pensjonert politimann bosatt i Sacramento – akkurat som McNamara mente. Boka kom i fjor ut på norsk med tittelen Jeg blir borte i mørket.

– Kunnskapen og engasjementet fra vanlige folk kan være med å oppklare saker. Derfor er jeg tilhenger av true crime, min erfaring er at det alltid kommer nye opplysninger når det blir satt søkelys på gamle saker.

– Er det ikke farlig å lage underholdning av tragiske saker med mange pårørende?

– Jo, det er en balansegang. Dette kan være vanskelig, men jeg mener at over hensynet til pårørende, kommer rettsikkerheten. Det er viktig å ta opp saker der systemet har sviktet, og her har true crime spilt en viktig rolle.

Jørn Lier Horst er nå fast ekspertkommentator i Åsted Norge på TV2, programmet der publikum hjelper politiet med å oppklare uløste kriminalsaker.

– Var det forfatteren eller politimannen i deg som takket ja?

– Helt klart politimannen. Det har vært berikende å komme litt på innsida av et fagmiljø og snakke med andre som er opptatt av det samme som meg.

I sin siste roman problematiserer Jørn Lier Horst ulike aspekter ved dem som driver egen etterforskning på nett – uten å følge lover og regler som pressen må ta hensyn til.

– Mange tenker ikke over konsekvensene over å kaste mistanke mot navngitte personer. Det er en total mangel på personvern. I mange av disse gruppene på nett må du være medlem for å delta, og kan operere anonymt og logger deg gjerne på med et kodenavn. Det er høyst problematisk.

Skriver hvor som helst

Stadig dukker det opp saker og ideer som han kan bruke i bøkene sine. Han skriver alltid på noe, og kan jobbe hvor som helst. På flyplasser, togstasjoner og hotellrom. En ferie uten et skriveprosjekt gjør ham stresset, om mulig jobber han enda mer nå som ekteparets to barn er flyttet ut. Dagene hjemme begynner med at han blir vekket av hunden Teodor litt over sju. De går en tur. Han kommer hjem. Spiser frokost med kona Beate. Så tusler han opp i tårnet. Og blir som regel der til han kommer ned til TV2-nyhetene 18.30.

– Mot slutten av hver bok om Wisting kommer jeg på en idé til neste bok. Og den ideen er alltid hakket bedre, så da må jeg skynde meg å bli ferdig og begynne på neste.

– Står du aldri fast?

– Jo, men da har jeg alltid en barnebok som jeg kan skrive på. Jeg skal innrømme at det er vanskeligere å skrive nå enn før, setningene sitter lengre inne. Og så er jeg blitt mer kritisk til eget språk, ikke minst fordi jeg har skrevet så mye. Hvordan beskrive regndråper på frontruta på en ny måte? Jeg er redd for å gjenta meg sjøl. 

Han lurte på hvordan de hadde kommet fram til at bildet var tatt i Stavern, og kikket på bakgrunnen. Han kunne se steintårnet ute på Citadelløya. Det var et landemerke, men bare kjent for dem som bodde i eller hadde besøkt byen. Noen seilbåter lå ankret opp på fjorden bak henne, og den gamle passasjerfergen som gikk i sommertrafikk ut til øyene, passerte i sundet. Fra romanen Grenseløs

Som resten av huset er skrivetårnet til Jørn Lier Horst strøkent og støvfritt, her er ingen vegger med gule lapper eller utklipp fra aviser. Forfatteren er heldigital, og glad i tekniske hjelpemidler. Han var en av de første som skrev om podkast i bøkene sine, men er bevisst på at han ikke skal bli for teknisk.

– Når jeg skriver om moderne teknologi prøver jeg å gjøre det allment, med tanke på at mora mi på snart 86 år og vennene hennes, leser bøkene mine.

Som en gest til sine eldre lesere kommer det i Grenseløs et hjertesukk fra faren til William Wisting.

Jeg får ikke sett pensjonen min engang, uten data. De har sluttet å sende ut slippene. Og jeg får et gebyr på regningene mine fordi jeg får dem i posten og ikke har nettbank. Nyhetene blir gamle før jeg får dem i avisa. Og når de snakker om noe interessant på TV, så sier de at jeg kan lese mer på nettet, www-et eller annet. Eller Facebook. Alt skjer jo der.

Politifaglig troverdighet

Jørn Lier Olsen er oppvokst på Rugtvedt i Bamble, og ble ikke til en Horst før han giftet seg og tok konas etternavn. Lesegleden begynte med Donald Duck, og aller best likte han historiene der Mikke Mus og Langbein hjalp politimester Fiks med å løse krimgåter. Faren var mekaniker, moren jobbet i skobutikk. Familien sparte på mye, men ikke på bøker. Jørn startet skoleavis på videregående, vurderte å søke journalisthøgskolen, men valget falt til slutt på politihøgskolen.

– Jeg innbiller meg, eller jeg vet at jeg var en god etterforsker som evnet å se en sak fra flere sider. Og det har jeg tatt med meg inn i bøkene.

Han sluttet i politiet i 2013, men følger tett med på alt som skjer i etaten. Forfatteren får stadig ros for sin politifaglige troverdighet, og får stadig høre at han er nøktern og rasjonell i fortellerstilen sammenlignet med andre krimbøker.

– Jeg tror at en grunn til at bøkene mine går så godt, er at de inneholder et snev av true crime, at de har en realistisk nerve.

Bøker ligger i tykke stabler, veggene er dekorert med avisutklipp, takkebrev og adgangspass til litteraturfestivaler verden over. På pulten ligger revolveren som bevis på at han fikk Rivertonprisen i 2013.

På inngangsdøra står to navn gravert inn på et messingskilt: Jørn Lier Horst – William Wisting. Som Wisting, hadde også Horst rykte på seg for å være en sympatisk, omgjengelig, tålmodig og ryddig politimann. Han hadde et normalt forhold til alkohol, og hatet ikke sjefen sin.

– Feilen med William Wisting er at det ikke feiler ham noe. Etter hvert skjønte jeg at det skriveteknisk ville være enklere å ha en gjennomgangsfigur som var singel. Det ble vanskelig at jeg alltid måtte skrive noe om kona til Wisting, og begrenset hvor ofte hun kunne vente med kald middag.

– Kona til Wisting døde i en trafikkulykke i 2006?

– Ja, stakkars. Jeg måtte ta livet av henne, så det løste seg greit. Nå har Wisting vært enkemann en stund. Og blitt bestefar.

– Hvordan skal du følge William Wisting inn i alderdommen?

– Ja, det var det, da. Problemet er at jeg en gang oppga en fødselsdato for Wisting som jeg ikke røper igjen. Jeg ante jo ikke da at det skulle bli så mange bøker.

– Angrer du?

– Ja, jeg har gjort det vanskelig for meg sjøl. Men det er blitt litt bedre nå siden du ikke trenger å slutte i politiet før du er 67 år. Før måtte du gå av når du fylte 60.

– Hvor ofte tenker du på Wisting?

– Nesten hver dag. Men det skyldes også at bøkene er oversatt til 33 språk. I praksis betyr det at det kommer ut en bok annenhver uke i et eller annet land. Så da blir det en del lanseringsintervju.

På kontorpulten ligger en engelsk utgave av Det innerste rommet (2018) med en påklistret anmeldelse fra The Times: «Up there with the best of the Nordic crime writers».

– Hvordan ser Wisting ut for deg?

– Lenge hadde jeg ikke et klart ansikt på han, kanskje handler det om at han alltid har sett på andre, at jeg skriver fra hans perspektiv.

Han tenker seg om.

– Men så kom jo Sven Nordin. Så nå er det han jeg ser for meg.

Første sesong i serien om William Wisting kom på strømmetjenesten Viaplay våren 2019, og ble solgt til land Australia, Spania, Nederland, USA og Canada. Sesong to er ventet seinere i høst.

– Jeg var skeptisk, da jeg hørte at Sven Nordin skulle få tilbud om hovedrollen. Jeg hadde jo sett han i Mot i brøstet og som Kjell Bjarne i Elling-filmene. Men jeg var med på første opptaksdag, og ble trygg på at det var et riktig valg.

– Hvorfor det?

– Det var en helt enkel scene, men det var som om Sven Nordin var en politimann. Det var noe med måten han snakket på. Til og med ganglaget var det noe troverdig over.

I høst er Horst sine historier også å se på kino med barnefilmen Maltesergåten.

– Ikke alle forfattere er like glade når de ser sluttresultatet i overgangen til filmformatet?

– Nei, men jeg har et pragmatisk forhold til det. Jeg tar et skritt tilbake, og lar folk som kan faget få holde på. Å fortelle noe på film, serie eller teater er en helt annen måte å fortelle historier på.

En gang var også Jørn Lier Horst en refusert skribent. Bak en stabel av bøker viser han fram en innrammet novelle illustrert med en lettkledd kvinne. Det er absolutt ikke forfatteren selv som har satt den i glass og ramme. Som student sendte han inn krimnoveller til Vi Menn, men ble refusert. Han fikk på trykk fem erotiske noveller i samme blad. Alt under pseudonym.

– Er det sant at kona di savner mer sex og action i bøkene dine?
– Ja, men det var nok mer før. Spesielt i en av de første bøkene mine savnet hun mer sex og action. Da ble det en fin overskrift i Aftenposten noen år etterpå: Kona ville ha mer sex.

Her finner du alle bøkene av Jørn Lier Horst.