Litteraturens David Lynch

Dysfunksjonelle karakterer

Den prisbelønte svenske forfatteren er bosatt i småbyen Lund i Skåne med samboer, sønnen på 20 år og en hund. I femten år har livet hennes handlet om å få puslespillet til å gå opp med jobb på dagtid og skriving på kveldstid. Men etter å ha blitt hyllet av kritikerne for romanene Kjøttets tid og De Polyglotte elskerne, som hun fikk den høythengende Augustprisen for, kan hun endelige vie tiden til skrivingen.

Allerede neste år kommer «Liken du begravde» ut i Sverige. Tittelen er inspirert av en verselinje fra diktet Wasteland av poeten T. S. Eliot. «That corpse you planted last year in your garden. Has it begun to sprout? Will it bloom this year?» – Jeg ville skrive om at alt går rundt, sier Lina og legger til at det blir mange dysfunksjonelle karakterer i romanen.

«Satt hun på en bar med en mann som sa han ble forfulgt av en nonne? Hun rister på hodet. Spania, tenker hun, Spania. Ting fordreies, det er varmen».

Å skrive er som å løse et matematisk problem

Valencia 2003: Avisene er fulle av artikler om dødsfallet til den chilenske forfatteren Roberto Bolaño Ávalos. Tretti år gamle Lina, som jobber som salgsagent, sluker alt hun kommer over om forfatteren. Det er noe med bøkene hans som vekker en lengsel i henne etter å skape.

Så en dag, da hun er på trilletur i parken sammen med den to år gamle sønnen sin, går det plutselig opp for henne – hun skal bli forfatter. Lina, som knapt hadde skrevet noe før, melder seg på et nettforum og begynner så smått å skrive ned korte historier og noveller fra Valencia.

Hun leser mye og lar seg fascinere av de søramerikanske forfatterne. Av lekenheten, formen og karakterene. Begeistringen over at alt er mulig fører henne videre fra novellene og inn i romansjangeren.

– Jeg liker jeg å tenke at historien allerede finnes der ute og at jeg bare må finne den. Det er som et matematisk problem, det finnes alltid en løsning.

Tittelen kommer først

I romanen Kjøttets tid, som utkom på norsk i vinter, møter vi svenske Bennedith som drar til Spania for å finne inspirasjon til å skrive. På en bar møter hun Mercury Cano. Mannen som har vært utro mot kona og som tror han blir forfulgt av den 97 år gamle nonnen Lucia og det lyssky nettshowet hennes. «Satt hun på en bar med en mann som sa han ble forfulgt av en nonne? Hun rister på hodet. Spania, tenker hun, Spania. Ting fordreies, det er varmen».

– Hvordan kom du på å skrive om noe slikt?

– For meg starter det alltid med en tittel, så kommer ideen og karakterene. Det er som om man balanserer på 100 meters høyde og har et punkt lenger bort som man vet man skal komme til. Slik føles det også med en god tittel. Det må være noe som jeg kan bli forelsket i og som jeg kan holde fast i når jeg skriver boken, men det må også være ord som tillater meg å ta veier jeg ikke hadde tenkt fra begynnelsen, sier Lina. Tittelen «Kjøttets tid» valgte hun fordi den kunne romme så mye.

– Siden tittelen er såpass stor blir det også vanskelig å si at kjøttet, som jeg har skrevet trehundre sider om, har én enkelt betydning- det kan stå for så mye.

Vanskelig å skilles fra karakterene

Bøkene hennes er befolket av frodige, særegne og til tider burleske karakterer. Noen av dem er slettes ikke snille med forfatteren, slik som den overvektige kulturmannen Calisto, mens Lina sliter med å skilles fra andre. Den 97 år gamle nonnen Lucia er en slik karakter.

– Jeg kjente stemmen hennes veldig tidlig og hun minte meg om farmor. Lucia og farmor er begge veldig målrettede og kan gå over lik for å få det som de vil, sier Lina.

Den spanske nonnen Lucia vokser opp i kjøttindustrien i en liten spansk by og er overbevist om at Gud finnes helt fra hun er liten. Selv om hun får liten støtte fra foreldrene ser hun det som sitt kall å hjelpe mennesker, noe som gjør at hun ender opp med å starte det lyssky nettshowet «Kjøttets tid» sammen med hackerne Mr. Blue og Miss Pink.

– Det er en vill idé, men som leser tror jeg på Lucia og hennes prosjekt. Hvordan greide du å få nonnen til å bli så troverdig?

– Jeg tenkte først at det ikke kom til å gå, men jeg ville gi meg selv en morsom utfordring, ler Lina. – Da jeg begynte å undersøke hvordan der er å være nonne kom jeg over podkasten «A nuns story» med en gjeng amerikanske nonner som fortalte historier fra livet sitt og da slo det meg hvor mye friere de var enn jeg først hadde trodd. En av leserne hadde sendt inn et spørsmål om nonnene følte Guds nærvær om morgenen og da svarte den ene nonnen at det eneste hun følte om morgenen var at hun trengte kaffe.

Det mannlige blikket

De to siste bøkene kretser rundt kvinner og menn, kjønnskamp og det mannlige blikket, som Lina mener kan være sterkere hos kvinner enn hos menn. – Jeg prøver å skape kvinner som er en del av dette – som bryr seg og som blir såret fordi de ikke lykkes i å leve opp til mennenes idealer.

Men de gjør også noe annet – de finner opp seg selv på en annen måte. Slik som Ellinor i «De Polyglotte elskerne», som begynner å sloss for å håndtere kjæresten Johnny. Nonnen Lucia derimot, skiller seg ut. Hun synes det mannlige blikket er bra fordi det holder fokuset borte fra prosjektet hennes – Kjøttets tid.

Dialogisk univers

To år før MeToo sprakk i Sverige skrev Lina om den sterkt overvektige litteraturkritikeren Calisto som bor i skjærgården utenfor Stockholm. Han møter Ellinor som søker etter en «øm, men ikke alt for øm mann» på en datingside. På tross av at Calisto begår overgrep mot Ellinor, blir hun. Det er mye som minner om den Svenske kulturmannen i Calisto, men Lina mener romanen først og fremst er en litterær dialog med bøkene av den kontroversielle franske forfatteren Michel Houellebecq.

– Jeg ble så engasjert i bøkene hans. De var så utrolig godt skrevet. Jeg likte hvordan han bød på seg selv, samtidig som jeg kjente på et enormt hat. Det føltes som om jeg åpnet opp hjertet mitt før noen kom og hugget i det. Det gjorde så vondt, og jeg ble så lei meg at jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre noe.

Samtidig la jeg merke til at det var mange svenske kulturmenn som hadde uforholdsmessig stor sympati for Michel Houellebecq. Jeg fikk inntrykk av at de elsket han i hemmelighet og at det ikke turte å si dette i frykt for å måtte forklare seg. De Polyglotte elskerne ble derfor en litterær dialog med Michel Houellebecq.

En historie om Calisto, som elsket Michel Houellebecq, men som gjemte bøkene hans. Og om Ellinor, som knapt hadde lest en bok før og som ble tvunget til å lese bøkene til Michel Houellebecq. Jeg hadde ikke kommet på dette hvis jeg ikke hadde blitt så lei meg, sier Lina og legger til at hun liker at litteratur er en dialog som kan inspirere til andre bøker.

– Mange av forfatterne jeg ser opp til befinner seg i et dialogisk univers og det var det jeg også ville gjøre. Jeg ville prate med bøkene hans, jeg trengte ikke å prate med han for jeg fikk det jo som jeg ville.