Zeshan Shakar: – Det universelle ligger i det personlige

– Akkurat nå er alt bra. Jeg er jeg sliten, men lykkelig. Det er deilig å være ferdig med bok nummer tre, samtidig som det på mange måter føles stille før stormen, sier han.

Han innrømmer at skuldrene er litt høyere enn de pleier å være. Det nærmer seg lansering av romanen han har jobbet med det siste året, De kaller meg ulven, og Zeshan legger ikke skjul på at han er spent på mottakelsen.

– Det er tull å si at man ikke bryr seg, for det gjør man jo. Det er alltid spesielt, og man føler på en slags uro som ikke er helt avklart ennå. Det er rett og slett noe man ikke kan kontrollere.

Et overskuddsprosjekt

Da Tante Ulrikkes vei kom i 2017 ble den omtalt som en viktig og etterlengtet roman, og den fikk strålende mottagelse. Da Gul bok ble utgitt et par år senere ble det igjen trillet femmere og seksere.

De kaller meg ulven blir omtalt som siste bok i oppvekst-trilogien. Men hvordan har det egentlig vært å skrive bok nummer tre?

– På en måte er det likt hver gang. Igjen har jeg undervurdert hvor sykt mye jobb det er å ferdigstille en bok. Men det er fint også. For hadde jeg gått rundt og husket hvordan det er å være i en innspurt så hadde jeg vel aldri orket å begynne igjen. Akkurat nå føles det som om jeg aldri skal gjøre dette her igjen. Men så får vi se da, legger han til med et smil.

Ferdig med tunge tema

Med siste bok på plass føler Zeshan seg litt ferdig med temaer som klassereise, utenforskap og identitet - iallfall for en stund. For selv om hovedkarakterene i bøkene ikke er de samme, er det en tydelig rekkefølge. Hovedpersonene i den første boka er på vei ut i verden, mens Manu fra Gul bok er i etableringsfasen. I den siste boka har hovedpersonen blitt voksen, og ser like mye bakover som forover.

– Det sier kanskje like mye om meg, når jeg tenker meg om. Selv om det aldri var en plan i utgangspunktet, har jeg begynt å tenke på disse bøkene som en tydelig triologi fordi de henger sammen tematisk.

I De kaller meg Ulven møter vi en voksen jeg-person som lever et veletablert småbarnsliv med teams-møter, serie-titting og innkjøp av legogaver til barnebursdag. Samtidig er det en fortelling som går bakover i tid, til minner fra barndom og en oppvekst mellom to kulturer. På mange måter er det like mye foreldrenes historie. Om en migrantfar fra Pakistan og en mor av finnmarksslekt og deres utfordringer.

I en beskrivelse fra barndommen er hovedpersonen oppgitt over at faren har lært han for lite urdu i oppveksten, og konfronterer han med dette. Som voksen erkjenner han etter hvert hvor mye faren hadde lærte han.

– Jeg kjenner meg igjen i det å være mer interessert i historiene til foreldrene våre. Da jeg var i tjueårene lyttet jeg mest med et halvt øre, men etter at jeg har blitt eldre har det blitt annerledes. Det er kanskje en slags økende forståelse om at de kommer til å dø en gang, og med dem vil mye bli borte. En annen ting jeg har oppdaget er hvor vanskelig det er å overføre en slik arv. Man har ofte store ambisjoner, men når man selv blir foreldre innser man at det ikke er så lett likevel. Ting går tapt gjennom generasjoner og det er sikkert naturlig, men samtidig litt sårt.

Å tørre å være personlig

Zeshan Shakar har oppnådd en en stor leserskare og bøkene har på mange måter blitt Oslo romanene fra 2000-tallet. Tante Ulrikkes vei har for lengst funnet veien til teaterscenen, og det jobbes med en filmatisering av boken.

– Jeg føler meg enormt privilegert, og det har på mange måter vært et drømmescenario. Mitt største mål med bøkene har vært å fortelle historier for å skape leseropplevelser. Å få leseren til å sitte igjen med en slags følelse av tomhet etter å ha lest en bok er noe av det største man kan oppnå, mener jeg.

Selv trekker Zeshan frem Beatles av Lars Saabye Christensen som en sjelsettende leseropplevelse fra videregående. – Jeg leste den på nytt som voksen, noe man kanskje ikke skal gjøre, men jeg syntes at den holdt. Den fikk meg til å huske hva jeg følte da jeg leste den for første gang som 16-åring, og hvorfor jeg likte den så godt da. Det er slike følelser jeg ønsker å vekke til live i mine egne bøker.

Zeshan kaller bøkene sine for en salig blanding av fiksjon og virkelighet. – Mange tror at scenene er rett fra mitt eget liv, men det er det ikke, selv om flere av de historiske linjene er like. Det meste finner jeg på. Det er ikke meg.

Han sier at Beatles startet en spire, særlig med tanke på den første boka, men vil på ingen måte sammenligne de to, utenom at de begge er oppvekstromaner, satt til en spesifikk tid og sted.

– Men det jeg lærte av Saabye Christensen var å tørre å være personlig og lokal. Man trenger ikke å dikte opp et helt univers som ikke finnes. Da skal du være jævlig god, og så god var ikke jeg. I ett av mine første romanutkast la jeg handlingen til et fiktivt land fordi jeg tenkte at det vill gi meg mer rom og frihet i handlingen. Det ble refusert og etterfulgt av en ganske knallhard konsulentuttalelse fra forlaget. Og da tenkte jeg at ja vel, da setter jeg handlingen til Tante Ulrikkes vei. Det ble en slags kodeknekker, forklarer han. – Om jeg skulle gitt et råd til ungdommen så er det å tørre å være personlig. For selv om du synes det kan fremstå som kjedelig, så er det garantert ikke det for andre, understreker han.

En viktig historie

Zeshan forteller at noe av grunnen til at han foreslo å møtes nettopp her på Grønland var fordi det var her arbeidsinnvandrerklassen og den norske arbeiderklassen tangerte hverandre på 70- og 80-tallet. Det er en historie som spiller en sentral rolle i hans nyeste roman, men som mange ikke kjenner så godt til.

– Selv om jeg ikke har gått så dypt synes jeg det er en historie som fortjener sin plass i sola på godt og vondt. Det er ofte vi barna som skriver om oss selv og om det å ha en fot i hver leir. Men jeg vil rette blikket mot foreldregenerasjonen. Det var de som tok det store steget og som virkelig hadde en fot i hver leir.

Med en mor fra Norge og en far fra Pakistan føltes det som et nødvendig og nært tema å ta opp for Zeshan.

– Det hadde jeg ikke fantasi til å finne opp selv. Men nå føler jeg meg ferdig med dette universet, og denne siste boka føles som en naturlig avslutning. Jeg kan ikke fortsette å skrive om de samme tingene om jeg ikke føler at de har en merverdi, sier han litt betenkt og legger til: ­– Jeg vil jo ikke bli han der fyren som barer tærer på samme tema. Nå skal disse bøkene og karakterene leve sitt eget liv. Mens jeg slapper av, smiler han lurt.