– Familien er mennesker på sitt beste. Og verste.

Jens er allerede en godt etablert forfatter, med kritikerroste bøker og et anerkjent forfatterskap bak seg. Familieverdier tar allikevel forfatterskapet hans til nye høyder, og boken ble raskt en favoritt blant kritikerne.

- Kan du fortelle om arbeidet med boken?

- Det er egentlig vanskelig.

- På hvilken måte?

- Hvor skal man begynne, liksom? … Forfattere skal jo helst si at skrivingen er en lidelse. Det er myten. Desto vanskeligere arbeidet er, desto bedre blir antagelig resultatet, ikke sant? Sånne myter som forfattere er så glade i.

- Men er det ikke vanskelig?

- Jo, herregud. Det er kjempevanskelig. Jeg angrer på å ha begynt hver gang.

- Men ikke med denne?

- Jo, med denne var det verre enn noen gang. Jeg tenkte ofte på det Gordon Hølmebakk skal ha sagt en gang, jeg tror det var ham, han sammenlignet det å skrive en roman som å trekke et flygel opp av en myr. Med denne skrev jeg et manus, som jeg mente var ferdig. Så ombestemte jeg meg og skrev om hele romanen. Det tok et år til.

Familieverdier handler om Storm Sandberg, mannen som mister alt. Han blir begjært konkurs; det store padel-anlegget på Vinterbro ble ikke suksessen han håpet på, og han må stille i skifteretten. Storm er en strebende familiefar til to woke 17-åringer, og ekteskapet hans henger i en tynn tråd. Historien er både sår, morsom og skrevet med et glimt i øyet – for det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet av den satiriske fremstillingen av det moderne familielivet.

– Hva inspirerer deg når du skriver?

– Det er mye ulikt. Det kan være noe noen sier på trikken. En samtale jeg overhører på en bar. Noe jeg leser eller ser. Ellers har jeg tenkt mye på hvor gjerne vi mennesker vil lykkes, og hvor gjerne vi vil at omgivelsene ser at vi gjør det. Eller i det minste tror at vi gjør det. Jeg har tenkt på hvor mye vi mennesker skjuler for hverandre, hvor ofte vi later som at alt går bra. Egentlig vet vi jo alle hvor vanskelig det kan være å leve, men vi holder helst motgangen for oss selv, mange ganger vil vi ikke engang at våre nærmeste, de vi lever med, skal få vite sannheten. Vi vil bli sett, men vil ikke avsløre oss. Jeg ville skrive om det. Men på en måte der det komiske i dette kollektive bedraget balanserte langs frykten for å bli avslørt. På den måten ville jeg prøve å skape gjenkjennelighet både i humor, i desperasjon og alvor. For jeg håper virkelig ikke det bare er jeg som har det sånn.

– Finnes det karakterer som er inspirert fra din tid som journalist i Dagens Næringsliv?

– Absolutt. Noen ytterst konkrete. I boken har jeg en Kina-Svensen i Sandefjord, mens det fantes en Kina-Hansen, så der har jeg ikke anstrengt meg mye. Storms barberbladsatsning er også i stor grad hentet fra virkeligheten, Ruud & Rye om noen husker dem, bare tøyd en del ut. Men mer generelt, jeg leste konkurslistene i DN hver mandag og de gjorde meg alltid trist. Alle disse som hadde satset. Og tapt. Også forretningsmenn er drømmere. Det må vi ikke glemme. Også de ligger våkne og tror natten skal sluke dem. Også de kan sitte alene i en bil ved havnen og synge David Bowie. Jeg ville gjerne løfte fram også sånne ting i denne romanen.

– Hvis du skal se tilbake på ditt forfatterskap, hvordan har du utviklet deg som forfatter?

– Jeg vil si at det skjedde noe da jeg skrev Bryllup og begravelser, som kom ut i 2013. Da hadde jeg allerede skrevet skjønnlitteratur i elleve år, men med den satte jeg meg fore å skrive selvbiografisk. Ikke fordi jeg er spesielt interessert i virkelighetslitteratur, tvert imot, egentlig, men jeg var interessert i å se hva som skjedde når jeg måtte ta med i vurderingen at ekte mennesker, til og med min egen familie, skulle lese hva jeg skrev om dem. For meg førte det til at jeg måtte gjøre personene og relasjonene dypere, øke kompleksiteten og det motsetningsfulle som vi alle rommer. Med Bryllup og begravelser up-et jeg gamet, vil jeg si.

Raseri og komikk

– Den neste forandringen var etter Et godt liv, som kom i 2016. Etter den ble kona mi alvorlig syk. Og midt i alt det forsvant min lyst til å se på verden med forståelse, heller ikke karakterene mine. Jeg var sint. Lenge vurderte jeg å slutte å skrive. Jeg så ikke noe poeng. Men så fikk jeg denne tanken om at jeg kunne prøve å skrive noe gøy. Jeg kunne gjøre narr, prøver å være satirisk. På den måten slippe inn litt lys. Først i mitt eget liv, men i forlengelsen også for de som leste meg. Det er jo deilig å le. Alvoret og desperasjonen må være der, selvsagt. Storm spaserer langs avgrunnen i denne boka, men det er morsomt også. Jeg håper i hvert fall det.

– I boken skriver du om mannsrollen, og de forventninger som er knyttet til dette. Kjenner du deg igjen i deler av de mannlige karakterene i boken?

– Både de mannlige og kvinnelige og de som ikke er noen av disse. Jeg klarer ikke å skrive om folk jeg ikke kjenner meg igjen i. Når det gjelder mannsrollen, så har jeg egentlig vært mest opptatt av at menn, på de områdene deres situasjon er blitt vanskeligere, har en så sterk tendens til å skylde på kvinner for det. Eller på likestillingen. Men, for det store flertallet av oss menn har jo likestillingen og den åpnere forståelsen for hva en mann kan være, gjort livene våre lettere. Det forventes for eksempel ikke av meg at jeg brødfør hele familien min. Bare en sånn ting. Jeg tenker også, dette var det en venn av meg som sa: Jens, la oss sitte helt stille og være overlykkelige om de nøyer seg med likestilling. De kunne i rettferdighetens navn krevd mer etter alt vi har gjort, men foreløpig forlanger de bare like rettigheter. Sitt stille i båten nå.

Når det gjelder mannsrollen, så har jeg egentlig vært mest opptatt av at menn, på de områdene deres situasjon er blitt vanskeligere, har en så sterk tendens til å skylde på kvinner for det. Eller på likestillingen. Men, for det store flertallet av oss menn har jo likestillingen og den åpnere forståelsen for hva en mann kan være, gjort livene våre lettere.

Familie er et konsept vi alle må forholde oss til, og selv i et moderne samfunn har familien et sterkt fotfeste. Det er hele grunnlaget for samfunnet vårt. Enten du er medlem av den stereotypiske kjernefamilien, eller du har en bredere definisjon av hva det vil si. Familie innebærer både ektefellen man forhåpentligvis elsker, men også svigerforeldrene som følger med på kjøpet. Situasjonene som oppstår er for mange relaterbare – og hysteriske.

– Familie er gøy å skrive om. Alle har en, eller kommer fra en, så du får en del gratis som forfatter. Og den moderne familien, med alle muliges barn, foreldre, steforeldre, nye koner og nye koners ektemenn er jo også morsomt. Og så har jo familien denne dobbeltheten: den kan være et sted der du blir sett og får trøst. Men den kan også være et sted der du føler deg uhyre ensom. Familien er mennesker på sitt beste. Og verste. I tillegg oppfatter jeg også selve kjernefamilien, eller drømmen om den, og fortellingen om den, som så altomfattende i samfunnet vårt at vi lett mister evnen til å akseptere mennesker som bryter med gjengse forestillinger. Kjernefamilien definerer på så mange måter vårt syn på kjønnsroller, på kjønn, på seksualitet … De siste årene synes jeg utviklingen når det kommer til aksept og innlevelse i andres liv har beveget seg i feil retning. Eller kanskje snarere at kampen har tilspisset seg. Jeg trodde strengt tatt ikke det skulle være mye til kamp lenger. Jeg innbilte meg at det var selvsagt at utsatte grupper, enten det var snakk om hudfarge, eller legning eller de som kjempet en kamp for å utvide vårt fastlåste syn på kjønn, skulle ha vår dypeste respekt og – til og med – kunne forvente å finne medfølelse og folk som var villige til å kjempe med dem. Så naiv var jeg. Som sagt. Raseri og komikk. Det var det som ble Familieverdier.

Jens har truffet en nerve. Den satiriske fremstillingen av familielivet har fått alle til å trekke på smilebåndet, både lesere, bokhandlere og kritikere. Etter 20 år som forfatter kom gjennombruddet.