Fascineres av det trivielle

Det er fire år siden hennes forrige roman Så mye hadde jeg begeistret både anmelderne og publikum. Det rant inn med nominasjoner til Kritikerprisen, Brageprisen, Bokhandlerprisen, Ungdommens kritikerpris og P2-lytternes romanpris. Men selv om det ble snakket om «et kommersielt gjennombrudd» og at romanen var en av de «mest tilgjengelige» av alle hennes bøker er ikke Trude opptatt av noe publikumsfrieri med det hun skriver. – Jeg vil at folk skal like bøkene mine, men jeg vil ikke skrive for å få så mange lesere som mulig. Jeg vil ikke lure eller forføre leseren. Jeg vil at alt skal være ekte – det høres veldig pompøst og naivt ut, men jeg vil at det skal være en virkelighetsfølelse og at det ikke skal være noe tull. Jeg vil skrive frem mennesker som kunne ha levd i det virkelige liv, sier hun.

Nå er forfatteren aktuell med romanen Egne barn som handler om forlagskonsulenten Anja som tilbringer ei dugnadshelg i Sverige sammen med eksmannen Ivar, de nye samboerne deres og de to barna. Anjas datter fra et tidligere forhold dukker også uventet opp sammen med psykologistudenten Adrian. Mellom alle dugnadsoppgavene og vindrikkingen tenker Anja tilbake til livet med eksmennene. Var det egentlig Ivars feil at hun aldri ble ferdig med romanen sin? Og hvorfor er datteren er så sint på henne?

Når hun skriver bruker Trude alt hun har opplevd, følt, tenkt og sett av både sitt eget, men også andres liv, men hun unngår å bli for konkret. – Jeg vil ha den nødvendige distansen og jeg vil ikke trekke andre mennesker inn i romanene mine uten at de har bedt om det. Jeg må gjøre det om til noe som ikke tilhører meg. Ikke bare for å få det vekk fra meg, men for at det skal bli litteratur, rett og slett, sier hun og legger til at hun bruker erfaringen som mor og aleineforelder for alt det er verdt. – Men det må bli Anjas følelser og ikke mine, så jeg må blande dem og gjøre dem ugjenkjennelige for meg selv.

– Jeg har tenkt på at jeg snart burde vokse fra meg å skrive om parforholdet. I forrige roman så jeg på mange ulike relasjoner, men så ble den lest som om den handlet mest om parrelasjoner likevel.

Med den siste boken har hun begynt å interessere seg mer for morsrollen litterært. – Jeg har skrevet om morsrollen med litt for stor distanse før. Etter den andre boken sa jeg at jeg ikke kunne ha skrevet denne boken om jeg selv hadde barn, men det er feil. Det hadde vært en mye bedre bok om jeg hadde skrevet den etter at jeg selv fikk barn, for den manglet en varme som man ikke kommer unna uansett hvor dårlig og utilstrekkelig og selvsentrert mor man er. En varme og en angst for å gjøre feil og for å ødelegge eller miste barna.

Trude angrer på at hun ikke har skrevet ned mer av det barna sier og gjør slik at hun kunne ha brukt det i bøkene sine, ufarlige ting, vel å merke. Nå har hun glemt det meste. – Jeg er ikke redd for å krenke barna mine ved å skrive om dem, for jeg tror ikke jeg står i noen fare for å gjøre det. Hvis jeg følte at det var på grensen, så ville jeg ha spurt barna om det var greit.

Anjas ære som mor står på spill i romanen. På torpet lever hun tett på den nye stemoren og bonusmoren til barna. Samtidig som hun etterstreber en balanse med at hun ikke skal ofre seg for mye for barna. Hun skal ha sin egen identitet og sitt eget liv og sine egne greier. – Det er mange krav til den perfekte mor, sier Trude. – De fleste fedre er mye mer til stede enn de var før og er langt på vei likestilt med moren, men det er som om vi fremdeles lar oss imponere over det. At vi synes det er flott, mens det i aller høyeste grad tas som en selvfølge av alle mødre, sier Trude. I hennes forrige roman var jeg-personen en dårlig mor som var lite til stede, mens faren var mer solid. – Hadde det vært omvendte kjønn der, ville det på en måte vært greit. Men man blir mer sint på en utilstrekkelig mor.

Trude tror at hennes egne barn har nytt godt av å ha en mor som kunne levere seint og hente tidlig i barnehagen. – Jeg har av og til tenkt at jeg kunne ha vært mer genuint interessert i det barna mine interesserer seg for. Jeg har nok ikke vært en sånn mor som har sittet på gulvet og lekt med barna mine, men jeg tror at de opplever meg som en trygg mor, sier hun og legger til at hun nok har sett mange flere fotballkamper enn det hun har hatt lyst til å se.

Fra romanen Egne barn:

Rett etter at vi har passert Töcksfors, forteller Pål at han hadde en hamster da han var barn, og at den døde på en fæl måte. Håret hans er grått i tinningene, han holder bare én hånd på rattet. Et skilt langs veien varsler om billig kjøtt og tobakk, like etter et mindre skilt på en stolpe om färskpotatis og jordgubbar til salgs. En traktor glir langsomt over et jorde.

Vi sov i Påls leilighet på Malerhaugen i natt. Vi hadde stilt klokka på sju, våknet og tok etter hverandre og lå sammen søvnig, ufullført, før vi sto opp, drakk kaffe og spiste ristet brød med smør og appelsinmarmelade.

Appelsinmarmelade har kommet inn i livet mitt. Appelsinmarmelade og mønstrete servietter, og surøl og true crime-serier. Så kjørte vi, det var nesten ikke trafikk ut av Oslo, hver møtende bil gnistret i morgensola. Nå er klokka ti over halv ti.

«Det vil jeg uten å overdrive kategorisere som et av barndomstraumene mine», sier Pål. «Å drepe en man elsker. Men uaktsomt, da.»

«Men kan man faktisk elske en hamster?» sier jeg.

«Å ja», sier Pål. Han smiler. «Å ja. Det kan jeg forsikre deg om. De lever kort, så man har ikke så god tid på seg.» Han snur seg og ser på meg. «Man må elske fort og intenst.»