– Vi dør vel samtidig, Ole Vik og jeg

Den produktive Bergensforfatteren runder én million solgte bøker i høst. De siste syv årene har han gitt ut en bok i året, i år blir det to. Det sorte fåret, som kom ut i forbindelse med forfatterens 75-årsjubileum og Dommen, som er den trettende boken i serien om Ole Vik. Politietterforskeren har blitt så populær at leserne sendte rasende meldinger da han holdt på å dø i den sjette boken og mange har advart mot å ta livet av Ole Vik i neste bok.

Evigunge karakterer

Jørgen Jæger bor på det perfekte åstedet. Det store, røde trehuset fra 1800-tallet ligner nærmest en filmkulisse der det troner på toppen av Hop i Bergen, med utsikt over et tjern omkranset av krattskog. Her, på arbeidsværelset, sitter forfatteren i timevis hver dag og finpusser på plottene sine, gjerne med en kopp kaffe i hånden og med kartotekkortene lett tilgjengelig. Der noterer han egenskaper og utseende til karakterene. Slik holder han styr på alt fra øyenfarger til karaktertrekk.

– Det er ganske morsomt at ingen har reagert på at Ole Vik fortsatt er i midten av femtiårene og at Cecilie er 27. Hun har gjennomgått en karriere og har til og med vært politiinspektør, men er fortsatt like gammel som da hun var betjent, sier Jørgen og smiler lurt. – Du kan sammenligne det med Donald Duck og Pluto. De er evigunge. Men hvis jeg skal skrive en baby inn i en bok får jeg et problem, for en baby kan jo ikke være det i 20 år.

Den tidligere markedsføreren var 57 år da han debuterte, men skrivelysten har vært der helt siden han var gutt. – Hadde jeg vært litt yngre hadde jeg kanskje tenkt og skrevet litt annerledes, sier han. Etter at han ble pensjonist som 65-åring, har han skrevet på fulltid og lever nærmest i en krimboble der han hele tiden tenker og grubler på plottene. Kona Marit, er hans viktigste rådgiver og diskusjonspartner. Det er hun som sier ifra om handlingen ikke henger sammen eller personene reagerer i strid med sine karakteregenskaper.

– Blir Marit redd for alt det du har i deg?
– Hun sier at det er jaggu bra jeg skriver det av meg.

Gir ikke opp

Lenge gikk han rundt med en drøm om å skrive en bok, uten at han viste hva han den skulle handle om. En morgen på åttitallet våknet han etter å ha drømt frem et krimplott med Ole Vik. – Jeg hadde signalisert til høyere makter at jeg ville skrive, men at jeg ikke helt visste hva og så kom denne drømmen og jeg tenkte at jøss, det er noen som har hørt meg.

Jørgen brukte tre år på å skrive ut manuset, som fikk tittelen Det sorte fåret, men etter å ha blitt refusert av flere forlag la han det i en eske på loftet. – Jeg fikk til svar at dette dessverre ikke var noe de kunne utgi. Manuset ble derfor liggende til forlaget skulle markere jubileet mitt tidligere i år.

I løpet av åtti- og nittitallet skrev han 20 krimnoveller til ulike ukeblad. Noen mer erotiske, andre hadde et røffere språk tilpasset et mannlig publikum eller en mykere tone for kvinner. Det var i arbeidet med disse novellene at han fikk noen av de mest lærerike tilbakemeldingene i sitt forfatterskap, nemlig å være bevisst på målgrupper.

– Jeg ville lære meg faget. Krimnoveller er som små bøker, du må ha en start som fenger, så må du ha et midtparti og en løsning som blir helt annerledes enn det mange tror.

En dag sto det en annonse i Bergens Tidene. Overskriften var «Har du et gammelt og nedstøvet manus liggende på loftet så har vi lyst til å se på det.» – Da tenkte jeg, der kommer jaggu meg kallet tilbake. Jeg gikk på loftet og tørket støv av manuset til Det sorte fåret og sendte det inn. Så gikk det tre måneder. Jeg fikk tilbakemelding om at jeg ikke vant konkurransen og at de heller ikke ville utgi boken, men at de likte Ole Vik og Fjellberghavn. Forlaget oppfordret meg til å skrive en ny bok med det samme persongalleriet og de samme rammene, og lovet å se på manuset når det var ferdig. Det ble debutboken min Skyggejakten, som kom i 2003. Det sorte fåret ble lagret på min harddisk som bok null, og der har den ligget helt til vi hentet den frem og utga den nå i mars.

– Du har en vanvittig stayerevne og drivkraft. Hva er det som driver deg?

– Jeg har tro på det jeg gjør. Det er det som er det grunnleggende. Jeg liker ikke å gi meg. Jeg vil ikke gruble over en tapt mulighet og på at jeg ikke har utnyttet den.

I oppkjørselen står bilen med skiltene «Ole Vik» og mellom familiebildene på stua har en bronsestatue av krimhelten fått plass. Det er tydelig at Ole Vik har en viktig posisjon i familien. – Jeg har veldig respekt for Ole Vik. Hadde jeg møtt han i virkeligheten så hadde jeg hatt ærefrykt for han. Han er en bromlebass og skal være ganske brysk, men så har han et godt hjerte bak det hele. Han er ikke noen kamerat, men noen jeg respekter høyt og derfor lar jeg han aldri gå gjennom noe negativt. Han kan være litt svimete og spiser forferdig usunn mat og legger på seg og alt det der, men ikke noe mer enn det.

– Hvor lenge skal du og Ole Vik holde på sammen?

– Vi dør vel samtidig

Samfunnsengasjert

Jørgen følger konstant med på nyhetene. Plottene plukker han gjerne opp fra samfunnsaktuelle tema og legger det inn som et bakteppe i bøkene sine. I løpet av forfatterskapet har han tatt opp tematikk som voldtekt, vold i nære relasjoner, flyktninger og menneskehandel – for å nevne noe. Boka Hjerteløs handler blant annet om flyktningkrisen. – I boka dør det 120 mennesker. Folk som per definisjon ikke har noen verdi for oss, kanskje fordi vi ikke makter å ta tragediene inn over oss. Det er veldig mange sterke meninger om flyktningene i Middelhavet, også kalt verdens farligste grenseovergang, men ikke kom her og fortell meg at de utsetter seg for denne risikoen hvis de ikke har en god grunn til det. Det er ikke nødvendigvis sånn at jeg tar stilling til hvorfor de har valgt å flykte, men jeg løfter det opp og viser det frem.

I tillegg til at han leser alt han kommer over av nyheter, henter Jørgen ideer fra menneskene han møter på sine mange turer i Norge. Etter en krimaften kom en dame bort til han og ville fortelle om sin narkomane sønn. Det var noe med historien hennes som fanget oppmerksomheten hans. – Hun fortalte at sønnen hennes løy og at han hadde tømt huset for verdisaker. Han ødela hele familien og de måtte til slutt gi han opp. Da tenkte jeg at dette var et spennende tema. Det er ingen som skriver om dette selv om veldig mange foreldre er pårørende. Du hører aldri om dem, de ligger lavt i terrenget, muligens fordi de føler skam, noe de færreste av dem har grunn til. Judasskuddet var derfor en gest til alle de som har mistet et barn til narkotika.

– Er det en historie du aldri kan fortelle?

– Ja, om mishandling av barn. Det blir for sterkt. Jeg holder på å lese Det mørkeste rommet av Hilde Reikrås nå, boken om Norges mest omfattende jakt på nettovergripere, og den er forferdelig. Min kone leste den i går og hun er dypt rystet.