Skyggeliljen – den vanskeligste boken jeg har skrevet
I den første boken i serien møtte vi etterforsker Hanna Duncker. Etter å ha jobbet som politi i Stockholm i 16 år vender hun tilbake til hjemstedet hun opprinnelig rømte fra. Alle ryktene. Alle visste om det som skjedde. Om faren hennes.
Nå er det 16 år siden han ble dømt for det bestialske drapet.
Drapet som snudde opp ned på livet hennes, familien hennes og som formet henne på måter hun ikke engang selv kan forstå. Men etterhvert begynner ting å skurre. Spørsmål flyter opp til overflaten om det gamle mordet.
Hva skjedde egentlig?
- Mørke emner passer veldig bra for meg. Det er så fascinerende å skrive om de mørke delene av oss alle: skyld, lyst, og sorg. Det som gjør oss feilbarlige. Karakterene mine er hele utgangspunktet i fortellingene jeg skriver – det er med mennesker det begynner, forteller Johanna ivrig.
Hanna og hennes kollega Erik Lindgren må nok en gang samarbeide om å løse en ny sak som dukker opp: Jenny kommer hjem til et tomt hus. Ektemannen Thomas, og deres 14 måneder gamle sønn Hugo er sporløst forsvunnet. Det må ha skjedd noe kriminelt. Eller?
Forundringen erstattes av panikk, og hjernen klarer ikke koble sammen fragmentene som virvler rundt. Raseriet i ansiktet foran ham. Besluttsomheten. Hvorfor? Frykten dunker hjertet mot halsgropen, og synsfeltet krymper. En eneste glassklar tanke bryter gjennom: hjelp, vær så snill.
Det store presset
- Det viktigste for meg, er at jeg skriver for meg selv. Jeg skriver de bøkene jeg selv ønsker å lese, og forsøker å glemme presset utenfra. Det er ikke alltid så lett, ler hun.
Johanna er en erfaren og veldreven forfatter, som for alvor har skrevet seg til topps i den skandinaviske krimverden. Gjennom historiene hennes blir vi ikke bare kjent med et bredt spekter av fascinerende karakterer, men hun tvinger oss til å stille grunnleggende spørsmål om oss selv og menneskelig natur.
Hvor godt kjenner vi egentlig våre nærmeste?
- På denne boken så låste det seg rett og slett for meg. Jeg tenkte “hjelp, hvordan skal jeg gjøre dette?” Jeg var utrolig nervøs, og kjente definitivt på presset av forventningene. Men jeg begynner å få til en veldig god skriveprosess, og det er viktig. Noen ganger planlegger jeg veldig mye, andre ganger kommer det mer naturlig, fortsetter hun.
- Jeg blir inspirert av så utrolig mye; alt som skjer, virkeligheten rundt meg, folk jeg møter og ting jeg leser. Det er så mye som fascinerer. Jeg pleier å velge noen emner, og saker jeg ønsker å utforske. Sånn som Hanna; hvordan er det å ha noen i familien som har begått en så bestialsk forbrytelse? Hvordan former det henne som menneske?
Johanna Mo (f. 1976) har i nesten tyve år jobbet som skribent, redaktør, foreleser, kritiker og foreleser. Nattsangeren var hennes åttende bok og første i Öland-serien, som utgis i 19 land, og har blitt store leserfavoritter. Skyggeliljen er andre bok i serien.
“Vær så snill”, ba hun da hun da hun merket at han nølte. “Jeg vet at pappa tente på huset, og at han høyst sannsynlig drepte Ester før det. Men jeg trenger å forstå hvorfor. All den volden…”
Hanna greide ikke fortsette. Ilden hadde fortært de fleste spor, men Ester hadde minst 20 brukne bein. Gunnar stakk den siste biten av vesuvioen sin i munnen og tygde langsomt. “En gang i fylla hørte jeg han si at han ikke burde ha…”
Gunnar ble taus og så ut gjennom vinduet. En tenåringsgjeng gikk forbi på gaten utenfor. De lo – en av jentene så mye at hun måtte støtte seg til en av vennene sine.
“Vær så snill”, gjentok Hanna. “Hva var det han sa?”
“At han ikke burde ha beskyttet ham.”
“Hva mente han med det?”
“Jeg er ikke sikker, men…”
Gunnar snudde seg mot henne. Blikket tryglet henne om ikke å tvinge ham til å fortsette.
“Du må fortelle”, sa hun.
Sintere enn tenkt, men han kunne ikke slutte å snakke nå.
“Det finnes vel bare én Lars ville gått i fengsel for å beskytte”, sa Gunnar. “Ja, bortsett fra deg, da.”
- Når jeg skaper karakterer så bruker jeg en del tid på å fundere på hvem de er, og jeg ser de fremfor meg; karaktertrekkene, personligheten, og bakgrunnen deres. Hvilke hendelser har formet dem? Hva er det som driver dem? sier hun.
Boken har et bredt spekter av karakterer, og deres historier er sømløst knyttet sammen på den lille øya. I stedet for å pøse på med ytre handling og hendelser, ligger spenningen og nervøsiteten gjennom beskrivelser av mennesker, følelser og relasjoner.
Spenningen ligger i alt som blir sagt – og det som blir holdt skjult.
- Det var veldig fascinerende med å skrive karakteren Erik. I en fortelling så er det konflikten som driver historien videre, men med Erik så er det ingen konflikt. Han er en utelukkende veldig positiv karakter. Han var utfordrende for meg å skrive. Så spenningen og det interessante blir jo i stor grad hans relasjon til Hanna. De er motsetninger. Hvordan relaterer de seg til hverandre, når de er så vidt forskjellige, ler hun.
Den tredje boken i serien er allerede planlagt, og Johanna er i siste innspurt før innlevering av manus. Så nå er det bare å holde pusten, for historien fortsetter:
- Den tredje boken i serien kommer nå i sommer. Med den boken har det løsnet igjen, så man vet aldri med skriveprosessen, avslutter hun med et lurt smil.
