Oppfølgerromanen til Douglas Stuarts Shuggie Bain har nøyaktig samme utgangspunkt som suksessdebuten fra 2020. Vi er i Glasgows fattige, beinharde strøk. Vi har en ung, farløs, følsom, homofil hovedperson. Vi har en alenemor som drikker med begge hendene, men som til tross for grov omsorgssvikt er elsket over alt på jord av sin yngste sønn. Og så har vi vold, vold og mere vold.
Douglas Stuart: Unge Mungo
Skjønnlitteratur
Gyldendal
393 sider
Oversatt av Hilde Stubhaug
terningkast 5
Glasgow er en tøff by. Uttrykkene «Glasgow kiss» (springskalle) og Glasgow smile» (knivarr i ansiktet) har neppe oppstått uten grunn, og vi får så det holder i Unge Mungo. Pluss sparking, dynking i bensin, køller og kniver.
15 år gamle Mungo er riktignok ikke voldelig – ikke i utgangspunktet. Men det er broren Hamish. Til de grader. Som en av lederne i de lokale Billies er han i fremste rekke når Bhoyston-katolikkjævlene skal grisebankes.
For i Glasgow er det ikke bare kraftige sosiale skiller. Det er minst like kraftige religiøse. Den vedvarende konflikten mellom de Celtic-tro-katolikkene og protestantene som følger Rangers er høyst nærværende, og gatekampene i East End utvilsomt reelle. Det hele i ruinene av elleve år med Thatcher, der arbeidsløsheten er enorm og fattigdommen til å gråte av.
Ung kjærlighet i brutale omgivelser
Midt oppi dette forelsker unge, protestantiske Mungo seg i katolikken James fra naboblokken, og de famlende følelsene som oppstår er rørende vakkert tegnet. De to guttene møtes i dueslaget til James, og nærmer seg hverandre med prøvende berøringer og forsiktige kyss av en helt annen karakter enn kyssene i overskriften. Kan det gå bra?
Neppe. Og vi aner tidlig katastrofen. Når klin gærne Hamish får snusen i at broren er a) homse, og b) sammen med en katolikk, er helvetet løs.
Boken har to tidsplan som foregår med noen måneders mellomrom. Historien begynner med at Mungo er med to voksne menn han ikke kjenner på telttur. Det er moren Mo-Maw som har sendt den farløse gutten av gårde med to karer hun har truffet på AA, noe som ikke er veldig lurt, skal det vise seg.
Hardt, sårt, ømt og rått
De andre hendelsene finner sted noe tidligere, og begge deler er rystende lesning. Og særdeles godt skildret. Alle medlemmene i den dysfunksjonelle familien til Mungo er tegnet med treffsikkerheten til en stor forfatter: Den ikke-tilstedeværende Mo-Maw, som drikker whisky og hetvin til frokost, middag og kvelds, er familiens tragiske overhode. Storebror Hamish, som til tross for sin ikke særlig skremmende fremtoning (liten av vekst og briller med colabunn-glass) er så brutal at det gjør vondt å lese. Søsteren Jodie, som er full av omsorg, som egentlig vil studere på universitetet og som forsøker å holde liv i den skakkjørte familien, påkaller medlidenhet. Og så er det unge Mungo selv. Oppkalt etter Glasgows skytshelgen, og en kasteball for folk som ikke vil ham vel.
Romanen Unge Mungo er, i likhet med debuten Shuggie Bain, forbilledlig oversatt av Hilde Stubhaug, som har klart å overføre Glasgow-slangen til et troverdig norsk. Igjen med korrekte fotballreferanser.
Boken er hard, sår, øm og brutal, og det er nesten uvirkelig at hverdagen kan være så grusom for mennesker i et land så nær oss. Men menneskenes hjerter … osv. Oppi grusomhetene oppstår varme følelser. Heldigvis.
Håp?
Denne anmelder var som gutt sammen med skotske (protestantiske) venner på Rangers-kamp og hørte sangene, så fattigdommen på nært hold og følte på hatet mot naboklubben, så ja, jeg var forberedt på tøffe tak i Glasgow-bøkene til Douglas Stuart. Skildringene i Unge Mungo viser likevel en by tøffere enn det var mulig å forestille seg for en tolvåring fra et atskillig fredeligere naboland litt lenger mot nord.
Men det er alltid håp, heldigvis. Stuart, som har uttalt at både Shuggie og Mungo har omtrent samme bakgrunn som ham selv, har kommet seg gjennom ungdommen og videre i livet. Han har som godt voksen sågar evnet å skrive to praktfulle bøker om unge dager som følsom og søkende skeiv gutt i et ultrabrutalt miljø. Vi får tro og håpe det kommer flere.
