– Jeg er reddere nå

«So, are we doomed?»

Maja Lunde befinner seg i et dystert redaksjonslokale midt i Warszawa. Det er hennes første TV-opptreden utenfor Norge noensinne, og hun har nettopp fått servert dagens åpningsspørsmål. Utenfor har sola knapt stått opp, og Maja Lunde aner ikke hva hun skal si.

– Are we doomed, liksom? Og det skulle jeg svare på, på polsk frokosttv? Det var så tungt! Jeg kommer aldri til å glemme det, sier Lunde, som de siste årene tross alt har opplevd en god del utenom det vanlige.

Siden hun ga ut sin første voksenroman Bienes historie i 2015, har oppmerksomheten rundt Maja Lunde skutt i været. Bøkene hennes har solgt over fire millioner eksemplarer i førti land, og her hjemme har hun nærmest blitt en kultfigur å regne innenfor den norske klimafiksjonen.

– Det hadde jeg aldri sett for meg. Jeg trodde ikke noen andre enn meg skulle ville lese dette, sier Lunde om da hun skrev Bienes historie. – Jeg skrev rett og slett bare for meg selv, og delte ikke med noen før jeg sendte det til et forlag.

Vil bo på Svalbard

Ti år senere sitter hun i en dyp skinnstol på Svalbard Hotell Polfareren, dagen etter lanseringen av Drømmen om et tre. Boka er den fjerde og siste i den såkalte klimakvartetten, og handlingen er lagt til Svalbard i 2110. Der møter vi seks ensomme mennesker som forsøker å overleve etter en katastrofe. De har mistet alt, foruten frølageret, som fremdeles er intakt og gjemt for omverdenen.

– Jeg har alltid visst at jeg ville avslutte det hele på Svalbard. Det er her brikkene faller på plass, sier Lunde.

Hun har vært opptatt av både naturen og lokalbefolkningen på Svalbard i en årrekke. Siden 2017 har hun besøkt det arktiske øysamfunnet ved flere anledninger, både for å skrive og for å gjøre research.

– Jeg har møtt så mange spennende mennesker og sett så mye flott natur. Jeg kunne godt tenke meg å flytte hit, sier Lunde og smiler lurt. – Det spørs bare om resten av familien blir med på det.

Hjemme i Oslo bor Maja Lunde med tre sønner på 12, 14 og 18 år og ektemannen Steinar Storløkken, salgssjef i Norli. Selv om hun forsøker å skille jobb og fritid, innrømmer Lunde at den eldste var konsulent på barnebokserien «Verdens kuleste gjeng».

– Jeg pleier ikke å prakke på barna mine egne bøker, men akkurat i denne situasjonen så var det kjekt, for han var i målgruppen den gangen, sier Lunde og forteller at den eldste sønnen hennes nylig måtte lese Bienes historie på skolen. – Han syntes nok det var litt rart, men var glad for å ha lest den!

Lettelse å bli ferdig

Det er en tåkete fredagsmorgen i Longyearbyen, og gatene utenfor er roligere enn de har vært resten av uka. Longyearbyen litteraturfestival har fylt byen med litterært program for både store og små de siste dagene, og dagen før var lokalbefolkningen samlet på Huset Restaurant for å avslutte festivalen og feire Maja Lundes nyeste bok.

– Det var så rørende og fint at det kom så mange mennesker, sier Lunde.

Foran et ivrig publikum satte hun punktum for romanserien som har vært en del av henne så lenge. Hvordan føles egentlig det? Maja Lunde setter seg tilbake i stolen. Hun har allerede tatt på seg svart turbukse og robuste joggesko, klar for å utforske mer av Svalbard. Når arbeidsdagen er over, venter arktisk venninnehelg med båtturer og fjellvandringer på programmet.

– Karakterene fortsetter å leve i meg. Hele dette store puslespillet har levd i hodet mitt i så lang tid at det nesten kjennes virkelig. Men jeg må si at det var en lettelse å bli ferdig, sier Lunde, som først nå begynner å ta innover seg hva det er hun har skrevet.

– Nå som jeg har satt sluttstrek så ser jeg tilbake på hele prosjektet på en annen måte. Jeg veit jo ikke i forkant hva det er jeg sitter og skriver. Det er ikke sånn at jeg har et budskap i hodet som jeg vil fortelle. For meg er det fortellingene som driver det hele veien, forklarer hun.

I bøkene hennes blir vi kjent med en rekke ulike karakterer fra forskjellige tidsepoker. Noen av dem dukker opp flere ganger gjennom serien. Kinesiske Tao fra Bienes historie havner for eksempel på Svalbard i Drømmen om et tre. Flere av karakterene hennes har dessuten likhetstrekk, som Signe i Blå og Tommy i Drømmen om et tre, begge skildret som unge, sinte fremtidskarakterer som forbanner det vår generasjon gjorde mot kloden.

– Jeg har nok kjent litt på sinne, men aller mest redsel. Den verdenen jeg skildrer i bøkene, er en verden som ikke har klart å stanse den globale oppvarmingen. Samtidig prøver jeg å komme frem til det gode i menneskene. Har vi det i oss? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv hele veien, og når jeg ser tilbake på bøkene, ser jeg at dette er et gjennomgangstema. For meg har skrivingen tatt utgangspunkt i min egen redsel, men egentlig hele veien vært en jakt på håp og lys.

Akvariefisk og epleslang

Maja Lunde vokste opp i Parkveien, bak Slottet, «the dodgy end», men tilbragte ikke tiden innendørs av den grunn. Oppveksten hennes var preget av epleslang på Lindern og hyttebygging i venninners bakhager, turer med farens seilbåt, i tillegg til teaterog kinobesøk.

– Oslo var jo ikke en storby på 70-tallet. Vi lekte overalt, og hadde dessuten Slottsparken som nærmeste nabo. Det er mye natur i byen, også i dag, sier Lunde.

Hjemme hadde hun akvariefisk en periode, men noen heste- eller hundejente har Maja Lunde aldri vært. I stedet var hun opptatt av plantene i hagen, blomstene i veikanten, havet som bølget under føttene hennes på seilturer med faren. Sistnevnte opplevelser har hun blant annet skildret i boka Blå.

– Jeg bruker mye av meg selv når jeg skriver, forklarer Lunde og trekker blant annet frem de utrydningstruede hestene i Przewalskis hest. – Jeg så disse hestene for første gang i Frankrike sommeren 2015 og fikk høre deres historie. Jeg visste umiddelbart at jeg måtte skrive om den fortellingen, sier Lunde.

Foreldrene hennes skilte seg da hun var to og et halvt år gammel, og selv om Lunde ikke husker stort fra ekteskapet deres, er det ett minne som sitter. På vei hjem fra juletrefest på det som da var Sykepleierskolen, men som nå passende nok er Litteraturhuset i Oslo, går Maja Lunde i snøen mellom foreldrene sine. Hun har på seg samekofte og samesko, som hun har fått av besteforeldrene sine etter en tur til Finnmark, og foran dem snør det tett.

– Jeg husker så godt snøen på skoene mine, de store hvite flakene. Jeg ble så fascinert av dem. Det er et bilde som har fulgt meg siden, sier Lunde.

I det siste har hun også tilbragt en del tid i boden. Der har hun funnet gamle skriverier fra barne- og ungdomstiden, som har gitt henne flere aha-opplevelser.

– Jeg skrev masse som barn og ungdom. Det jeg ser nå som jeg har lest tekstene på nytt, er at naturen er ekstremt til stede der også. Naturen, og de nære relasjonene. Jeg skriver om mye av det samme nå, med den samme litterære stemmen, skjønt den er mye yngre. Det er ganske fint å se, sier Lunde, som alltid har hatt en livlig fantasi. Det takker hun blant annet de kulturinteresserte foreldrene for.

– Mamma foret meg med bøker og pappa tok meg med på alt mulig av teater og kino. Jeg så «Amadeus» da den kom på kino, da var jeg vel kanskje ti! Jeg fikk virkelig strekke meg. Det tror jeg er viktig for barn. Å strekke seg kulturelt, utfordres litt.

Skulle bli psykolog

At hun valgte å studere medievitenskap med fordypning i film på Blindern, fremstår dermed kanskje ikke så rart. Likevel var det noe helt annet som var den opprinnelige planen.

– Jeg skulle egentlig bli psykolog, jeg. Akkurat som mamma, sier Lunde.

Hun har mellomfag i psykologi, men hoppet over til medievitenskap da hun skjønte at det var film og tv hun var mest interessert i. Nå, når hun sitter her som en av Norges største forfattere, er det vanskelig å tenke på Maja Lunde som noe annet. Samtidig er det ikke helt fjernt å se henne for seg som psykolog likevel. Lunde er god på å få folk til å slappe av, og går aldri tom for noe å si.

– Jeg er egentlig ganske ekstrovert. Jeg trenger å treffe mennesker, få ny input. Det er en av grunnene til at jeg fremdeles skriver for film og tv. Det er større grad av gruppearbeid, og det liker jeg, sier Lunde.

Romanprosjektene krever større ro, men det trenger ikke bety alenetid. Noe av det beste Maja Lunde vet, er å sette seg på toget til Trondheim eller Bergen og vite at hun kan skrive uavbrutt i flere timer. På toget får hun sitte midt blant folk, samtidig som jobben blir gjort.

– Hvis jeg er i kontakt med materialet mitt, så kan jeg forsvinne helt inn i det. Jeg kan i utgangspunktet skrive nesten overalt. Når jeg holder på med et romanprosjekt derimot, kan jeg ikke ta lenger pause enn maks to dager. Bryter jeg det, er det vanskelig å komme seg inn i stemmen og flyten igjen, forklarer Lunde.

Finne sin egen stemme

Da hun begynte å skrive skjønnlitterært igjen som voksen, brukte hun lang tid på å finne frem til sin egen stemme. Etter flere år i arbeidslivet der hun skrev pressemeldinger, søknader og manus for film og TV, var det vanskelig å tørre å skrive om noe fra et personlig ståsted. Redaktøren for debutboka Over grensen (2012), en barnebok som også ble satt opp som teater, hjalp henne med å «være» hovedpersonen Gerda. Da løsnet det.

– Det er jo litt annerledes i Drømmen om et tre, der jeg skriver i tredjeperson, med et mer distansert fortellerblikk. Når det gjelder de andre førstepersonsfortellingene i klimakvartetten, har jeg jobbet mye med å finne frem til hvordan de tenker og snakker. Signe i Blå satte for eksempel aldri punktum i de første versjonene. Det ble ganske slitsomt for leseren, så jeg måtte forsøke å roe henne litt ned, sier Lunde og ler.

Hun tenker ikke så mye på om hvorvidt hun skriver for barn eller voksne. Braksuksessen Snøsøsteren (2018) som hun lagde med Lisa Aisato, ble presentert som en barnebok, men for Maja Lunde passer den til alle aldre.

– Jeg ser på bøkene med Lisa mer som allbøker. De handler om 10–11-åringer, men er aktuelle for så mange flere. Jeg prøver uansett å ikke tenke så mye på leseren når jeg skriver, heller ikke når jeg skriver for barn. For meg er det viktig at jeg selv engasjerer i fortellingen, uansett målgruppe, og jeg arbeider for å skrive bøker som barn og voksne kan finne ulike ting i, avhengig av alder. En voksen leser vil kanskje i større grad se alvoret i Snøsøsteren, men barnet ser mysteriet.

Sårbarhetens tidsalder

I Drømmen om et tre opplever hovedkarakteren Tommy og familien at sykdom preger lokalsamfunnet. De isolerer seg fra hverandre, former kohorter, forsøker å opprettholde rutiner i et samfunn som for lengst har gått av skaftet. To og et halvt år etter koronaen brøt ut i Norge, føles isolasjonsskildringene skremmende nære.

– Jeg har nok brukt deler av koronaopplevelsene mine i boka. Alt kommer jo fra mitt hode, og jeg kjenner meg veldig igjen i det rutinepregede livet Tommy tvinger seg selv til å ha når det står på som verst, sier Lunde.

Selv ser hun tilbake på koronatiden som en underlig boble, men også som et avgjørende skille. Unntakstilstanden gikk sterkt inn på henne, såpass mye at hun skrev om en bok om det, De første dagene. Der skildrer hun sjokket av å plutselig ikke kunne leve det livet hun var vant med å leve.

I etterkant har hun tenkt på hva som skulle følge i kjølvannet av korona.

– For min egen del kjentes det som å bli revet ut av uskylden. Jeg tror vi har sett på oss selv som litt usårbare, og i mars 2020 ble vi minnet om vår egen sårbarhet, sier Lunde og forsøker å finne de rette ordene.

– Det er som om … det er som om vi lever i sårbarhetens tidsalder, hvis vi kan kalle det noe såpass pompøst. Verden har blitt et mer utrygt sted, og for mange av oss er opplevelsen at det starta med korona. Etter det har det skjedd så mye, både krig og naturkatastrofer. Jeg er på mange måter reddere for fremtiden nå, sier Lunde.

Jet-set og hjemmeliv

Siden den morgenen hun satt i det polske redaksjonslokalet og ikke ante hva hun skulle svare, har livet rast avgårde. Maja Lunde har reist verden rundt og figurert i en rekke medier, deriblant The Guardian og New York Times. I Tyskland er hun en av landets bestselgende forfattere, og under bokmessen i Frankfurt i 2019, da Norge var gjesteland, fikk hun feste med selveste Margaret Atwood. Maja Lundes lesere finnes over hele verden, og tilbakemeldingene hun får fra dem motiverer henne til å fortsette.

– Det er jo det en forfatter drømmer om, å nå langt og bli lest. Mange forteller meg at bøkene har blitt en del av dem. Det som kanskje gjør sterkest inntrykk er unge lesere som kommer og forteller at de har endret livet sitt på grunn av bøkene mine, sier Lunde.

Selv om suksessen har vært viktig for henne, er det hjemmelivet som kommer først.

– Jeg har nok alltid hatt en bevissthet på det. For meg er det virkelige livet der hjemme, og så er det som skjer ute i verden en slags parallell, noe som skjer i en boble. Det kan være veldig gøy og fylle meg med stor takknemlighet å møte så mange engasjerte lesere så mange steder, men det er likevel familien og de gamle vennene mine, hagen og hverdagen som er livet.

Tåken har lettet, og de store fjellene rundt Longyearbyen åpenbarer seg i horisonten. Om ikke lenge sitter Maja Lunde på en båt langt ute i havgapet. På spørsmål om hva hun hadde svart den polske programlederen i dag, er hun usikker. For går det an å svare på det, egentlig? Er vi doomed?

– Jeg er pessimist annenhver dag, og optimist annenhver dag. Jeg stiller flere spørsmål enn jeg har svar. Men vi mennesker har mange gode sider. Vi kan kommunisere og vi kan omstille oss. Det er også noe av årsaken til at vi har blitt den arten som har endret verden fullstendig. Og vi har en stor evne til empati og kjærlighet, også for andre arter enn vår egen. Så nei, kanskje ikke.