Les et utdrag fra Kate Mortons nye bok

Prolog

Adelaide Hills, Sør-Australia, 1. nyttårsdag 1959

Percy hadde vært der mange ganger for å levere varer, og hver gang han fulgte de vakre svingene i den renoverte innkjørselen, ble han imponert over hvor forandret det var, alt sammen. Noen ganger, når han stanset for å la Blaze trekke pusten på det vestligste stedet i stigningen, pleide han å se over hageanlegget mot huset og beundre de store, grønne plenene og steinmurene, vill-eplene og kameliaene, og et lite sekund, hvis han så ut i det fjerne, kunne han i stedet skimte – som gjennom et slør – den overgrodde, opprinnelige veien inn, slik den hadde vært lenge før Turner-familien kom …

Men han skulle ikke gå nær huset i dag. Blaze var ikke interessert i å klatre oppover Wentworth Hill, og Percy hadde ikke tid. Han løsnet tømmene og lot hesten vise vei. Han visste hvor hun gikk. Blaze gikk nordover til et sted hun var glad i; stedet der den pilekledde bredden videt seg ut, og elvebunnen var så dyp at den dannet en kulp som var perfekt å svømme i.

***

Det første han så som var uvanlig, var det festlige flagget som hang fra en gren på det største piletreet

Percy stanset Blaze brått og skygget med hånden for solen. Scenen kom i fokus. Han så at det lå mange mennesker under treet. De lå på tepper, og like ved sto det kurver. Det var en utflukt. I treet, ved siden av flagget, hadde noen tredd en julegirlander fra gren til gren.

Percy ble litt forbauset. På glovarme ettermiddager midt på sommeren holdt fornuftige mennesker seg innendørs og gjorde det de kunne for å unngå heten, og han hadde ikke ventet å komme over noen her ute.

Han strøk Blaze over den varme nakken mens han tenkte seg om. Han var en inntrenger, og selv om han visste de ikke ville ha noe imot det – fru Turner hadde selv oppfordret ham til å gå over jordene når han leverte varer – ønsket han ikke å bli oppfattet dithen at han tok seg til rette, utnyttet vennligheten. Som alle menn i byen var han blitt nervøs av fru Turner da hun kom. Det flyttet sjelden nye mennesker til Tambilla, og slett ikke for å bosette seg på stedet til Wentworth, og hun var elegant, høyverdig og veldig engelsk.

Han burde snu og dra sin vei. Men hvis hun våknet og så ham snike seg vekk – vel, ville ikke det være verre? På en måte mer mistenkelig?

Senere – og han kom til å bli spurt mange ganger i løpet av dagene, ukene og årene som kom, og i de følgende timene i politiintervjuene – ville han si at en sjette sans hadde sagt ham at alt ikke var helt som det så ut. Han undret seg på om det var riktig; om scenen egentlig hadde fremstått som uvirkelig, eller om han bare husket det slik på grunn av det som skjedde etterpå.

Det eneste han var sikker på, var at da han sto overfor valget, hadde han gitt Blaze en liten dytt og begynt å gå mot Turner-familien under piletreet.

***

De sovende barna, husket han at han tenkte, så ut som raderingene i morens høyt elskede familiebibel; den som besteforeldrene hennes hadde tatt med seg da de emigrerte fra Liverpool. Alle barna var vakre, til og med gutten, John. Lyse krøller slik faren deres måtte ha hatt som barn, og med klare, havblå øyne; alle unntatt den eldste piken, Matilda, som hadde mørkt hår og grønne øyne og var kliss lik moren. Han kjente Matilda litt. Hun hadde gått i Kurts klasse fra de var små, og i det siste var de blitt forelsket i hverandre. Hun lå i skyggen nærmest trestammen, med stråhatten på bakken ved siden av seg. Den varme vinden viftet i skjørtefallen. Hun var barbent.

De to andre barna lå på teppet sammen med moren, ikledd badedrakt, og håndklærne var bundet om livet som for å tørke. John lå på ryggen, mens piken, Evie, lå sammenkrøllet på siden med høyre arm utstrakt. Percy ble minnet om alle de gangene han hadde tatt guttene med for å bade – i elvene og innsjøene i Hills, men også nede ved stranden, til Port Willunga og Goolwa og andre steder som hans egen far hadde tatt ham med til da han var gutt, for å fiske og lete etter muslinger. Han kunne nesten kjenne den gode, søvnige følelsen av soltørket hud etter en svømmetur.

Det hang en gammeldags kurv fra de retteste grenene på piletreet. Det var Meg som hadde fortalt ham at fru Turner omsider hadde født. De var akkurat kommet hjem fra kirken for omtrent en måned siden, og hun stanset opp ved speilet i gangen for å ta ut hattenålen og rette på håret.

«Hørte du at fru Turner har fått barn?» hadde hun ropt etter Percy som da var på kjøkkenet og fylte vannkjelen. «Et lite knøtt med alvorlig ansikt. Er det fem nå?»

«Fire,» hadde Percy svart.

«Vel, heller henne enn meg,» hadde Meg sagt med en latter. «Ikke havne i mindretall. Det er mitt motto.»

Senere hadde han sett fru Turner i byen. For et par uker siden hadde hun gått med barnet i armene, og han hadde nesten dyttet dem overende på vei ut av butikken. Han hadde rødmet og følt seg flau, men hun hadde smilt som om det ikke var det minste ubehagelig å bli skubbet til.

Percy hadde båret en diger melsekk som skulle leveres, så han kunne ikke løfte på hatten for å hilse, og derfor måtte han nøye seg med et nikk. «Fru Turner, hvordan står det til?»

«Takk, det står bra til – vi har det bra, begge to.»

Så hadde han fulgt blikket hennes til det lille ansiktet i teppet. Et par kullsvarte øyne stirret opp på ham, og den bleke pannen rynket seg med den underlige visdommen alle nyfødte barn har, og senere mister med sitt første smil.

«Så liten,» sa han.

«Det er sant som de sier. Du glemmer.»

Meg kom ut og stilte seg ved siden av dem på fortauet, bøyde seg ned og begynte å lage pludrelyder, samtidig som hun unnskyldte ham overfor fru Turner. «Han er vanligvis ikke så glemsom, min Percy, men når han gjør en feil, sørger han alltid for at det lønner seg. Jeg håper De likte fiskepateen jeg sendte Dem?»

«Den var deilig, fru Summers, og altfor mye. Jeg kom for å treffe Dem, for å forsikre meg om at De setter den på regningen min. Jeg mente å ringe, men jeg har hatt så mye å tenke på i det siste.»

«Det er ikke rart,» sa Meg og strakte seg for å stryke barnekinnet med fingertuppen. Den ubesværte væremåten hennes var en så stor kontrast til Percys ubehag at han nå kjente seg enda mer idiotisk. «Disse små har en egen evne til å ta over ens liv, ikke sant? Og for et skjønt barn hun er, så vakker.»

Hun. Percy hadde ikke innsett at Meg visste. Han studerte ansiktet hennes fort og så etter tegn på sorg eller misunnelse eller noe annet av betydning. Men hun smilte bare mot det sovende barnet.

Å se fru Turner ligge der på teppet fikk det til å brenne i kinnene hans, som om han hadde sneket seg innpå dem. Det var noe intimt ved skikkelsene der de lå under piletreet, en sårbarhet: her var det en familie som lå og sov sammen, bevisene på lunsjen lå fremdeles spredt tilfeldig på teppet mellom dem – tallerkener og kopper, brødskorper og kakesmuler.

Da ble han slått av stillheten. Den var nesten unaturlig.

Han tok av seg hatten. Etterpå lurte han på hva det nøyaktig var som fikk ham til å gjøre det. Han hørte lyden av sin egen pust: inn og ut, inn og ut.

Han la merke til at noe beveget seg ved den yngre pikens håndledd. Han tok et forsiktig skritt nærmere. Og det var da han så maurene som krøp over kroppen, over armen og videre mot det som var igjen av maten.

Alt annet var livløst, stille. Ingen ansiktstrekk rørte seg i søvne. Ingen gjespet og skiftet stilling da brisen strøk over huden. Ikke et eneste bryst hevet eller senket seg.

Han gikk bort til fru Turner og knelte ved hodet hennes. Han fuktet fingeren og holdt den under nesen; forsøkte å mane frem en utånding som kjølnet fingeren. Han innså at fingeren skalv. Han så bort, ut i det fjerne, som om det kunne hjelpe, som om han ved å konsentrere seg kunne tvinge henne til å puste.

Ingenting. Det kom ingenting.

Percy rygget unna. Han snublet over lunsjkurven, skvatt til ved den skjærende lyden av bestikk og kjøkkenredskaper som klirret mot hverandre. Fremdeles var det ingen som rørte seg. Ikke en eneste av dem beveget så mye som en muskel.

Med skjelvende hender satte Percy hatten på hodet igjen. Han forsøkte å hindre tankene i å rase, tumle og kollidere med hverandre. Erkjennelse, sjokk, frykt – han forsøkte å klarne tankene for alt sammen, slik at han kunne finne ut hva som nå måtte skje.

Blaze sto i nærheten, og uten å nøle et øyeblikk grep Percy tømmene, kastet seg i salen og skyndte på hesten for å søke hjelp.