Krimarkitekten
Hun kalles Nordens krimdronning av en grunn, svenske Camilla Grebe. Ikke bare har hun ivrige lesere i over 20 land, hun har også vunnet den prestisjetunge Glassnøkkelen for beste nordiske krim, to ganger. Hvilket kun to andre forfattere har gjort før henne. Og kanskje lå det i kortene helt fra barndommen av at Camilla skulle skrive krim.
– Jeg begynte tidlig, som åtteåring, å lese voksenbøker. Da leste jeg bøkene til Sjøwall & Wahlöö, et svensk forfatterpar som skrev kriminalromaner på syttitallet. De var realistiske, og veldig voldsomme! Og jeg ble hektet med én gang, forteller Camilla.
Camilla Grebe er en svensk forfatter, oppvokst i Älvsjö utenfor Stockholm. Hun bor nå i Portugal. Grebe var blant annet med på å grunnlegge det svenske lydbokforlaget Storyside og har også jobbet som markedssjef og administrerende direktør. I 2009 debuterte hun med krimboka En slags fred, som hun skrev sammen med sin søster Åsa Träff.
Aktuell med krimboka Velkommen til Evigheten.
Hun debuterte som forfatter i 2009, med boken En slags fred. Den skrev hun sammen med søsteren Åsa Träff, som er psykolog. Søstrene vokste opp med samme store bokhylle, og hadde de samme litterære referansene da de satte i gang med det som i utgangspunktet bare var en hobby.
– Vi likte begge kriminalromaner, og en dag i 2004 sendte jeg en mail til henne og skrev at jeg synes vi burde skrive en krim sammen. Jeg hadde skrevet det første kapittelet, og ba henne lese og skrive det neste. Det ble vår hobby, vi tenkte nok ikke at det skulle være noe mer enn nettopp det, men etter et par år hadde vi et manus som jeg sendte til noen forlag. Og ganske raskt ble det noe mer, det ble et yrke.
Velkommen til Evigheten
Camilla Grebes nyeste krim heter Velkommen til Evigheten, og er en klassisk krim på alle mulige måter; et drap har skjedd, gjerningsmannen må avsløres. Men denne gangen har forfatteren skrevet etter en litt annen «oppskrift», nemlig et lukket rom-mysterium.
– Velkommen til Evigheten handler om forlagsredaktøren Lykke, som er gift med en av Sveriges mest kjente forfattere, Gabriel Andersen. De har tvillingsønnene David og Harry, og på overflaten har de et perfekt liv. Men på et krepselag de arrangerer hvert år, blir en ung jente drept i et av husene på gården. Og de eneste personene som har vært i dette huset, er tvillingguttene, som umiddelbart blir mistenkt for mord, sier Camilla. Hun liker å legge disse historiene til familien. – Det er de sterkeste relasjonene vi har, og derfor også mest rammende når noe skjer. Dersom en person dør, eller i dette tilfellet, en mor som har to sønner mistenkt for mord. Man vet at det er én av dem, men man vet ikke hvem som er skyldig.
– Hva inspirerte deg til å skrive i sjangeren «det lukkede rom»?
– Jeg vil hele tiden fornye meg som forfatter, og tenkte at det kunne være morsomt å plukke opp noen av disse veldig klassiske, gamle krimsjangerene. Det lukkede rommet er et typisk sånt. Det var veldig populært på begynnelsen av 1900-tallet, men jeg tror ikke moderne lesere ville akseptert de løsningene som ble presentert da. Det lukkede rommet innebærer at noe har skjedd, oftest et mord, i et stengt rom. Selve mysteriet kretser rundt hvordan dette kunne skje, hvordan noen kan ha tatt seg inn eller ut av dette rommet. Og løsningene i de her gamle bøkene ... Altså, det kunne for eksempel være at en dressert ape hadde rømt fra sirkus og kastet en dolk inn gjennom et vindu, og drepte en person. I en annen bok var det en som klatret inn gjennom pipa!
Kanskje greit å modernisere det litt. Velkommen til Evigheten er også et tett kammerspill, et engasjerende og intenst familiedrama. Som dessuten er lagt til en bransje flere forfattere har skrevet om de siste årene, nemlig bokbransjen.
– Jeg har befunnet meg i bokbransjen i mer enn ti år, og det er en veldig spesiell bransje! Jeg har sett veldig mye rart, og tenkte at det skulle være det perfekte grunnlaget for en krim, en kulisse til det her dramaet som utspiller seg. Jeg har hatt det veldig morsomt med å skrive fram alle de ulike personene som finnes i forlagene. De kommersielle forfatterne og de litterære forfatterne sameksisterer og konkurrerer, de er avhengige av hverandre, men det er ikke alltid de liker hverandre. Det er som et ulykkelig ekteskap! Det skaver alltid litt, og det var veldig morsomt å skildre.
– Hvordan jobber du fram plottene i bøkene dine?
– For meg begynner det ofte med selve tvisten i historien. Det som leseren oftest kommer til på slutten. Jeg utgår fra den, og så bygger jeg hele historien og persongalleriet rundt den her tvisten. Men rent konkret, så skriver jeg alltid et synopsis før jeg begynner å skrive. Jeg trenger liksom et kart for å vite hvor jeg skal. Så tar jo historien noen egne veier underveis, men det er ikke sånn at en annen person plutselig er morderen.
– Noen sa til meg en gang at det finnes to typer forfattere: Arkitekten og gartneren. Arkitekten har en plan og har skissert opp alt, og jobber ut fra det. Gartneren begynner med et frø, en idé kanskje, og så vokser noe man ikke helt vet hva er ut fra det frøet mens man går der og vanner og gjødsler. Jeg er nok en typisk arkitekt. Det har med krimsjangeren å gjøre også, det er mange tråder leseren forventer at man skal nøste opp i. Det er vanskelig å gjøre det på en god måte dersom man bare skal go with the flow.
Camilla bruker rundt et år på hver kriminalroman, og har allerede et nytt prosjekt på gang som hun foreløpig holder hemmelig. Hun skriver fra sofaen hjemme i huset i Portugal, og forteller at teksten hele tiden er i hodet hennes når hun er i skriveprosess.
– Jeg lever med manuset mitt. Det er det siste jeg tenker på før jeg sovner, og det første når jeg våkner. Iblant våkner jeg midt på natten og kommer på ting, og sender det på SMS til meg selv. Derfor kan jeg aldri skrive på flere ting samtidig. Det er mer enn nok med ett univers i hodet av gangen.
