Jørn Lier Horst om William Wisting: «Som å møte en god, gammel venn»
Gjennom 18 bøker har Horsts hovedperson William Wisting gjort og opplevd mye. Han har funnet lik og avkappede føtter, avslørt seriemordere og forrædere, mens han har løst en rekke forsvinnings- og drapsgåter – for å nevne noe.
– Selv om mye har skjedd på 20 år, er Wisting den samme. Tolerant og forståelsesfull, slik en god etterforsker skal være, sier forfatteren.
Hvor mye lar du deg påvirke av ekte hendelser når du skal starte å bygge et nytt plott?
– Den første boken min, Nøkkelvitnet, var basert på virkelige hendelser knyttet til drapet på Ronald Ramm i Larvik i 1995. Det var en krevende øvelse med mange hensyn å ta – både til de etterlatte og offerets ettermæle. Så er det også den eneste boken som er basert på virkeligheten, men historiene mine er likevel bygget opp av elementer fra små og store enkelthendelser. Plottet i Tørt land er vevd rundt to forsvinningssaker. I saker der savnede personer blir etterlyst med navn og bilde kommer det ofte inn mengder av mulige observasjoner.
– Sommeren 2007 ble en telefon satt over til mitt kontor på politistasjonen i Larvik. Det var en kvinne som ringte fordi hun mente å ha sett Madeleine McCann i vinduet på en bobil på en parkeringsplass i Larvik. Jeg hadde selv fulgt Madeleine-saken i media. Det var meldt om lignende observasjoner nær sagt over hele verden. Jeg hadde ingen tro på at det faktisk var Madeleine som var sett i en bobil utenfor Rema1000, men skrev opplysningene ned og sendte dem til Kripos som samordner slike tips. Noe mer hørte jeg ikke, men av og til har jeg lekt med tanken: Hva om det faktisk var Madeleine McCann denne kvinnen hadde sett? Den muligheten har jeg ført inn i Tørt land, på samme måte som jeg gjennom en reportasje i Åsted Norge ble fascinert av hvordan metalldetektorer kan finne gjenstander som ligger skjult rett under overflaten – slik hemmeligheter i krimbøker ofte gjør.
Hvordan jobber du med plott for å holde Wisting-serien relevant etter så mange år?
– Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i og opptatt av kriminalitet. Både enkeltsaker og menneskene bak, men også det større bildet. Årsaker, utvikling, trender og tendenser. Da faller det seg naturlig at de sakene Wisting støter på er relevante i nåtiden.
– Et av de største kravene som hviler på skuldrene til oss som skriver krimserier er utviklingen av det mellommenneskelige. Derfor handler ikke bøkene mine bare om hva Wisting gjør med saken og hvordan han løser den, men hva saken gjør med ham. Wisting forandrer seg fra bok til bok, noen ganger fra kapittel til kapittel. De som har fulgt serien har vært med på at barna hans har vokst opp, at han har blitt enkemann, at han har blitt bestefar og at nye kvinner har kommet inn i livet hans og forsvunnet ut igjen. Noe er likevel det samme: Wisting er like tålmodig og forståelsesfull.
Hva inspirerer deg til å fortsette å skrive i samme univers, samtidig som du jobber med nye ting?
– Jeg får små og store dytt i ryggen som oppmuntrer til videre skriving, alt fra tilbakemeldinger fra lesere, anmeldelser, listeplasseringer og priser. Alt oppleves som anerkjennelse og en bekreftelse på at det jeg driver med også er interessant for andre. Den tanken gjør skrivehverdagen lettere. Dessuten liker jeg Wisting. Når jeg begynner på en ny historie, opplever jeg forhåpentligvis det samme som leseren: Det blir som å møte en god, gammel venn og være spent på hva som har skjedd siden sist.
Leserne vil alltid ha mer! Men kommer du alltid til å skrive om Wisting?
Ikke for alltid, men sagaen slutter ikke med Tørt land. Og har du lest siste kapittel, skjønner du at Wisting står foran en ny epoke i livet.
