Når fuglene drikker champagne til frokost
Jeg har jo skjønt såpass i livet at man ikke egentlig trenger å reise langt for å bli opplyst hvis man bare evner å se godt etter.
Dette skriver Torolf Kroglund i Reise med ål - en omvei hjem, en bok om ål, en fiskeart i ålefamilien, og om Kroglund. Ålen tråkler verden sammen. Den store - fra Saragasso og inn og ut små og store hav, fjorder og vassdrag, og den lille - Kroglunds liv fra å bli skremt av uønsket ål på kroken under oppveksten på Frøya, til å få en ål og ikke dama på kroken under en romantisk fullmåne på Sørlandet.
Denne listen vil handle om godt kjente forfattere og deres frykt/ kjærlighet/ fascinasjon for artene, og alt man lærer om det å være menneske i studiet av den. Disse bøkene er valgt fordi de er så godt skrevet, av forfattere som i tillegg byr litt på seg selv, skrevet på suverent vis, og i jeg-form. Om du skal fysisk ut i naturen i sommer, eller om du ikke har muligheten men lengter etter en tur ut: her er bøkene du trenger:
«Din rev», sa ANDREAS TJERNSHAUGENS mor til den nå Bragepris-vinnende forfatteren da han var gutt. Kallenavnet kan ha kommet av skjæret av kobber i håret, og at han var en liten luring. At han skrev boken Reven. Portrett av et villdyr, var delvis motivert av en identifikasjon med dyret: Som reven, jakter (arbeider) han helst alene, men bor sammen med andre av sin art.
Og når han går ut i skogen og ser etter rev, er det «et overskuddsprosjekt, altså i grunnen en form for lek. (…) For vi er jo nysgjerrige dyr. Lekne som rever.»
Sånn sett er alle forfatterene på denne listen «rever». Listen presenterer fire lekne og nysgjerrige bøker som formidler en måte å være menneske på Jorden på: Det å være bevisst de andre artene rundt seg.
For Tjernshaugen er det reven som gir nye perspektiver på livet. Reven gir ham også et nytt syn på hunden: «Nettopp fordi jeg går i revetanker, har jeg begynt å se på familiens hund med fornyet interesse. Topsy lever vel i en lignende sanseverden som sin røde slektning med hvit haletipp, det er i hvert fall ingen tvil om at hun tar inn verden på en annen måte enn meg,» skriver Tjernshaugen.
Reven er mest av alt i slekt med hunden, skriver Tjernshaugen. Men den har et «katteaktig levevis» - spesialiteten er, som alle Hakkebakkeskogen-lesere vet, musejakt. Men reven er såvidt i slekt med mennesket også. Vi har samme, 66 millionar år gamle forfar. Siden da har reven, på mange måter, spisset sine ferdigheter og egenskaper. En av grunnene til suksessen, skal jeg tro Tjernshaugen, ligger i tilpasningsdyktigheten. Den kan nyttiggjøre seg menneskene, og lever godt på grensen mellom kultur og natur.
At denne balansegangen er vanskelig men fascinerende og interessant, det får siste bok i bunken fram, i høyeste grad:
Reven - portrett av et villdyr
Hva sier egentlig reven? Få rovdyr lever så tett på oss som reven.
Også ANNE SVERDRUP-THYGESON presenterer store og ikoniske rovdyr i På naturens skuldre. Professoren i konserverende biologi er på jobb i Dublin når hun bruker litt tid på byens naturhistoriske museum. Neshornet i monteren mangler horn. Hornet er saget av for å unngå tyverier. For selv om hornet bare består av keratin, det samme som håret ditt, sier myten at det har medisinsk effekt.
Mytene rundt artene har stått sentralt i disse og flere bøker om dyr. Sverdrup-Thygeson tar det litt lenger. For selv om mytologiseringen av og fortellingene om naturen kan skape et engasjement og en kjærlighet til naturen, så kan de også true den. Sverdrup-Thygesons bok har ikke tyngdepunkt på den ene eller andre arten. Boken tar form av et mylder, med mange små og personlige historier som grunnlag. Det er midlertid et organisert virrvarr, liksom klassifisert etter riker og rekker.
Sverdrup-Thygeson tar oss med høyt og lavt, fra bunnen av soveposer der mumifiserte musebabyer har ligget i flere år, via champagne-tappvannet i Central Park, til Ernst Hemingways fiskeparadis Key West. Men uansett hvor man drar, er det altså i selskap av en entusiastisk, skarp og nær forteller:
For mennesket er ikke bare en av ti millioner arter. Vi er særlig oppfinnsomme, visjonære og har evnen til å tenke abstrakt, til å se poesi og sette pris på det underfundige. Sverdrup-Thygeson har et over gjennomsnittet morsomt hode, med en spesiell evne til å se i bilder og til å se leseren. Det gjør henne til en strålende formidler. Hun kan gjøre ferskvannslaks til en barnehage for elvemuslingens rekrutter, og pollen til vindbårne plante-peniser. Det underliggende budskapet er alvorlig: Menneskene utrydder arter i stor stil, med konsekvenser som er så store at vi på sikt kan utrydde mennesket selv. Mennesket er altså farlig. Men det er en trøst i å være i Sverdrup-Thygesons humoristiske, varme og oppfinnsomme språk, og bli påminnet om at mennesket også er fantastisk.
På naturens skuldre - hvordan ti millioner arter redder livet ditt
Men at mennesket også er ganske liten i den store samanhengen, får MORTEN ANDREAS STRØKSNES skildret godt i Havboka. Eller kunsten å fange en kjempehai fra en liten gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider:
Tre og en halv milliard år skulle det ta fra det første primitive livet utviklet seg i havet, til Hugo Aasjord ringte meg en sen lørdagskveld i juli.
Slik åpner bokens vide port, til Vestfjorden og verdensrommet, naturhistorie og selvbiografi, vennskap og vitenskap.
Den som kjenner Strøksnes som journalist og kommentator i avissidene gjenkjenner allerede i åpningen hans, effektive, tvisynte stil. Han setter sakene på spissen gjennom mange hundre sider, uten å redusere poesien, og det storslåtte i tematikken.
Oppsettet er enkelt og ufikst. To menn drar på fisketur. Eller - de flyr rundt på Vestfjorden i en liten gummibåt, dragende på en kjetting med ymse kjøttstykker på. Mellom annet en skotsk høylandsokse. Det er ikke helt ulikt oppsettet i Hymiskvedet. Der bruker tordenguden Tor et oksehode som agn når han skal fange Midgardsormen.
Rammehistorien går altså tilbake til historienes opphav. Men den underliggende fabelen er langt ifra enkel. Den dreier seg på bunnen om reiser i klasse, i tid, i livsfaser, relasjoner og i historie, kulturhistorie, naturhistorie, samtiden. Og under alt lurer katastrofen, det parasittblinde monsteret med ormer hengende ut av øynene.
Håkjerringa (islandsk: hákarl, direkte oversatt hud-person) er mer et urdyr enn et u-dyr. Huden har vært brukt til sandpapir og på Island fermeteres kjøttet og selges i små fetaost-liknende biter på glass. De er det ultimate akkopagnement til brennevin før en kveld på Kaffibarinn i Reykjavik. For mer informasjon om det å være «haifull», les Havboka.
Men Strøksnes og kompis Hugo skal neppe sylte og gumle haien. Hva skal de egentlig? Boken er også en historie om forvaltning av ressurser, altså fiske. Men også havbruk generelt blir behandlet i boken, så vel som tingenes tilstand på klima- og miljøsaken.
Journalisten Strøksnes har en gravende og lesende, men også oppsøkende og utadvendt metode. Idéhistorikeren Strøksnes har verktøyene som trengs for å nærlese hvilken vitenskap eller verk det skulle være- fra Jobs bok via Rosseau til forskningsrapporter. De to temperementene - det litterære og det journalistiske - kommer sammen på suverent vis.
Jeg leste denne boken første gangen ved lanseringen i 2015, og fant den igjen som lydbok, som turfølge, under nedstegningen. Det gav stor mening å lese boken om igjen mens jeg kjenner pandemien - altså konsekvenser av forvaltningen vår av naturen - på kroppen.
Siden første utgave i 2015, har Havboka vært trykket opp i mange opplag, oversatt til et tjuetalls språk, blitt gjort teaterstykke av, og har vunnet priser i inn- og utland. Hvis du har lest den - les den igjen! Det er noe unikt inspirert over boken. Den er usedvanlig overskuddsmessig, morsom, fandenivoldsk, frekk og svær. Som havet. Havboka kan leses igjen for hvert nye kast havet gjør. Eller for hvert nye grep menneskene tar med havet. Det finnes en del av det siste. Som Strøksnes skriver: Havet klarer seg godt uten menneskene. Men menneskene klarer seg ikke uten havet.
REIDAR MÜLLERs Skogens historie - og den besværlige trangen til å spore ulv er i slekt med Havboka. Men her skrives skogens og ikke havets natur- og kulturhistorie. Begge bøkene er subjektive, fortellende og essayistiske, og på hver sin kant har de to etablerte og erfarne saprosaister Müller og Strøksnes tenkt seg fram til følgende rammeverk: to kompiser setter seg i en trang bil/ en liten båt/ en liten hytte (….) og jakter på og reflekterer over et rovdyr, over de andre artene de møter på sin vei, og over økosystemene. Som Strøksnes er Müller en kunnskapsrik, morsom, poetisk, velformulert forteller med sans for rytme, oppbygging og spenning. Men samtidig er bøkene vidt ulike, på hver sine måter unike.
Skogens historie er som en symfoni der Müller tilbyr variasjoner over samme tema, altså ulven, skogen, ensomheten og dragningen mot dyret i seg. Framdriften i boken ligger på det menneskelige planet; i utviklingen som skjer med fortellersubjektet, og i relasjonene han har til kompiser og ulver.
Müller er geolog, ikke biolog men får i denne boka fram hvordan naturfagenes røtter er fløkt inn i hverandre. Han går til den biologiske delen av skogsforskingen med en god blanding av ydmykhet, et stødig kunnskapstilfang, og frisk nysgjerrighet. Müller ser potensialet i små og store sidefortellinger, bilder, rekvisitter, og kan fortelle en hel skogshistorie gjennom et enkelt tre.
Müllers reiser går til Østmarka, Finnskogen og skogen i Østfold, sammen med Mads, Ole Kristian eller «ulvemannen» Stefan. Stefan snakker ulvenes språk, mens Mads er mer som skogens representant: Uutgrunnelig og taus, mørk men ikke uten humor og finurlighet. Og så har man fortelleren, Müller. En miks av poet, og menneske som kjenner det dyriske i seg. Entusiastisk, finfølende - og åpen. Til å være såpass lettskremt, er Müller en god venn å være med gjennom mørke vinternetter i dype skoger, gjennom flere hundre sider.
Dette er også en bok som har «alt»: en engasjerende rammefortelling med sammensatte og interessante karakterer, en ærlig, kunnskapsrik og nysgjerrig forteller, samt en skog av kuriøse fakta. Den ser skogen i den store sammenhengen, viser igjen hvordan mennesket kan komme til kort, og ikke minst, som Müller formulerer det, at «ingenting er mer levende enn et dødt tre.»
Skogens historie - og den besværlige trangen til å spore ulv
Last ned e-boken her.
