Fenomenet

Det er bare tre timer før lederen for Litteraturhuset i Oslo, Susanne Kaluza, skal innlede seansen i Aulaen med å kalle Knausgård for et fenomen, tidligere har hun kalt denne lanseringen en internasjonal begivenhet. Selv rekker ikke fenomenet å dusje eller skifte klær før han skal bli klappet inn i Aulaen, men sier at alt dette går fint selv om han måtte stå opp klokka 05.00 hjemme i murhuset sørøst i London.

– Alt dette som skjer er fantastisk, jeg ville vært en idiot om jeg ikke hadde tenkt det, sier Knausgård.

– Hvor ofte googler du deg selv?

– Det har jeg slutta med.

– Når gjorde du det?

– I 2008. Da leste jeg en sak om meg i en nettavis, så begynte jeg å lese kommentarfeltet, og det … det var som å åpne en slags Pandoras eske. Plutselig leste jeg om noen som mente at de hadde kjent meg i Bergen, at jeg var sånn og sånn, og så leste jeg videre og tenkte at dette kan jeg ikke forholde meg til. Nå leser jeg ingen intervju med meg selv, aldri anmeldelser, ingenting.

– Hvorfor ikke?

– For å klare alt dette.

– Vet du ikke om du får gode eller dårlig anmeldelser?

– Jo, jeg har folk som forteller meg de store linjene. Men ingen detaljer, jeg vil ikke vite.

– Det er ganske disiplinert at du ikke leser noe om deg sjøl?

– Ja, det er litt som å slutte å røyke.

– Som du ikke har klart?

– Ja, eller, jeg klarte det i ett år. Men så var kona og jeg i Japan … vi ble enige om at vi bare skulle røyke litt på tur. Hun klarte det. Men fotografer elsker at jeg røyker, det er da noe.

Er ingen setningsmann

Ulvene fra evighetens skog er en frittstående fortsettelse av fjorårets roman Morgenstjernen. Første del foregår i 1986. Syvert Løyning, en ung mann, vender hjem fra militæret til sin mor og bror i huset deres utenfor en større by på Sørlandet. Det er regjeringskrise i Norge, og en atomreaktor langt borte i Tsjernobyl har eksplodert. En natt drømmer Syvert om sin døde far, og begynner å undersøke det som ligger igjen etter faren. Sporene leder til Sovjetunionen, og romanens andre del foregår i Russland i vår tid. Da kommer de store spørsmålene om døden og livet, ikke minst om udødelighet. Men i åpningen av boka er det enklere, og noe overraskende starter det hele med et britisk rockeband.

«Jeg hørte nettopp på Status Quos album Rockin all over the world. Jeg er fortsatt helt skjelven. Da albumet kom ut, spilte jeg det non stop.»

– Den åpningen kom helt på slutten, etter at jeg hadde skrevet alt det andre. Jeg måtte ha en åpning om ulykken der faren til Syvert omkommer. Og da ville jeg ha et musikkspor. Første tenkte jeg på Dire Straits debutplate, den spiller jeg fortsatt. Men så googla jeg hvem som kom med album i 1977, og da kom jeg over Status Quo. Og så spilte jeg det albumet – og skrev akkurat hva som hendte med meg.

– Du bruker deg sjøl?

– Ja, selvfølgelig. Alle karakterene mine har elementer av meg sjøl i seg, jeg hadde virkelig ikke hørt på den plata på så mange år. Så da var jeg tilbake til 1977, det var helt magisk.

Knausgård er også i denne boka innom smaker, lukter og musikk fra egen oppvekst. Det er band som Thin Lizzy, Queen, Rainbow, Sham 69, The Clash, Van Halen og The Police. På NRK er det «Halvsju» om lørdagen, og radioprogrammet «Nattønsket» spiller «Forever Young» og «I Won’t let The Sun Go Down On Me». Det stilles spørsmål om hvorfor alle har rosenkål til søndagssteiken når ingen liker det, og det er lukten av stekt løk, fiskekaker og fiskepinner.

En ganske fornøyd mann

I 2016 ble han skilt fra Linda Boström Knausgård som han har fire barn med. Året etter flyttet han fra Sverige til London, der han nå er gift med forlagsredaktøren Michal Shavit som har to barn fra tidligere. Sammen har de en sønn som blir tre år i desember. Oppsummert teller de ni personer under samme tak.

– Hvor reiser du når du skal hjem?

– Der ingen kan nekte meg adgang. Nå er det London, der barna og kona mi bor. Men hjemme er også Jølster, selv om jeg aldri har bodd der. Bestemora mi kom derfra, jeg har vært der hver sommer, og min mor bor der nå. Og så er det Arendal, der jeg vokste opp og min bror har flytta tilbake til. Så jeg har Sørlandet, Vestlandet og London. Det er fint.

Med kona og de sju ungene er det nok av hverdagslige gjøremål. Det er leggetider og måltider, henting og levering. Men noe har endret seg fra tidligere. 

– Før så jeg på alle disse tingene som en plikt, alt var sentrert om at jeg måtte skrive, men nå har jeg slått om. Når barna og kona kommer hjem lager jeg middag, nå er det noe jeg nyter, og jeg kan bruke lang tid. Jeg har funnet en perfekt balanse, jeg har mine timer der jeg er helt alene og kan skrive. Og så er det alt dette andre som jeg gjør sammen med familien.

– Det høres ut som du er blitt en mer harmonisk mann?

– Ja, jeg har det.

– Og lykkeligere?

– Absolutt, jeg har aldri vært på et så bra sted som nå. Det er fint å være 52 år, mye bedre enn å være 22.

Satt ut av Petterson

Knausgård har ikke vært i Norge og snakket om egen litteratur siden 2015, men selv om han nå har flyttet enda lengre bort er tilknytningen til hjemlandet den samme.

– Det er ikke så forskjellig fra da jeg bodde i Sverige. Jeg er fortsatt daglig innom norske nettaviser og har rimelig god oversikt over hva som skjer her hjemme.

Han har fått med seg debatten i Klassekampen, etter at Per Petterson fortalte om en «ideologisk korrektur» da romanen hans Menn i min situasjon skulle oversettes til engelsk og gis ut i USA. Det amerikanske forlaget mente at forfatteren måtte klargjøre at han som voksen «vet bedre» når han skriver om hovedpersonen Arvid Jansen, som vil «være indianer» når han leker med andre barn.

– Da jeg skulle skrive reisereportasjer for New York Times brukte jeg begrepet «indianere», men fikk beskjed om at det kunne jeg ikke. Og det hørte jeg selvsagt på, dette var en reportasjeserie. Men i litteraturen er det noe helt annet, da ville jeg gjort som Per Petterson og nektet.

På hjemmebane møter 52 år gamle Knausgård stadig motstand fra barna sine.

– Det går ikke an å late som noe annet enn at jeg vokste opp på 70-tallet, og jeg blir ofte irettesatt om hva som kan sies om både det ene og andre, om ord og uttrykk. For mine barn kommer alt dette nye innenfra, for meg er det noe jeg leser om. Dagens unge kommer fra noen annet, fra en annen tid, og de har det bare i seg.

– Hva tenker du om det?

– Det er selvsagt bra! Det er uansett ikke jeg som en 52 år gammel mann som skal definere om det er bra eller ikke. Jeg liker kulturelle forandringer, at de unge tenker annerledes om helt grunnleggende ting. Så der skal jeg selvsagt ligge lavt og høre på hva de sier. Men ikke når jeg skriver.

– Har du leste Per Pettersons siste bok, Mitt Abruzzo?

– Ja, den slo meg helt ut, jeg har tenkt så mye på den i etterkant. Han har fått til noe helt spesielt med den boka.

– Den fikk alt fra terningkast 1 til 6?

– Om du slakter den boka har du ikke skjønt mye, den boka er hinsides både godt og dårlig. Det handler om noe helt annet, jeg kom så nærme at det var nesten ubehagelig å lese.

Strenge skriverutiner

Som vanlig skrev Knausgård på sin egen roman helt fram til deadline, og litt utover den også. De siste tre døgnene før han satte punktum sov han to timer. Men han liker også søvnløse innspurter, alt han vil er jo å skrive. Mest mulig, hele tiden.

– I mine første år som forfatter var jeg uten barn, men hadde lange perioder med problemer å skrive. Med Min kamp hadde jeg tre små barn, men tvang nærmest meg selv til å skrive. På det verste, i bind nummer fem, måtte jeg skrive 20 sider om dagen. Da kunne jeg ikke tenke på kvalitet, jeg måtte bare skrive. Og dette har jeg tatt med meg inn i disse bøkene.

– Hvor mye skriver du daglig nå?

– Tre sider. Minst. Klarer jeg ikke det, må jeg skrive seks sider neste dag. Det er bare å skrive.

– Er det så enkelt?

– Om du gjør det ofte nok, blir det gjerne mer. Plutselig blir det ni sider en dag.

– Hvor mye jobber du?

– Fem dager i uka. Fra halv ti til klokka tre.

– Du har vel råd til å ta deg et friår?

– Ja, men det er jo dette jeg vil. Jeg vil være inne i en roman, det er forferdelig uten. Dette er måten livet mitt må være på. Jeg bare setter i gang, har ingen terskel for kvalitet, og vet aldri hva det skal bli. Men om jeg gjør dette hver dag, så blir det noe til slutt.

– Ingen terskel for kvalitet høres litt rart ut?

– Ja, men jeg jobber tett med min redaktør, Geir Gulliksen. Hver dag, rundt 14.50, sender jeg det jeg har skrevet. Så får jeg svar neste morgen, ikke om detaljer, men om de store linjene, om jeg er inne på noe – eller ikke.

– Det er en heltidsjobb å være redaktøren din?

– Ja, det kan du si. Og om jeg står fast kan jeg ringe. Da prater vi gjerne en time, Geir er utrolig god til å løse floker. Om jeg, i ettertid, tenker at jeg har en god ide, så kommer det ofte fra Geir. Men sånn har jeg tenkt det nå, en bok i året framover.

– Lengter du aldri etter fri?

– Jeg har tenkt litt på at jeg skulle ta meg et år og bare lese, jeg får lest altfor lite. Men det går ikke.

– Hvorfor ikke?

– Det handler sikkert om oppdragelse og kultur. Jeg må jobbe, å lese er ikke en jobb. Om jeg leser en hel dag får jeg dårlig samvittighet.

Føler seg som en idiot

Aller helst liker han seg hjemme med kona og de sju ungene, eller i tilbygget som er skrivestua som vender ut mot hagen, og veggene er av glass. Det er i møte med andre mennesker det blir mer trøblete. Et gjentagende tema i Min kamp- serien var hvordan forfatteren føler seg underlegen i møte med stort sett alle andre.

– Denne dårlige selvtilliten … har du det det sånn fortsatt?

– Ja, ja. Er jeg i et middagsselskap med seks-sju andre som jeg ikke kjenner så godt, så sier jeg ingenting. Ingenting!

– Hvorfor ikke?

– Jeg føler at jeg ikke har noe å si, at det blir for dumt, at jeg føler meg som en idiot. Sånn er det.

– Har du forsonet deg med at det er sånn?

– Nei, for det er ubehagelig. Jeg vil jo være en som deltar, ikke være en som de andre går hjem og snakker om han som ikke sier noe.

– Hjelper det med alkohol?

– Ja, men det kan det også gå veldig galt. Så det gjør jeg ikke lenger. Men har du sett den danske filmen, den heter, den handler om en vennegjeng som drikker …

– Et glass til?

– Ja! Den er helt fantastisk! Den beste filmen jeg har sett på mange år! Det er ikke så lenge siden jeg så den, den var helt utrolig, vi satt og pratet om den mange timer etterpå. Den var så bra at jeg vurderte å ringe forlaget og si at jeg trekker tilbake boka. Den var så full av livskraft, den sluttscenen var så livsbejaende. Mads Mikkelsen var helt suveren.

– Hva er ditt forhold til alkohol nå?

– Jeg tar gjerne en øl til middag i ny og ne, det er stort sett det.

– Får du aldri lyst på en fest?

– Jo, spesielt etter jeg så den filmen. Der er ikke sånn at jeg aldri drikker mer enn en øl, men den fylleangsten er jeg glad for å slippe. Den ble bare verre og verre.

Midtlivskrisen ble suksess

Karl Ove Knausgård debuterte i 1998 med Ute av verden, 29 år gammel. Som første debutant noensinne ble han belønnet med kritikerprisen. Så skulle det seks år før En tid for alt, boka som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Nå er han oversatt til 35 språk og har vunnet en rekke internasjonale priser.

– Hva ville debutanten Karl Ove Knausgård sagt om dagens utgave?

– Vi er ikke så ulike, mye er det samme. Selvsagt er det mye som er kommet i tillegg, men grunnalderen min er 19 år. Det er sikkert derfor det er så mye naivt i bøkene mine.

– Hva ville den unge utgaven av deg sagt om karrieren, om fenomenet Knausgård?

– Når det gjelder forfatterskapet så ville han selvsagt ikke trodd alt som har skjedd. Da snakker jeg ikke nødvendigvis kvaliteten på bøkene, men alt dette andre. Det eneste jeg ville som ung var å skrive mange bøker. Og det er jo akkurat det jeg holder på med.

– Hva om du skulle skrevet en serie som Min kamp nå?

– Da ville det blitt helt annerledes, jeg er så mye mer avslappet på så mange områder. Da jeg skrev Min kamp var jeg så utrolig frustrert. Det var en midtlivskriseroman.

– Du ville ikke kalt den «en midtlivskriseroman» da du ga den ut?

– Nei, nei, men jeg ser det nå. Det er en klassisk midtlivskrise.

– Angrer du?

– Nei, jeg gjør ikke det.