Vi skulle fortalt hverandre alt

Hvor lite kan man velge å fortelle, og hvor mye kan man overlate til leseren? Og hvor begynner egentlig en historie, både i livet og i litteraturen. Kanskje der den slutter? I 2022 ble Judith Hermann bedt om å holde den årlige poetikkforelesningen ved Goethe-universitetet i Frankfurt, et oppdrag som bare tilfaller de største tyskspråklige forfatterne; Her skulle hun lette på sløret for å fortelle om forfattergjerningen bak tekstene, om arbeidet som har gitt noen av den tyskspråklige litteraturens mest stilsikre noveller og romaner. Vi skulle fortalt hverandre alt, er resultatet. Men det som kjennetegner Hermanns fortellinger er at hun aldri forteller alt. Her ungår hun i tillegg, så langt det lar seg gjøre, også å fortelle om skrivingen. Det vi får lese er derimot historier fra hennes eget liv. Fortellinger som minner om hennes fiksjonsunivers, men som er preget av det levde livet og virkelighetens tyngde. Judith Hermann skriver sitt liv, om en oppvekst i Berlin som ikke ligner andres, om familien og om mennesker hun har møtt som har preget henne, og dermed litteraturen hun skriver. Vi skulle fortalt hverandre alt handler om både litteraturen og livet og forbindelseslinjene mellom dem. «I denne boken gjør hun det på en beundringsverdig måte klart, hvor suverent hun makter å forvandle det vanskelige, det knapt utholdelige, dødsalvorlige, til stor litteratur» Der Spiegel «Et litterært tryllekunststykke! Hos Judith Hermann vil man ha med seg hver eneste linje, man vil ikke gå glipp av noe.» Deutschlandfunk «Jeg er begeistret, helt satt ut.» WDR 3, Mosaik «Boken har en utrolig energi og skjønnhet og brutalitet og utstråling. På hver side fornemmer man denne tekstens hensynsløshet, ærlighet og nødvendighet.» Die Zeit