Bueskytteren - andre bind i trilogien om Tord

Middelalder- og samtidsroman, bind 2. En annerledes vei inn i historiske begivenheter. Bueskytteren er som forløperen, Sverddrengen, fortellingen fra to tideverv som samtidig løper parallelt og veves inn i hverandre. «En følelse av ikke å høre til i huset fulgte ham som en skygge. Marie var utvilsomt kona, og Bjarte og Hedvig barna de hadde sammen. Likevel var de likesom ikke hans virkelige familie. Den bodde et annet sted med lukt av tjærebredde tømmervegger, hærmenn som øvde på stridsferdigheter og tjenestefolk som drev hastig mellom stabbur, eldhus og skålebygg.» Vi følger Tord og Marie videre på ferden etter å ha flyttet fra Oslo til Skien i de fredelige 1980-årene, og krigeren og navnebroren Tord Sigurdsson på Bratsberg gård under kongsbrødrestriden midt på 1100-tallet. Forholdene er skildret «nedenfra» gjennom disse to unge menn og deres familier, og «ovenfra» gjennom høvdinger og mektige kongsbrødres tanker og handlinger. Tord Jonsson opplever, lik fortellingen i bind 1, uforklarlige begivenheter som binder ham til middelalderen, til Maries økende uro. Huskaren Tord Sigurdsson går fra opplæring i kamp og våpenbruk til å bli en fullbefaren bueskytter. Sammen med Gregorius Dagsson og resten av krigerflokken, ror og seiler de langskip til Bjørgvin, Nidaros, Viken(Oslo) og Bohuslän, der de mest kjente sjøslagene i denne perioden av Norges historie utspiller seg. Snorres kongesagaer blir her en naturlig ingrediens i fortellingen. Det mest utfordrende, beskrevet i starten av boka, er likevel vinterflukten sammen med Gregorius' nitti hærmenn over Hardangervidda. Gjennom en medrivende skildring av krig og strabaser herdes den usikre, men reflekterte Tord Sigurdssons karakter, og for Tord Jonsson åpnes uventet en vei ut av barndomstraumet. "Bjarte kom og tok hånda hans. - Kan vi ikke snart se den store steinen, pappa? Jeg er ikke redd for den. Noe mykt og gråteferdig tok tak i Tord.