Sønnen er en gutt som aldri fikk juling eller skjenn. Mor og far ble bare bedrøvet når han ikke tedde seg etter deres mønster, og straffen var suveren: de tidde. Snakket ikke til ham, om det så skulle gå dager før gutten i sin ensomhet gav seg hulkende over. Moren elsker sin sønn inn i sinnssykehus, hun vil ikke slippe ham til fordel for en ung pike eller la ham ha en annen tro enn hennes, som er solid forankret i korrekt kristendom. Dette store Moderdyret blir grusomt avslørt i hennes lange skriftemål nattetider, samtidig får også den unge mannen selv komme til orde, sammen med legen på sykehuset. Det er moren som er noe forvirret, sønnen er normal han, tross alt.