Utenfor på Lambertseter reiste det nye Norge seg. Innenfor sto en bekymret guttunge. Han var åtte år, men nå følte han seg liten. Øystein satt på rommet sitt og hørte foreldrene gjennom veggen. De snakket hardt til hverandre, og for ham var det skummelt å høre på.
Kunne de ikke gi seg snart? Det var ikke ofte de trettet sånn, og han visste av erfaring at de kom til å slutte. For slitne voksne kan verbalbryting være nødvendig ventilering. For et barn kan krasse voksenstemmer høres ut som lyden av at alt rakner.
Han lovet seg selv der og da at han aldri skulle bli like alvorlig som dem. Var det slik å bli stor, kunne det like godt være.
Øystein bestemte seg for aldri å bli voksen.