Les første kapittel av "Gudfaren"

Før vi begynner: Telefon fra Gudfarens venn

En fremmed ringte mens jeg sto og lappet sykkelen. Han sa at han på vegne av «Abbas» ville sette opp et møte. Hvem er du, hvem er Abbas, hva har jeg med dette å gjøre?

Den fremmede svarte høflig. Det kunne vi snakke om på møtet, fortalte han rolig.

Abbas Ghulam. Gudfaren i B-gjengen, har politiet kalt ham, en av landets farligste kriminelle mellom 1995 og 2005, eller kanskje tidligere eller kanskje senere, sentral i den mye omtalte gjengkrigen og alle dens, tatt fra hukommelsen, masseslagsmål, dyre biler, Rolexer, kniver, skytinger, kidnappinger, trusler, meglingsmøter, mishandlinger, drap, ja, ble ikke Abbas selv skutt rett før han ble arrestert i 2007, og senere fengslet?

Abbas vil gjerne treffe deg, sa den fremmede. Han må altså ha overlevd, attpåtil vil han drikke kaffe.

To menn satt på den andre siden av kafébordet. Den ene høy, med et sjarmerende smil foran kritthvite tenner. Den andre med armene i kors over brystet og alvorlige mørke øyne bak briller med stålinnfatning. Han må snart blunke, tenkte jeg da de brune øynene hans fulgte meg. Jeg så ham ikke blunke. Den første gestikulerte, den andre rørte seg ikke. Den første snakket, den andre forble taus. Den første lo, den andre ikke. Først senere forsto jeg hvem som var Abbas. Det var han alvorlige, som ikke sa noe. Han vurderte å gi ut bok om livet sitt.

I 2009 kom Politi & røver, en bok jeg skrev om organisert kriminalitet. Her begynte jeg med Tveitagjengen, med biltyverier, sjokkbrekk og minibanksprengninger og avsluttet med dødsranet i Stavanger og angrepet på Munchmuseet. For å avgrense prosjektet, som jeg jobbet med i flere år, holdt jeg deltagerne i gjengkrigen, som Young Guns og A- og B-gjengen, utenfor. Politifolk og kilder advarte meg mot disse gjengene. For mye ondt blod, mente de, for risikabelt, vanskelig å navigere, gamle feider kunne lett blusse opp og eksplodere. Dessuten, sa flere, kan man ikke stole på fremtredende gjengmedlemmer, de lurer deg gjerne. Abbas Ghulam var en av dem. Nå sitter han foran meg, og vennen hans, eller er det livvakten, spør om jeg vil skrive om livet til han som sitter stum på en stol, med armene i kors uten å snakke, smile, blunke, mimikkløs som en voksdukke.

Slik begynte det. I flere år har Abbas og jeg drukket kaffe sammen. Vi har gått forsiktig frem, aldri lovet hverandre mer enn en ny kaffe. Han tar den med melk, jeg uten. Vi har møttes på kafeer i Oslo, på innbytterbenken til Furuset IF, vegg i vegg med møbelgiganten IKEA, eller på tribunen der. Regnet eller snødde det, møttes vi i klubbhuset han hadde nøkler til. Jeg har slått på båndopptakeren og ventet i spenning. Lange sekunder i stillhet, minuttene har forsvunnet som bilene på E6 bak oss. På de første opptakene høres trafikksuset i Groruddalen bedre enn stemmen til Abbas. Men her og der dukker han opp.

I mitt liv var følelser et tegn på svakhet.

Ok.

Jeg er ikke en person som snakker.

Neivel.

Går det an å lage en bok uten følelser?

Nei.

Mens jeg venter, leser jeg gamle etterretningsrapporter fra politiet som jeg har fått tak i, om Abbas og gjengen han var i: B-gjengen er en svært sentral del av det kriminelle gjengmiljøet. Abbas oppfattes som en sentral del av gjengen. Det er meget sannsynlig at B-gjengen kan knyttes til samtlige 11 punkter i EUs definisjon på organisert kriminell gruppe, blant annet på grunn av våpen, narkotikakriminalitet, hvitvasking, korrupsjon og gjengens høye evne og vilje til å bruke vold.

Vold: B-gjengen vurderes til å ha høy evne og vilje til å bruke vold. De har en stor skremselskapital og slipper derfor sannsynlig som oftest å gjøre det.

Narkotikakriminalitet: Gjengen innfører og distribuerer store mengder narkotika til flere steder i landet.

Økonomisk kriminalitet: Gjengens eierskap og innblanding i legale virksomheter er avansert. Korrupsjon/infiltrasjon: Det er meget sannsynlig at gjengen har knyttet til seg aktører med spesiell kompetanse som legger til rette for, men også er med på å kamuflere, den kriminelle virksomheten.

Her er vi, to mennesker fra hver vår verden: Jeg er oppvokst på bygda, han i byen; jeg bor i vest, han i øst; ulik etnisitet og forskjellig kulturell historie; han er dømt etter mafiaparagrafen, jeg har noen parkeringsbøter. Her er vi, båndopptageren går, kaffen blir lunken, men ingen skal noen steder. Det jeg venter på, er at han skal fortelle meg hva som førte en tynn, sjenert gutt til å bli døpt Gudfaren i en kriminell verden, hvorfor han ble sett opp til, hvordan han steg i forbryternes hierarki, noe som igjen førte ham dypt inn i verdens narkotikatrafikk.

Jeg vil høre om foreldrene, farens reise fra landsbygda i Pakistan, om barneskolen, norskleksene, forbildene, rasismen, hvorfor han vanket på Oslo City mens andre gikk på ungdomsskolen, om festene, designerklærne, Rolexene, reglene på gata, gjengkrigen, drapene – og jeg vil høre hva han sa til moren og faren sin underveis, hva de svarte, og gjorde, for å stanse ham fra det som for oss andre er et fall, som for ham var veien til en av tronene i underverden. Ja, jeg vil vite hvordan gjengene oppsto, om slåssing, skyting og biljakter. Men dette er ikke bare en slik fortelling. Den er vanskeligere, mer komplisert. Aller helst vil jeg forstå de andre, se trådene som trekker noen ut av samfunnet, inn i gjenger, rus, vold, hvorfor, hvorfor, hvorfor, for det skjer igjen, hver dag, og hvorfor ham, men ikke han andre?

Under de første møtene beklaget Abbas at hukommelsen sviktet. Det skyldtes livssituasjonen, sa han, kronisk stress spiser opp både kroppen og hukommelsen. Men han husker mer enn han sier, det er jeg sikker på. Abbas vil se hva andre gjør før han selv foretar seg noe, sa en venn av ham. Inntrykket bekreftes av en annen som kjenner ham: Abbas er som en sjakkspiller.

Vennlig, alltid oppmerksom og imøtekommende, men taus. Store hendelser ble lenge oppsummert korthugd som i Snorres kongesagaer. Jeg holdt på å ryke der/Ble truffet av to skudd/løp fort. En dag, vi hadde kanskje møttes sju, åtte ganger, sa han også dette: Jeg har aldri hatt noen å snakke ordentlig med, aldri hatt en nær venn.

Abbas har i flere år tatt notater, en slags dagbok på telefonen. Dukket et minne opp, noterte han det. Disse fragmentene har han regelmessig sendt meg. Punkt for punkt har vi gått gjennom dem.

Maten hjemme. En kylling har bare to lår, og lårene smaker best, men vi er 8 i familien.

Messi skal forlate Barcelona. Tårene prøver seg, jeg må stramme meg opp. Notatene hans minner om en psykedelisk memoar i kortformat, hver hendelse, stor som liten, beskrives med få setninger. Pleide å være på bondegården på Furuset. Hoppet i høyet og lekte med dyr. Vår familie har alltid vært bønder. Kom du i hooden ukjent m hendene ute av lommene kunne d være nok til å bli banket opp, han fikk kæææz.

Ble sprayet med tåregass på Jernbanetorget av nazistene, tåregass var populært, så kom sprettkniven, så kom en liten kniv man kunne ha mellom fingrene, så kom 4ringfinger m knoker og d fortsatte.

På legevakta. colafjern skjelte jeg ut noen, dro noen nye linjer og tok m meg to fra grappling-miljøet ut for å jakte. tror jeg på det tidspt var kommet litt forbi pakistanere, hadde venner i andre miljøer, men jeg tror ikke noen noen gang så på meg som en tittelutfordrer, jeg kommer fra en familie som dyrker, vi er bønder, en familie med bønder som driver med dyr og korn. De fleste i miljøet så lenge på meg som en bonde. Men spiller du smart for å ta de store, vil en bonde også kunne hente inn en dronning.

Jeg husker bare 1 lærer. Hun var streng og så alltid sint ut, men hun ville bare at jeg skulle lykkes. De andre lærerne trodde ikke på meg og de ga meg opp og sa jeg aldri kom til å bli noe.

En sjelden gang sender han et lengre notat:

Noen ganger når jeg besøker foreldrene mine går jeg jo gjennom borettslaget hvor d hele startet, jeg pleide å leke her, vi spilte med klinkekuler her, vi lekte med jojo, jeg fikk en kul jojo m kulelager som pappa kjøpte på svenskegrensa, kysseleken, og når jeg tenker på det, kommer jeg på at jentene bare ville kysse vennen min, han var jo hvit, jeg skjønte ikke at de kanskje ikke ville kysse meg fordi jeg hadde brun hudfarge, og jeg snakket ikke med noen om det, og jeg havnet senere i flere slåsskamper m andre barn og ungdom, og så pleide jeg å sykle mye, hadde sånne kuler på sykkelhjulene med kule farger og de lagde lyd, d var veldig stas for meg, og jeg tryna en gang husker jeg, landa på haka og har et arr der fortsatt, men jeg fortalte ingen, heller ikke da jeg brakk tommelen, og noen ganger tenker jeg at jeg har d fra barndommen, d å snakke lite og å ikke si ifra. Ikke røpe noe, uansett, holde alt inni meg.

Abbas’ historie inneholder sensitivt materiale. Abbas var kriminell i mange år, han har sett og hørt mye, og han hadde et stort nettverk. Saker som ikke er foreldet, har han uttalt seg om på generelt grunnlag. Vår avtale er tydelig: Han vil ikke skape mer trøbbel, det har allerede vært altfor mye. Han vil ikke snakke andre «inn i saken», fiendskap tilhører fortiden, gamle syndere nevnes ikke med navn.

Dette er først og fremst historien om Abbas slik han ser den selv. Men boka støtter seg på samtaler med politifolk, familie og noen av hans venner, også fra før gjengtiden. Disse har jeg ikke sitert, men detaljer herfra, samt gamle avisartikler, forskningsartikler, dommer og politirappor- ter, er brukt som startskudd for samtaler med Abbas.

Vi får ta det fra begynnelsen. Vi har avtalt å treffes ved en butikk på Trosterud. Dette er vårt første ordentlige møte, bare ham og jeg. Jeg venter utenfor bilen min, og der kommer han, ikke i en prangende BMW, som han før sjekket damer med, men i en anonym Nissan Leaf. Abbas har brune solbriller, romslige sportsklær og hodetelefoner på. Han halter, sleper seg fremover, noterer jeg. Et forsiktig smil synes i munnviken. Han har grå hår i tinningen. Han løfter høyre hånd. Og jeg lar ham fortelle.