Edvard Munchs ukjente påskekrim

Edvard Munch er verdensberømt for bildene sine. At han også skrev en mengde tekster, er ukjent for de fleste. Til og med en tekst som passer i en samling med spenningsfortellinger i 2023. Munchs mørke novelle Den hvite katten er blant overraskelsene i påskekrimantologien Buss for tog til Bergen plyndret i natt.

«Jeg fikk den av en venn – brakt til mitt atelier i en kurv. Den var hvit og vakker, og jeg tenkte at vi blir nok gode venner.» Så lystig og optimistisk åpner Edvard Munchs fortellingen fra en periode da han bodde i Paris og tenkte det kunne være hyggelig med en katt som selskap i leiligheten/atelieret. Så feil kan man ta.

Om Edvard Munch fant omgang med andre mennesker, særlig kvinner, til tider vanskelig, skulle forholdet til katten bli umulig. Katten gjør gjentatte ganger fra seg foran inngangsdøra, og kunstnerens idé om å daske til katten eller presse hodet dens ned i etterlatenskaper, funker særdeles dårlig. Men han gir ikke opp med en gang, og vi ser han virkelig ønsker de skal få et godt samboerskap, han tillegger den samme våryre følelser som har truffet ham selv:

«Jeg reiste meg opp og klappet katten og sa: Ute er det vår. Alt elsker; fuglene, kastanjene, blomstene og dyrene – og menneskene går parvis under løvet. Bare vi to elsker ikke, og det kunne hende du og jeg hadde lyst til å være med i livets store lek. Så gikk jeg til min restaurant.»

Men dagen etter ser han igjen at katten har gjort fra seg i huset, og av dens jammer, tolker han det slik at den forstår hva den har gjort og hva som venter. Nå begynner også tanken på avliving å dukke opp, men han skyver tanken fra seg.

Det skal komme en tvist som gjør at novellen kan få en plass i denne samlingen ved siden av en mørk forteller som Roald Dahl.

Men så en dag har katten gjort fra seg på et bilde, og maleren prøver igjen å ta en prat med den: «Du og jeg kunne hatt det så hyggelig, hvis det bare ikke hadde vært for dette ene! Hadde du hatt ører som vi mennesker, hadde du forstått alt.» Men katten forstår selvsagt ikke noe, og maleren begynner å se for seg døde katter, og det er det verste synet han vet. Og vi skjønner at dette ikke kan gå helt bra. Men det skal komme en tvist som gjør at novellen kan få en plass i denne samlingen ved siden av en mørk forteller som Roald Dahl.

Munchs to utkast til katte-fortellingen er datert 1904. Det er cirka 13 år etter at Knut Hamsun holdt sine berømte foredraget om norsk litteratur, der han blant annet etterlyste skildringer av det irrasjonelle sidene ved mennesket, de «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken og Benpibernes Bøn». Hamsun håner Alexander Kiellands personskildringer som utvendige og flate. Han mente at Kielland kunne strekke seg til å skrive at en person «er saa flink med laase», men ikke et ord om hva som foregikk inne i hodet på mannen. Og et morsomt poeng i vår sammenheng er at Hamsun mener denne låsesmeden kanskje ligger og vrir seg i anger om natta når han tenker på den katten han hadde pint da han var ung.

Kanskje leste Munch Hamsuns manifest og tenkte at han kunne bruke en katt som hjelpemiddel når han skulle lage et litterært, psykologisk portrett av en maler? Eller er det rett og slett en selvopplevd historie, utformet som en novelle med en mørk og overraskende slutt? Er Edvard Munch identisk med maleren som forteller i jeg-form? I Ketil Bjørnstads glimrende biografiske roman om Edvard Munch glir epistelen om katten inn som en kuriøs hendelse fra Munchs tid i Paris, så her er vi også inne i gråsonen mellom liv og diktning. Som alt annet Edvard Munch skapte, altså. Et kjent Munch-utsagn gikk slik: «Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så.» Slik er det vel med den litterære tekst som katte-novellen også, hendelser i fortid omformet i ettertid, og i dette tilfelle, tilpasset novellesjangerens krav.

Ville Edvard Munch at tekstene skulle utgis? Foran på en notatbok har Munch skrevet «Skal blot læses af mig --- E Munch». Senere har han streket over dette og skrevet «Skal gjennemgåes efter min død af frisinnede forståelsesfulde mænd», og signert igjen. På en annen notatbok står det «skal brændes». Likevel beholdt ham dem, og det som kan se ut som hver eneste korrespondanse han hadde hatt. Og flere steder kommer det uttrykk at han vet at mye han skrev har en litterær verdi.

Edvard Munch skrev hele livet: dagboksnotater, reisebrev, aviskommentarer, brev hele tiden – private og offentlige, men også i ulike litterære sjangere som poetisk prosa, utkast til skuespill, noe som kunne være fragmentariske deler av en roman. Det var barndomsminner og amorøse tildragelser. Og selvsagt skrev han tekster til en del av bildene. I Munchmuseets arkiv finnes det 12.000 håndskrevne sider, men det er ikke så alt for mye som er så formfullendt og ferdig som novellen som heter Den hvite katten eller bare Katten.

I denne samlingen er Munchs Den hvite katten sammen med en av litteraturhistoriens mest berømte og beryktede «katte-fortellinger», Edgar Allan Poes Den svarte katten, der katten er en slags katalysator for den totale undergangen for et menneskes psyke. Så langt går heldigvis ikke forfatteren Edvard Munch, men en overraskende og underholdende novelle, det skrev han.