Diagnosefellen – Henriette K. Sandven om hvordan vi stadig oftere sykeliggjør barn og unge

Det er spørsmålet den erfarne barne- og ungdomspsykiateren Henriette Kirkaune Sandven stiller i Diagnosefellen. Hun har femten års erfaring fra BUP-systemet og tar nå et oppgjør med hvordan vi stadig oftere sykeliggjør barn og unge.

Diagnosefellen

Av Henriette Kirkaune Sandven

Kjøp boka

Er det en direkte sammenheng mellom økning av diagnoser og økning i psykisk lidelse, eller kan det ha andre forklaringer?

- Jeg tror ikke nødvendigvis det er slik at vi har det veldig mye verre eller lider mer enn generasjonene før oss. Men kanskje opplever vi andre former for stress enn tidligere. Det er enorm oppmerksomhet rundt psykisk lidelse i vår kultur, vi søker stadig mer kunnskap og blir stadig flere fagfolk. Det kan igjen føre til at vi måler og rapporterer mer, og forklare noe av den tilsynelatende økningen.

- Så har også diagnosemanualene utvidet seg, vi har fått flere psykiatriske diagnoser og mindre strenge kriterier for å få en diagnose. Slik faller stadig flere under sykdomsparaplyen, selv om det ikke nødvendigvis er mer subjektiv lidelse.

Ved å stille en diagnose, er det som vi signaliserer at noe har gått galt som trenger en spesifikk behandling. Men en psykiatrisk diagnose sier ikke noe om årsaken til problemet. 

Er det andre måter vi kan møte menneskelig lidelse på, enn å tenke sykdom og behandling?

- Som jeg argumenterer for i boka, mener jeg det er fordeler med å se menneskelig lidelse utenfor et sykdomsperspektiv. Ved å stille en diagnose, er det som vi signaliserer at noe har gått galt som trenger en spesifikk behandling. Men en psykiatrisk diagnose sier ikke noe om årsaken til problemet. Med en diagnose står vi i fare for å forenkle noe som er komplekst, og dermed snevrer vi inn forståelsen.

- Ved å se hele mennesket med sine ressurser og sårbarheter, erfaringer og opplevelser, tror jeg vi kan hjelpe på bedre måter. De fleste av utfordringene til mennesker som strever med psykisk lidelse, løses ikke på legekontoret. Først og fremst er det konteksten vi lever i som påvirker hvordan vi har det, og det er ofte der løsningene finnes. Det kan være sosiale støttesystemer som familie og nettverk, hjelp i skole og i arbeidslivet, økonomisk bistand og så videre.

Finnes det alternativer til diagnoser?

- Jeg mener det. Samtidig må jeg erkjenne at det ikke vil være noen enkel prosess å erstatte dagens måte å organisere tjenester på, som på mange måter kretser omkring diagnosene. En diagnose sier ikke noe om hvorfor et barn strever og hva barnet trenger, og den er dermed i seg selv ganske uvesentlig. Samtidig kan dessverre diagnosen være ganske vesentlig når det gjelder en del rettigheter i velferdssystemet vårt.

- Jeg mener det er grunn til å stille spørsmålstegn ved bruken av diagnoser i det hele tatt, men jeg synes i alle fall at vi skal begynne med barna. Dersom vi skal fortsette med å sette diagnoser på barn, bør vi som et minimum betrakte alle diagnoser som midlertidige.

Hvordan påvirker det et barn å få en diagnose?

- En diagnose vil naturligvis påvirke barn ulikt. Det er avhengig av alder, modenhet, hvor bevisst det er på strevet sitt, hvordan budskapet blir formidlet og så videre. På generelt grunnlag er det problematisk å stadfeste en diagnose eller gi en sykerolle til et barn som er i utvikling og skal bygge en identitet.

- Jeg mener at en diagnose paradoksalt nok kan stå i veien for barnets utviklingsmuligheter. Hvis vi mener at en diagnose er en biologisk tilstand, noe som er "i" barnet, kan vi tenke at det er lite vi får gjort noe med. Hvis vi i stedet for å si at et barn har ADHD, hadde sagt at dette barnet strever med å konsentrere seg, så ville vi kanskje i større grad ha stilt oss spørsmålet: hva kan jeg gjøre for å hjelpe dette barnet med å konsentrere seg bedre? Heller enn: dette er ADHD, og barnet vil nok trenge en medisin for å kunne konsentrere seg bedre.

Det er egentlig ganske forunderlig at vi har fått en praksis hvor det er blitt vanlig å gi barn slike medisiner (...).

Hvor god effekt har medisin på barn som har fått en ADHD-diagnose?

- Noe av problemet med ADHD-medisiner er at de virker på de aller fleste av oss, uavhengig av diagnose. Slik sett sitter jeg som lege på et hjelpemiddel som kan være nyttig, men det kan jo ikke bety at alle skal få dem fordi de hjelper. Satt på spissen blir det som å si at alle bør drikke alkohol, for vi ønsker å ha flere folk som er sosiale. ADHD-medisiner har en sentralstimulerende effekt og de gjør oss mer våkne og fokuserte. Det klassifiseres som et narkotisk stoff og betegnes som et prestasjonsfremmende middel. Det er egentlig ganske forunderlig at vi har fått en praksis hvor det er blitt vanlig å gi barn slike medisiner, og jeg mener at vi (meg selv inkludert) har begynt å ta for lett på medisinering av barn.

Hva slags bivirkninger har slike medisiner på barn?

- Medisinene har bivirkninger på så å si alle barn. Det de fleste opplever som mest problematisk er at de mister matlysten. Det er heller ikke uvanlig å bli mer nedstemt, trist og sliten. Mange får også problemer med søvn. Puls og blodtrykk kan øke. På sikt vet vi at medisinering også påvirker veksten til barnet.

Hvordan ser du på det å medisinere barn for ADHD?

- Jeg har veldig blandede følelser når det gjelder å medisinere barn. Det har blitt et yrkesetisk dilemma for meg, og det er grunnen til at jeg engasjerer meg så veldig i dette. På kontoret møter jeg familier som strever, kanskje er det et barn som strever i skolen. Så handler det kanskje om et umodent barn som ikke får den hjelpen det trenger i skolen, men det hjelper jo ikke familiene at jeg sier at jeg skal jobbe med å reversere 6-årsreformen. Problemet er allerede individualisert når barnet sitter på mitt kontor. Jeg kan velge å skrive ut en resept på noe jeg rår over og som jeg vet kan hjelpe, men som har definitive ulemper. Jeg kan jo tenke at dette barnet ville hatt det bedre med mer voksenstøtte i skolen, men slike tiltak er det ikke jeg som bestemmer over.

- Så kan jeg kjenne på at jeg ved å skrive ut medisiner, på en måte bekrefter at dette er et medisinsk problem, og ikke minst sier jeg gjennom min handling til barnet at du har så store problemer at du trenger en medisin for dem.

Mest av alt trenger barn gode oppvekstvilkår.

Hva trenger barn mest av alt?

- Mest av alt trenger barn gode oppvekstvilkår, og det er der innsatsen bør ligge. Det betyr ikke nødvendigvis at det trengs flere ressurser til psykisk helsevern. Vi bør heller satse på skolen og for eksempel gode tjenester innen barne- og familievern.

- Når det gjelder barn, er spekteret for hva som er normalt veldig vidt. Barn fortjener at vi har en bred tilnærming uten behov for å putte dem i bås. En diagnose er kun et øyeblikksbilde. Det er jo opplagt at de vil få til mer jo eldre de blir og jo mer de øver seg. Ved å stille en diagnose på barnet er det en høy risiko for at vi sykeliggjør normalitet. Det beste for barn er at vi forsøker å normalisere det som skjer så langt det er mulig. Det vil gjøre oss i stand til å stille de riktige spørsmålene. “Hva er det som skjer med dette barnet som gjør at jeg bekymrer meg, og hva kan jeg gjøre for å hjelpe?”, heller enn “hva er det som er galt med dette barnet, og hvordan kan det fikses?”

Henriette Kirkaune Sandven (f. 1976) er barne- og ungdomspsykiater med 15 års erfaring fra BUP-systemet. Hun er fra Flisa og bor i Ski.