Åpner opp dørene til mørke kott og kjellere

Hvem sitter i veggen og kikker?
En bitteliten mamma med pelslue

Fra Karneval, av Gro Dahle

– Har du noen favoritter?

Gro snur seg mot bunken av bøker, blar litt i dem før hun løfter opp en gammel og slitt pocketbok med tittelen Audiens. – Denne finnes ikke i butikkene lenger, så jeg står på venteliste i antikvariatet, sier hun. Audiens er den aller første boka hun skreiv. Den ble utgitt like etter at hun hadde gått på Forfatterstudiet i Bø. – Denne er viktig for meg fordi jeg fant en metode som funket. Jeg fant en prosess som fikk meg et annet sted. Som student skreiv jeg flinkt og dyktig, men dødt, sier Gro.

Skrivingen ble en nødløsning

Det var først og fremst psykolog hun skulle bli, men Gro greide ikke å fullføre psykologistudiet, det ble for sosialt og tøft. Så bestemte hun seg for å lage sin egen jobb. – Det å bli forfatter var en nødløsning. Det var ikke egentlig det jeg ville, men det ble en måte å skape sin egen arbeidsplass og finne ut av hvordan jeg kunne jobbe på, sier hun.

Da et av barna hennes fikk diagnosen Aspergers (som nå kalles for autismespekteret.) forsto både utrederen og Gro at dette var noe hun også hadde. Autismespekteret gjør at hun jobber hardt med å tolke, forstå og kommunisere. – Å være i autismespekteret innebærer en annen, men likeverdig måte å være sosial på, en annen måte å tenke på, kommunisere på, bruke språket på, føle på. Det er rett og slett en annen måte å være i verden. En større sårbarhet, lettere å bli sliten og til og med utbrent, men også andre muligheter, evner, potensial og sterke sider, sier Gro.

Helt siden Gro var barn har hun likt å betrakte menneskene rundt seg, se på hvordan de er sammen, hva de gjør og hva de sier. – Det er mange fordeler som at man kan se verden utenifra med fascinasjon, sier Gro. Det går ikke automatisk. Hun må overstyre det og da blir hun sliten i sosialt arbeidsmiljø og i forhold til sosiale grupper. Men den økte sårbarheten har vært nyttig i skrivingen. – Jeg bruker språket mer manuelt – ikke automatisk. Jeg lager koblinger og skaper bilder som andre ikke ville ha klart.

Går inn i de mørke rommene

Sammen med mannen Svein og dattera Kaia har Gro skrevet flere bøker om vanskelige og tabubelagte tema. Boka Blekkspruten, som handler om incest, ble skrevet på oppdrag for Incestsenteret i Vestfold. Sinna Mann, om en pappa som slår, for organisasjonen Alternativ til vold. Da sistnevnte ble utgitt i 2003, skapte den en stor debatt i offentligheten. Bibliotekarene satte boka så høyt oppe på hyllene at ingen barn fikk tak i den eller de låste den inn i skuffer og skap. – Jeg så selv at barnebibliotekaren kom løpende etter en dame som hadde lånt denne til barnet sitt og ropte «Nei, nei, du må ikke låne den, den er forbudt for barn», sier Gro. Samtidig hevet psykologene røsten og mente at boken var så viktig at den måtte finnes over alt.

– Hvorfor ble det så mye motstand mot denne boka?

– Inntil da var det ikke bøker om farlige emner og vonde følelser for barn. Barn skulle ha en lykkelig barndom. De skulle ha søte, glade og blide bøker som var koselige og underholdende. Barn skulle liksom ikke få voksnes problemer opp i fanget. Mange mente at dette var en bok for voksne og ikke barn og at den ikke skulle inn i skolen eller i barnebiblioteket, sier Gro.

Hun er opptatt av at bøkene kan være venner for dem som sitter i mørke kott og i mørke kjellere og som har hemmeligheter som er for store for dem. – Jeg vil at det skal finnes historier om alle barn, med hver sin bakgrunn, slik at også barn som har det vanskelig skal finne fortellinger om seg selv. Dette er på mange måter min måte å jobbe videre med psykologien på, sier hun.

– Føler du på et ansvar?

– Ja, jeg føler et veldig stort ansvar for disse barna. Det er det eneste politiske engasjementet jeg er har. Jeg føler veldig sterkt for vanskelige barndommer og merker at jeg kan ha en betydning.

– Hvis jeg skal vente på en idé må jeg vente bestandig

Etter sytti bøker vet hun godt hva som skal til for å skrive en god bok og understreker at det ikke nytter å vente på å bli inspirert, for inspirasjonen kommer ikke. – Jeg kan heller ikke vente på å få en idé, for idéene kommer heller ikke. Hvis jeg skal vente på en idé, da kan jeg vente bestandig, sier hun. Gro skriver på metoder og har hundre, kanskje tohundre metoder og teknikker for å slippe løs språket. En av disse kaller hun friskrift. Da lar hun armen skrive, uten å tenke. – Vi har flere språksentre i hodet og vanligvis er det logiske og analytiske språksenteret i frontallappen som styres gjennom blikket og kontrollen, men jeg er ikke så god på det analytiske, så hvis jeg skal skrive på den måten, dør språket mitt og det blir ikke noe bra. Det blir bare gjennomført, så jeg må hente språket fra andre steder i hjernen, et annet språksenter. Da skriver jeg uten idé og lar armen skrive fritt, sier Gro. Hun kan gjerne skrive fem-sekshundre-sider på denne måten. Etterpå går hun gjennom råmaterialet og finner noen linjer her og noen linjer der og noen partier og ord innimellom.

Sekstiåringen har på ingen måte planer om å roe ned tempoet fremover. Hun er nå aktuell med boka Samlede dikt og til høsten kommer hun med diktsamlingen Elskede grøftekant som er en samling kommunedikt.