Frostnatt

Viktoria betraktet sitt eget speilbilde i det store speilet som hang over kommoden. Magen hadde vokst, og brystene var også blitt større, og det var ingen tvil om at hun var i omstendigheter. Først om en fire måneders tid ville hun få tilbake sin egen kropp, men før det skulle hun bare bli enda større og enda mer uformelig.
Hun strøk seg over magen. Det var rart å tenke på at det var et lite barn der inne, det var nesten ikke til å forstå. Først hadde det bare vekket avsky i henne, og så hadde det gått over i en resignert likegyldighet. Men nå … Hun visste ikke. Noe hadde forandret seg. Kanskje skyldtes det Per? Alt hadde forandret seg etter at hun traff ham, hun hadde forandret seg.
Viktoria smilte til sitt eget speilbilde. Hun var blitt rundere i kinnene, og hun hadde fått en ny, kledelig glød i ansiktet. Hun var nysgjerrig på hvem dette barnet var. Var det en pike eller en gutt? Ville det ligne på henne? Hun tok seg i å håpe det, men prøvde å si til seg selv at det ikke spilte noen rolle. Hun skulle jo ikke ha barnet likevel.
Viktoria sukket, løsrev seg fra sitt eget speilbilde og gikk bort og satte seg på sengekanten. Ekteparet som skulle adoptere barnet hennes, hadde vært innom igjen. Tante Doris mente det godt med å invitere dem, men hun følte en uvilje bare hun hørte navnet deres. De hadde avtalt at de skulle komme tilbake og skrive under på adopsjonspapirene i slutten av uken, men Viktoria kjente at hun ikke var klar riktig ennå og hadde bedt om at de fant et senere tidspunkt.
– Du har vel ikke så mange andre valg? hadde tante Doris svart. Viktoria visste at tanten hadde rett, og at hun tenkte på hva som var best for henne, men tanken var likevel ikke til å utstå.
Viktoria sukket nok en gang, reiste seg og gikk bort til kommoden. Der tok hun frem brevpapir. Hun hadde lyst til å skrive til Emma, hadde hun bare visst hvor hun befant seg. Hvem andre kunne hun betro seg til? Akkurat da gikk døren opp, og Violet kom inn. Viktoria lukket skuffen fort og kjente at hun irriterte seg over at hun ikke banket på. Hvor mange ganger måtte hun be henne om det?
– Hva holder du på med? spurte Violet og betraktet henne med et lite smil om munnen. – Du er vakker, fortsatte Violet og gikk nærmere, geleidet Viktoria ned i stolen og ble stående bak henne, slik at øynene deres møttes i speilet. Sakte strøk hun håret bort fra ansiktet hennes. – Spesielt når du har håret trukket bakover, slik.
– Takk, sa Viktoria og følte seg utilpass. Hun klarte ikke lenger å slappe av sammen med Violet. Hun innså at det hadde vært en dårlig idé å ha henne med seg hit. Hun var bare en klamp om foten. Det var som om hun overvåket hvert skritt hun tok.
– Er det ikke kjedelig for deg å være her uten å ha stort å ta seg til? spurte Viktoria og forsøkte å høres medfølende ut.
Violets øyne smalnet. – Jeg syns det er et meningsfullt arbeid, og jeg liker meg her.
– Ja, da så, sukket Viktoria og presset frem et smil. – Jeg har tenkt å ta meg en spasertur, sa hun og reiste seg.
– Jeg blir med, sa Violet ivrig.
– Vet du, jeg foretrekker å gå alene, sa Viktoria bestemt. – Jeg trenger litt tid for meg selv.
– Er du sikker på at det er så lurt? Hvis noe skjer deg …
– Å, hold opp! sa Viktoria sint. – Du begynner virkelig å gå meg på nervene. Forstår du ikke at jeg ikke kan være sammen med deg hele tiden? Du kan ikke bare dilte etter meg.
En mørk sky la seg over Violets ansikt. Hun snurpet munnen igjen, og øynene hadde fått noe truende i seg, men hun sa ikke noe. I stedet snudde hun brått om, marsjerte ut og smelte døren igjen etter seg.