Vergils død

Storslått, kompleks, symfonisk - og samtidig nærværende, lyrisk, drømmende - er karakterisitikker som tas i bruk om Hermann Brochs ambisiøse romanverk fra 1945. Sammen med James Joyce, Robert Musil og Marcel Proust var Hermann Broch blant dem som fornyet romantradisjonen språklig, tematisk og strukturelt i første halvdel av det 20. århundret. Rammen om fortellingen er den romerske dikteren Vergils siste timer, og i beste stream-of-conciousness-tradisjon føres leseren fra Augustus' flåte og landgangen i Brundisium via tilbakeblikk til Vergils liv, verk og tenkning. I denne sammenheng blir hans rolle som Aeneidens opphavsmann og Romas hoffpoet en kilde til en vedvarende indre kamp hos den døende kunstner. I et verk som langt overskrider sitt historiske motiv, trekkes usynlige linjer fra Vergils samtid til våre dager. Her møter et gjennomestetisert verdensbilde en brutal virkelighet. Oversatt og med forord av Sverre Dahl. Hermann Broch (1886-1951) var av jødisk herkomst og vokste opp i et Wien preget av en kunstnerisk og vitenskapelig nyorientering som i løpet av noen tiår spredte seg vidt og bredt, ikke bare i Brochs eget Østerrike, men i hele Europa. Broch skal ha kommet inn i den wienerske litterære kretsen rundt 1917, og i 1918 debuterte han med en novelle i tidsskriftet Summa. Mest kjent er han for trilogien Søvngjengerne fra 1931-32, men vel så viktig for hans internasjonale ry var nok hans andre storverk, som her foreligger på norsk. Det er Sverre Dahl som har begitt seg ut på den faglige og kunstneriske utfordringen det er å gi Hermann Brochs "uoversettelige" roman norsk språkdrakt. Hermann Brochs Vergils død er blitt sammenlignet med James Joyces Ulysses, og Thomas Mann har karakterisert den som "et av de uvanligste og grundigste eksperimenter som noen gang er foretatt med romanens fleksible medium". Vergils død setter fokus på den tematikk som Broch hele livet skulle sysle med, nemlig det 20. århundrets verdikrise.