Sjelefred i vingeslag

Det siste Dora ønsker er å se igjen sin mor. Barndommens vonde år sitter i henne som betent verk, og alt i henne stritter imot. Men så drar hun likevel, og på veien opplever hun noe helt spesielt.
Nå lå skogen dekket i hvit vinterdrakt, og solen skinte ned på henne. Dora dumpet ned i den glitrende snøen ved bekken og lukket øynene mens hun kjente på roen og freden. Da hun åpnet dem, så hun igjen den lille spurven. Den fløy mot henne og kvitret. Dora løftet hånden som i en hilsen, og nok en gang fikk hun blikkontakt med fuglen og en intens følelse av at fru Utbøen holdt øye med henne.